Michel Houellebecq velger å fremstå som lite attråverdig: uflidd, uskjønn, med dårlige tenner, gusten hud, nikotingule fingre, tynt og ustelt hår. Han er i seg selv en pågående tilintetgjørelse og en provokasjon mot skjønnhetstyranniet. Men han har opplevd kjærligheten. I 2018 giftet han seg med Qianyum Lysis.

Mens han lar det personlige forfallet gå sin gang, har han de siste tiårene skrevet om kjærligheten i roman etter roman. Hans foretrukne litterære karakter er blant dagens mest foraktede: hvite, middelaldrende, europeiske menn – det har han fått mye kjeft for  – og med dem som prisme har han beskrevet hvordan kjærlighetens ulike spektre kommer til uttrykk i Vest-Europa, primært Frankrike i form av sexturisme, sex-sommerleirer for voksne, ensomme og kjærlighetsløse mennesker, eller på diskotek som i tillegg til musikk tilbyr gruppesex og de fleste varianter av  stillinger og stimulering, menn uten mål og mening, selvmordere, stormannsgale og alltid uten unntak uten evne til å elske, det gjelder også for kvinnene, som i samme grad er preget av forfallet i verdier og normer og streifer hvileløst rundt; mennesker er blitt superforbrukere i livets supermarked, parallelt med at de er blitt tiltagende suicidale, selvopptatte, overfladiske og ulykkelige.

Som i alle hans tidligere romaner er kjærligheten hovedtema også for hans siste og åttende roman Tilintetgjøre, men denne gangen er bråket, de saftige beskyldningene og/eller rettssakene uteblitt. Det vil si standardoppskriften som følges når han utgir noe. I stedet gleder kritikerkorpset seg over hans ro, kontemplative beskrivelser av naturen, det panteistiske preget av det gudommeliges tilstedeværelse og at kjærlighet faktisk er mulig …

Hva har skjedd?

Hva har skjedd? Hvor er dystopien? De deprimerte ensomme, de middelaldrene mennene ingen vil ha og ingen bryr seg om? Endringene til tross, Houellebecq er ikke blitt optimist eller livsglad på menneskehetens vegne. Men han nærmer seg livsvilkårene generelt, og i Vesten spesielt, på en annen måte i denne romanen, og viktigst: Han åpner for at kjærligheten er mulig mellom mennesker … For ulikt de tidligere romanene, der pornografien har fungert som et slags kompensasjon for kjærlighetsløse mennesker i en sivilisasjon som har mistet forbindelsen til forutsetningene for at kjærligheten kan finne sted – og her peker spesielt De grunnleggende bestanddeler seg ut i mine øyne –, overfører Houellebecq pornografien til kjærlighetens domene og forvandler den til et erotiske språk mellom elskende,

Dagens hvite, middelaldrende menn, som vi så altfor lett forakter, var barn av 68-ere, og mange av dem har erfart på kroppen hva denne friheten innebar for barn. Michel Houellebecq er selv en av dem. Hans hippie-mor sendte ham som kjent fra La Réunion da han var fem år gammel for at han skulle bo sammen med besteforeldrene i Frankrike. 

Fra norske forhold kan filmen «Lille Axel» nevnes. Lille Axel er sønnen til Axel Jensen og Marianne Ihlen. Som liten gutt bodde han sammen med dem på den greske øya Hydra. Da Axel Jensen dro derfra, etter mye fyll, bråk og raseriutbrudd, dukket Leonard Cohen opp og ble Marianne Ihlens kjæreste. Mange folk kom til Hydra for å leve fritt og ubundet. De dyrket fri sex og fikk naturlig nok barn, unger som ingen i grunnen tok seg av. Foreldrene, høye på seg selv og livet, hadde ikke tid til å gi dem den systematiske tilstedeværelsen og kjærligheten som små barn trenger. Lille Axel ble, i tillegg, noen år senere sendt på kostskole i England, mot sin vilje. Mesteparten av sitt voksne liv har han tilbrakt på psykiatrisk sykehus i Norge. Filmen er tatt opp der.

Dette er en generasjon kvinner og menn som erfarte de voksnes frihet på kropp og sjel, men som også har vært tidsvitner til den fortsatte samfunnsutviklingen der fri sex og abort er som småting å regne mot den hedonismen og den frie markedsflyten av kropper, lengsler og brutte familier som har funnet sted fra 1980-tallet og frem til i dag.

Dette er de mistrøstige, de suicidale, de deprimerte Houellebecq har beskrevet, de fete, hvite … 

Handlingen

Som ofte hos Houellebecq løper flere handlinger side om side. I Tilintetgjøre er det tre handlinger.

Sujettet A er det kommende presidentvalget, som Houellebecq har fremskjøvet til 2027. Vi er i finansdepartementet, der Paul Raison arbeider som rådgiver for Bruno Juge, statsråd for finans og økonomi.

Selve valget er i grunnen en interimsfase der kandidaten, en tv-kjendis som ligger an til å vinne, skal fungere som den sittende presidentens «vikar» den kommende presidentperioden, inntil den sittende presidenten igjen vinner valget i 2032 og overtar presidentembetet; det er i hvert fall planen.

Sujett B er fire terrorhandlinger utført med usedvanlig høy teknisk presisjon. Den første er virtuell og viser giljotineringen av finansministeren (han har samme fornavn som dagens franske minister, Bruno Le Maire); videoen sprer seg raskt på nettet, og til tross for myndighetenes forsøk på ikke å kommentere og slette den, dukker den opp igjen hele tiden. De tre andre terrorangrepene er reelle. To skjer på havet, et kinesisk frakteskip torpederes midtskips og synker umiddelbart, det andre angrepet er rettet mot migranter fra Afrika, der ca. 500 omkommer på havet da båten torpederes, og de drukner eller skytes der de ligger i vannet; det fjerde terrorangrepet er rettet mot en dansk sædfabrikk. 

Terrorangrepene representerer fire velkjente trusler mot Vestens posisjon kulturelt, økonomisk og sivlilsatorisk: Billige kinesiske varer og Vestens svekkede økonomiske hegemoni, ukontrollert immigrasjon fra Afrika som truer vestlig sivilisasjon og demokrati, og instrumentaliseringen av kjærlighetslivet og unnfangelsen som skrus til enda en gang ved sædfabrikker som overflødiggjør mannen og den tradisjonelle familien. Videoen med giljotineringen av Bruno Juge kan forstås som et angrep på kapitalismen, hvis vekstbaserte økonomi ble stadig mer kynisk og inhuman.

Houellebecq lar Paul resonnere slik om terroristenes mulige motiv:

Hvis terroristenes mål var å utslette verden, den moderne verden slik han kjente den, kunne han på en måte forstå dem.

Disse to handingsløpene danner rammen rundt den tredje historien. Historien om Paul Raison, hans ekteskap, farens plutselige hjerneslag, som fører til at Paul for første gang på mange år møter igjen søsteren Céline og lillebroren Aurélien, samt farens samboer de siste åtte årene, Madeleine.

Og det er her, på det personlige nivået at hatet, likegyldigheten og muligheten for kjærlighet kommer til sin rett, og at Houellebecqs overordnede og mørke tema: tilintetgjørelsen iscenesettes på forbilledlig vis. Paul får kreft, og i takt med sykdomsutviklingen utfases gradvis livet og han selv.

Céline er lykkelig gift med sin Hervé til tross for arbeidsledighet og lite penger, Aurélien, på sin side, lever i et dysfunksjonelt og hatefullt forhold med Indy, mens Paul og Prudence har funnet en slags våpenhvile som går 11 år tilbake i tid. Deres syke far, Édouard, fant kjærligheten igjen da konen omkom i en arbeidsulykke.

Hva er vitsen med å installere 5G, tenker Paul, når vi ikke evner å komme i kontakt med hverandre, å utføre de grunnleggende bevegelsene for at menneskene kan reprodusere seg, og som iblant også gjør oss lykkelige?

Mellommenneskelig kjærlighet

Kjærlighet er, som kjent, også et mellommenneskelig anliggende. Da faren flyttes over til et hjem for pasienter med hode- og hjerneskader, kommer han til et godt sted. Men etter kort tid reorganiseres sykehjemmet, den sympatiske overlegen med det varme hjertet og sansen for uvanlige løsninger, omplasseres. Med ham forsvinner menneskeligheten, og inn kommer en direktør med et målstyrt, effektivt og inhumant tellekantsystem og de gamles livskvalitet reduseres dramatisk. 

Paul, Céline og Aurélien forstår at faren kan dø av den umenneskelige behandlingen, og takket være Célines ektemann Hervé og hans kontakter, kobles de opp til en slags altruistisk frigjøringsarmé for eldre. Det er en gruppe unge menn som arbeider for de gamles ve og vel, og som mener at innen overskuelig fremtid vil eutanasi bli brukt til å avlive gamle – de er ineffektive og kostbare, og hvem husker hva de har bidratt med, uansett? Disse gutta får Edouard ut og hjem til Madeleine. 

Sykdom og kjærlighet

Ekteskapet mellom Prudence og Paul endrer seg gradvis etter at Édouard har fått hjerneslag. De nærmer seg hverandre, og gradvis heles det smertefulle forholdet. 

Paul har hatt tannpine i lang tid, til slutt går han til tannlegen og får trukket noen visdomstenner, tannlegen sender ham videre til flere undersøkelser, og han får konstatert kreft i munnhulen. Han motsetter seg kirurgi, han satser på cellegift og andre behandlingstyper. 

Mens han blir stadig sykere, forløses kjærligheten mellom dem. Til deres overraskelse, blir den erotiske kjærligheten stadig viktigere. Selv om han svekkes, får han ereksjon flere ganger om dagen, og de har daglige samleier.

På vårparten får han beskjed om at han er inoperabel, og går inn i en terminal fase med morfinbehandling. Han besøker faren for siste gang; stumme sitter de ved siden av hverandre en hel dag før han og Prudence drar tilbake til Paris. All kontakt med omverdenen utfases. Broren er død, og søsteren og Hervé hører vi ikke mer til.

Man fornemmer at erotikken også antar en religiøs dimensjon mellom Prudence og Paul. For til tross for alt det ekle, frastøtende som sykdommen fører med seg av stank, kroppssafter og ubehjelpelighet, forblir den erotiske kjærligheten og ømheten levende mellom dem.

Guds tegn og kjærligheten

Den forrige romanen avsluttes med et interessant avsnitt som kan knytte an til skiftet som har funnet sted i Tilintetgjøre. 

På siste side i Serotonin spør Florent -Claude seg selv: Ga vi rett og slett etter for illusjonene om individets frihet, det grenseløse livet og de uendelige mulighetene? Det er mulig, de var jo en del av tidsånden; […] uten å mukke tilpasset vi oss, lot oss ødelegge av dem, og hadde vi det vondt i lang tid etterpå.

I virkeligheten bryr Gud seg om oss, han tenker på oss hele tiden, iblant gir han oss svært tydelige beskjeder. Disse tilskyndelsene til kjærlighet som fyller brystet helt til vi mister pusten, det ekstatiske lyset, alt dette, som er uforklarlig ut fra vår biologiske natur, vår status som primitive primater, er ekstremt klare tegn.

I dag forstår jeg hva Kristus mente, hans vedvarende utålmodighet overfor forherdelsen i menneskets hjerter: De har alle tegnene, men de bryr seg ikke om dem. Må jeg virkelig gi livet mitt for disse elendige stakkarene? Må jeg virkelig være så tydelig?

Det kan se slik ut.

(Sérotonine, side 347, fransk utgave, Herrmans oversettelse)

I Tilintetgjøre blir kjærligheten en legende kraft mellom Paul og Prudence. De uendelige mulighetene, den individuelle friheten har skrumpet inn til et spørsmål om å leve noen uker til. Men det er rike uker, nøkternt og vakkert fortalt av Houellebecq. Hvis du sier nei til Guds gaver, kan han ikke gjøre noe for deg, skriver Houellebecq i Tilintetgjøre.

Få erfaringer og lengsler er sterkere forankret i det åndelige og det kroppslige enn kjærligheten; få erfaringer og lengsler er mer myteomspunnet enn kjærligheten; få erfaringer og lengsler er mer komplekse og umulige enn kjærligheten. Forventingene er enorme i en tid der den har dårlige kår. 

Med denne romanen kaster Michel Houellebecq en liten lysende strime av håp om at den kan finne sted blant mennesker.