Seismikkfartøyet «Ramform Hyperion» fra selskapet PGS, med en bredde på 70 meter og form som et strykejern, gjennomførte sommeren 2021 den banebrytende seismiske undersøkelsen av Nordkappbassenget. Foto: Lundin / PGS.
Equinor har gitt opp oljeselskapets lederrolle på nordnorsk sokkel. I stedet er den geologiske avantgarde-posisjonen overtatt av Lundin Petroleum, som først mestret utfordringene knyttet til utforskningen av Loppahøyden utenfor kysten av Vest-Finnmark, og nå leder an i modelleringen av et nytt og komplisert undersjøisk område, Nordkappbassenget utenfor Midt-Finnmark. Da Equinor fikk tilbud om å delta i finansieringen av prosjektet, sa selskapet tvert nei.
Høydedragene skulle erobres
Alle som hadde æren av å kjenne Statoils slagkraftige tidligere sjef, Arve Johnsen, kjente hans visjonære syn på statsoljeselskapets rolle i det norske samfunnet: Vi skal gå først. Vi skal erobre høydedragene.
Statoil-direktør Arve Johnsen i mai 1974. Odin Drill i bakgrunnen. Foto: NTB.
Det gjaldt ikke bare hans viljesterke oppgjør med de multinasjonale gigantene og palassrevolusjonen i styringskomiteene for gullblokkene i Nordsjøen – lette å finne og enkle å produsere. Det gjaldt også forflyttingen etter 1980 til de jomfruelige områdene nord for 62. breddegrad: Norskehavet og Barentshavet, som stilte oljeselskapene overfor langt større og helt nye geologiske, teknologiske og kommersielle utfordringer. Også i de krevende nordlige undersjøiske provinsene skulle Statoil gå foran, ta den største risikoen og eventuelt høste hovedgevinsten – ved funn og utbygginger.
Selskapet, som i 2018 skiftet navn til det lett absurde Equinor, har under de to siste sjefene, Eldar Sætre og Anders Opedal, beveget seg i en annen retning. Statens gamle politiske instrument har tilsynelatende blitt mindre opptatt av djerve sprang inn i det ukjente og mer opptatt av politisk korrekte og irrgrønne knebøyninger. Det gir brownie points hos den nye politiske eliten, og tilgang til stadig nye sugerør i Statens svulmende kiste av tungt subsidierte utopier.
De mystiske saltstokkene
Da jeg møtte Lundins pioner og stjernegeolog Hans Christen Rønnevik få måneder før han døde i 2021, var han skuffet.
«De vil ikke være med», knurret han – og det var sterke ord fra en jovial og vanligvis lavmælt petroleumsveteran. Det var Equinor han siktet til, og Lundins nye pionerprosjekt utenfor kysten av Midt-Finnmark: utforskningen av det ekstremt vanskelige Nordkappbassenget ved hjelp av revolusjonær ny seismisk teknologi.
Lundins mesterlige og innovative oljeleter Hans Christen Rønnevik var skuffet over Equinors manglende risikovilje i nord. Her i hjemtraktene ved Haugesund før han døde altfor tidlig i 2021. Foto: Lundin.
Mer enn noen andre hadde Rønnevik sammen med sitt team hovedæren for at Nordsjøens siste elefant ble funnet, gigantfeltet Johan Sverdrup, som allerede er på vei mot en daglig produksjon på 700.000 fat. Det skyldes at oljen fra Johan Sverdrup (JS Blend) har egenskaper som minner om det russiske hovedproduktet Urals Blend, noe som etter Putins overfall på Ukraina har utløst en voldsomt stigende etterspørsel fra raffinerier i hele Europa.
Lundins nye pionerprosjekt ligger i to gigantlisenser i Nordkappbassenget på til sammen om lag 8000 km2, som ble tildelt i 2019. Selskapet har utviklet en avansert og kostbar ny seismisk metode som krever enorm datakapasitet, men de store oljeselskapene takket nei til å ta risikoen. Kart: OD.
Vilje til risiko
Få utenom Rønnevik og hans team av geologer og geofysikere trodde etter mange tiårs leteboring at Utsirahøyden i Nordsjøen skjulte et gigantfelt. Enda færre har bevart troen på Barentshavet og slett ikke Nordkappbassenget – til tross for at antall letebrønner er mikroskopisk i forhold til antallet i Nordsjøen.
Et tverrsnitt av undergrunnen i det nordvestlige Tyskland, der saltstokker (markert i blått) har sprengt seg opp gjennom berglagene. Langs stammen kan man finne feller for olje og gass, slik det har skjedd i Mexicogulfen, utenfor Brasil og kysten av Afrika. Skisse: Hannes Grobe.
Da Lundin i 2019 for eksempel ble tildelt den om lag 4000 km2 store lisensen PL 1083, fikk de kun med seg DNO (30 %), som er mest kjent fra Irak, og Petoro (30 %), som ivaretar den norske stats direkte sokkelinteresser. Equinor og de andre bransjekjempene vegret seg for risikoen som er knyttet til et velkjent geologisk fenomen: de enorme saltstokkene som har sprengt seg gjennom sedimentene og ligger som overdimensjonerte kantareller like under havbunnen. Kildebergarter for olje og gass er for lengst påvist. Hypotesen er at petroleum kan ha samlet seg i feller under «sopphattene», for å bruke en enkel formulering.
Lundins nye pionerprosjekt kan bidra til å avsløre om det finnes produserbare feller med olje og gass rundt de mange saltstokkene i Nordkappbassenget (rosa). Her gjengitt etter en skisse i Silje Grimstads masteroppgave i petroleumsfag fra UiO i 2016.
Problemet er at saltmengdene gjør det nesten umulig å gjenskape et autentisk bilde av undergrunnen ved hjelp av ordinære seismiske metoder. Lundin har vært en av petroleumsnæringens pionerer, og utviklet for noen år siden den seismiske teknologien som kalles TopSeis og som krever et samarbeid mellom to fartøyer: ett for å taue lyttekablene, et annet for å produsere lydsignalene. For Nordkappbassenget har selskapet lagt til et nytt element: 1000 spesialbygde mottakere som plasseres på havbunnen i undersøkelsesområdet for en presis kontroll av signalenes hastighet. I realiteten blir fire ulike seismiske undersøkelser slått sammen til én, noe som ved hjelp av meget avansert datateknologi gjør det mulig å tegne et langt mer detaljert bilde av undergrunnen enn tidligere.
Tusen noder (gul boks) med pingere ble sluppet ut i undersøkelsesområdet som en ekstra kontroll på lydsignalenes hastighet. Foto: Lundin.
De innsamlede datamengdene behandles nå i supercomputere og vil resultere i tredimensjonale kart over undergrunnen av en hittil ukjent kvalitet. Materialet vil gi Lundin og selskapets partnere grunnlag for en beslutning om hvor en letebrønn mest effektivt kan plasseres. Om de største optimistene har rett, kan saltstokkene skjule flere titalls reservoarer med olje og gass av varierende størrelse. Risikoviljen vil få sin belønning.
Bare boring kan gi svaret
Svaret vil man få når og hvis leteboring gjennomføres. Hvis Nordkappbassenget har petroleumsforekomster som kan utvinnes på økonomisk vis, er bransjen på vei til å bevise at Oljedirektoratet har rett: Bare halvparten av de norske petroleumsrikdommene offshore er funnet, produsert og solgt. Nesten 40 prosent av de hittil ikke påviste ressursene ligger i Barentshavet, og spesielt i de jomfruelige nordlige områdene, som kan inneholde eventyrlige mengder gass.
Hvilket land med forstandige ledere lar halvparten av folkets og nasjonens formue ligge brakk i jakten på et utopisk politisk prestisjemål – som i et lynhurtig og uvitenskapelig grønt skifte, basert på fanatismens Agenda 2030? Vi har langt bedre tid til rasjonell endring enn seks–sju febrilske år i en verden som skriker etter billig energi i kampen mot fattigdom, sult, sykdom og krig. Er Barth Eide-skolens enøyde, politisk konstruerte tvangsideologi virkelig verdt et så avsindig terningkast?
Alle som forstår hva et nytt oljefond kan brukes til av felles og fornuftige goder, vet svaret: La hundre boretårn blomstre.
Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!
