Nettstedet Matriarken fokuserer i en artikkel på kostnadene transpersoner krever dekket av samfunnet. Transhelse har blitt big business, og skattebetalerne får regningen.

I 2019 hadde kjønnsoperasjoner av kvinner som ville bli menn en verdi på 131,4 millioner dollar (drøyt 1 milliard norske kroner) i USA alene.

Også i Europa øker kostnadene knyttet til transhelse kraftig. Man forventer ytterligere vekst på 25 prosent på noen få år, siden antallet transpersoner er økende og etterspørselen etter kjønnsoperasjon vokser.

Samtidig skriver analytikerne at det er flere og flere som angrer på kjønnsoperasjoner og ønsker en konvertering tilbake til sitt opprinnelige kjønn, noe som bidrar til enda flere operasjoner, og dertil enda mer inntjening for selskapene.

Faktisk finnes det også noe som kalles transteknologi.

Hva koster det?

Man estimerer at hver kjønnsoperasjon koster omtrent 1,2 millioner kroner i USA, det er vel tall som kan overføres til norske forhold.

En person som ønsker å skifte kjønn, går i snitt gjennom 11 operasjoner. Operasjonene går gjerne over flere måneder, noen ganger over flere år.

I tillegg koster ett års bruk av pubertetsblokkere omtrent 130.000 norske kroner. Når en person velger å skifte kjønn, må vedkommende over på hormonbehandling som varer livet ut. Denne behandlingen koster 80.000–500.000 kr per år.

Summene blir etter hvert enorme, og det spesielle med akkurat dette påpekes presist.

– Transmedisin innebærer noen av de mest omfattende, irreversible, eksperimentelle medisinske inngrepene man kan utføre på et menneske. Disse inngrepene utføres i tillegg på friske kropper, som så blir avhengig av medisinering resten av livet, forteller Christina Ellingsen ved WHRC Norge.

Transaktivister kjempet i årevis for at det å være trans ikke lenger skulle defineres som en psykisk lidelse. De har altså kjempet for å bli definert som friske.

Samtidig krever de uanstrengt at skattebetalerne tar regningen for alle operasjonene og medisinene som disse angivelig friske personene trenger for – som de ofte sier – å slippe å bli fristet til å begå selvmord.

Selv det å bli «feilkjønnet» er visstnok livsfarlig for disse helt friske menneskene, ifølge transaktivister.

Det er unge mennesker som berøres.

– Det juridiske grunnlaget for å utføre irreversibel medisinsk eksperimentering på friske mennesker og friske barn, eksisterer ikke, men under påskudd om transhelse innføres det nå smutthull.

– Når de største, mest profittjagende selskapene i verden applauderer slik deregulering, mens leger og foreldre kritiserer det, må man spørre seg hva motivasjonen er, sier Ellingsen.

Antallet som definerer seg som transpersoner har eksplodert i løpet av få år, særlig blant jenter.

Psykologispesialist Marit Johanne Bruset er sterkt kritisk til radikal kjønnsideologi, og frykter det kan ende i en medisinsk skandale vi ikke har opplevd siden lobotomi.

I 2012 ble 11 jenter henvist til Rikshospitalet for slik behandling. I 2018 var tallet 154, ifølge NRK. Det er snakk om en 14-dobling på seks år.

75–80 prosent av disse lider også av annen psykiatrisk problematikk. I Tidsskriftet for Den norske legeforening skrev Anne Wæhre og Martina Schorkopf:

Vår erfaring er at en stor andel av ungdommene har alvorlige psykiatriske symptomer. Dette kan være alvorlig depresjon, sosial fobi og angst, rusmisbruk, autismespektertilstand, selvskading, suicidale tanker og handlinger, psykotiske symptomer, spiseforstyrrelser eller en oppvekst der de har opplevd alvorlige traumer.

Mange har også hatt kontakt med barnepsykiatrien tidligere for andre årsaker enn kjønnsinkongruens.

Vi skal anse transpersoner som helt normale. Samtidig skal vi finansiere medisinsk behandling for disse friske menneskene. Det kan dreie seg om beløp som må telles i titalls millioner per person.

Hvilke andre friske personer kan kreve helsehjelp for millioner av kroner uten at de er syke?

Er transhelse de nye vindmøllene? 

Transaktivistene skaper oppdrag for tankepolitiet

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!