Arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen ankommer statsråd på Slottet der statsminister Erna Solberg vil levere regjeringens avskjedssøknad den 12. oktober 2021 Foto: Torstein Bøe / NTB.

Sett fra Vesten virker fordømmelsen av Russland unison, men mange land sympatiserer med Putins motstand mot USAs dominans, skrev samfunnsredaktør Torbjørn Røe Isaksen i en kommentar i E24 sist uke.

Fra en tidligere statsråd er den uttalelsen bemerkelsesverdig, og merkelig lite påaktet, for mellom linjene kan det øynes en forsiktig kritikk: Kanskje USA og Vestens opptreden ikke alltid er like klok? En slik innvending kan virke som en unødig distraksjon når det pågår en blodig krig, men er likevel sikkerhetspolitisk relevant i det lange løp.

Røe Isaksen er ingen hvem som helst. Som mangeårig stortingsrepresentant og statsråd i Erna Solbergs regjering var han av mange påtenkt som en mulig fremtidig Høyre-leder, og han har ikke sjelden vist noe så uvanlig – og for karrieren kanskje uhensiktsmessig – for politikere som intellektuell autonomi.

«Vi kan lett la oss blende av vårt eget verdensbilde», innleder han filosofisk og legger siden til at mennesker «søker bekreftelse på vårt eget verdensbilde». Dermed kan man lett feiltolke det faktum at kun fire land stemte mot å fordømme Russlands invasjon i FN.

At 141 av 193 medlemsland i FN stemte for resolusjonen som fordømte Russland, er selvfølgelig massivt. Men bak overskriftene lurte også et annet tall: 35 land var avholdende. I FN-sammenheng innebærer også det en aktiv stemmegivning.

Blant dem som ikke fordømte Russland, finner man Kina, India og 25 afrikanske land.

Dermed øyner man konturene av en geopolitisk blokk som ikke er til å kimse av:

Listen speiler også tre områder hvor Russland virkelig er en tungvekter. Landet er på tross av sin geografiske størrelse og stormaktsstatus, bare verdens 11. største økonomi. Men innen olje- og gass, mineralressurser og våpen er Russlands posisjon svært sterk.

• Russland er den største eksportøren av våpen til det afrikanske kontinentet.
• India er en storhandler av russiske våpen og militærteknologi.
• Kina er Russlands største handelspartner og importerer store mengder oljer og mineraler.

Det strategiske partnerskapet mellom Kina og Russland synes ikke svekket, konstaterer Røe Isaksen. For Putin – og for Xi Jinping – handler dette om et langsiktig geopolitisk spill:

En av Putins analyser er at Sovjetunionens fall og USAs unipolare øyeblikk skapte grobunn for amerikansk arroganse og overmot. USA ville forme verden i sitt bilde, men skapte også en verdensorden hvor de selv var hevet over reglene. Uten den sovjetiske blokken som balanserende faktor, kunne ingen tøyle den eneste gjenværende supermakten.

Røe Isaksen konstaterer at dette er hvitvasking av kommunismen, men for en amoralsk Putin spiller ikke det noen rolle. Det er kun makt som teller, og han er besatt av tanken på å være den som står opp mot amerikansk hegemoni.

Motstanden mot USAs dominans ligger som en like klar, rød tråd i hans utenrikspolitiske analyser som tanken om Russlands interessesfære (i praksis en rett til å dominere sine naboer).

Problemet for Vesten er at Putin ikke er alene om å tenke på den måten:

Synet på vestlig arroganse og overmot har klangbunn også i andre regimer, ja, det er en fane som flere land i verden kan stille seg under. Ikke bare autoritære styresett.

Krigen i Ukraina har vist at Vesten er i stand til å mobilisere sammen med våre allierte, men konflikten har også vist at motstanden har betydelig styrke. Sanksjonene mot Russland er en klar påminnelse om at ingen kan gjøre som de vil uten konsekvenser.

Den påminnelsen ligner mer på en advarsel for mange land, en advarsel de har egeninteresse av å svekke kraften i.

Det ville ha vært vanskelig for Røe Isaksen å tenke så fritt om slike ting i en ministerstol.

Han overtok som næringsminister etter Monica Mæland, som i 2017 bukket dypt for Xi Jinping i Folkets store hall i Beijing etter at Solberg-regjeringen hadde valgt å underkaste seg Kina. Som statsråd måtte han bevitne at statsministeren satt på sikkerhetskonferansen i München i 2020 og sa at vi må innta en mellomposisjon mellom USA og Kina.

I E24-kronikken går han veldig langt i å antyde at regimet som Erna Solberg, Børge Brende og andre valgte å krype for, befinner seg i en strategisk blokk som drømmer om å overta hegemoniet i verden, og dermed svekke vår egen stilling. Det er synd at en slik realisme ikke trives så godt i politikken.

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!