Kierulf-utvalget sier de ikke har tatt stilling til hvor omfattende og representative de ulike truslene mot den akademiske ytringsfriheten er her i landet. For en observant leser er det likevel nesten umulig å trekke noen annen slutning enn at utvalgets rapport peker ut den populistiske høyresiden som den største trusselen mot den akademiske ytringsfriheten i Norge.

Utvalget har gjort litt av en prestasjon når de komme fram til en slik konklusjon, siden de ikke legger fram et eneste konkret tilfelle av slike høyrepopulistiske trusler. Kanskje med ett unntak. Det er tidligere fiskeriminister Per Sandberg (FrP) som i sin tid gikk ut og refset norske lakseforskere for å legge fram forskningsresultater som han mente var til skade for norsk oppdrettsnæring. Nå er det høyst tvilsomt om Sandbergs utspill kan betraktes som en høyrepopulistisk trussel mot den akademiske ytringsfriheten. Snarere var det vel snakk om næringsinteresser som følte seg truet av diskrediterende forskningsresultater og som hadde Sandberg på sin side.

De siste årene har gitt mange eksempler på aksjoner der den politiske venstresiden har forsøkt å meningskneble personer og organisere undervisning i akademia etter sine ideologiske kjepphester. Den etter hvert så groteske saken der Øyvind Eikrem ble sparket fra jobben sin ved NTNU i Trondheim, forsøkene på å avkolonisere undervisningen ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) og ved instituttet for friluftsliv på Bø i Telemark, er kvalifiserte eksempler på hvordan identitetspolitikk og venstrevridd ideologi har fått fotfeste i Norge. Med unntak av en ganske intetsigende henvisning til KHiO nevnes ikke disse eksemplene i rapporten. Men utvalget omtaler et tilfelle med en migrasjonsforsker som ble anklaget for rasisme ved å si det han sa (sic) fordi han er en hvit mann.

Og i samme åndedrag omtales bortvalg av forskningstemaer fordi forskerne blir møtt med fordømmelse, press fra studenter og andre som oppfatter visse temaer og forskningsresultatene som krenkende eller uønskede. Hva slags forskningstemaer det handler om og hvem som reagerte på den ”hvite” forskeren, må leserne ut fra rapporten’s kabalistiske utlegninger gjette seg fram til. Det skal vel ikke så mye ”fintenkning” til for å skjønne at dette er eksempler på meningsmobbing og hets fra den ”vekkede” venstresiden som har etablert seg i landet. Men utvalget sier dog i klartekst at usannheter som spres via sosiale medier, gagner politiske populister, nasjonalister og autokrater som er tjent med en populistisk vri på det offentlige ordskiftet for å skape fiendebilder. Det er slike passasjer i teksten som ganske utvetydig avslører hvilke trusler utvalget mener setter den akademiske ytringsfriheten i fare. Og den akademisk eliten er et takknemlig fiendebilde som gir populistene muligheter til å kombinere brennmerking av dem som fremmer og forvalter kunnskap både her i landet og ellers rundt omkring.

Opplæring i ytringsfrihet

I utvalgets mandat ber myndighetene om at det legges fram tiltak for å bøte på manglene ved den akademiske ytringsfriheten. Utvalget har også lagt fram en rekke institusjonelle tiltak som skal sette akademikerne i bedre stand til å formidle forskningsresultater og kunne hevde meninger i offentligheten uten å bli utskjelt og motta trusler. Akademikerne skal altså opplæres til å praktisere ytringsfrihet, ytringsfriheten blir langt på vei blir gjort et pedagogisk spørsmål. Man skal kurses og læres opp til akademisk ytringsfrihet.

Ved siden av institusjonelle tiltak har utvalget fremmet forslag om lovendringer, dog med en forståelse av at det ikke er alle forhold i den offentlige meningssfæren som kan reguleres ved lov. Bak ligger kanskje en erkjennelse av at ytringsspørsmålet er noe som berører en hel kultur, ja, hele samfunnet. Men som utvalget demonstrerer med sin rapport, er dette ingen unnskyldning for å la være og foreslå tiltak. Siden utvalget ikke har skikkelig identifisert, klarlagt og lokalisert det akademiske ytringsfrihetsproblemet, skulle man tro at denne mangelen preger forslagene til bedring av ytringstilstanden. Men dette skriftstykket nøyer seg med å ta opp den ufullstendige situasjonsbeskrivelsen i rapporten. En vurdering av de foreslåtte tiltakene vil derfor måtte henstå.

Rapporten viser altså en manglende evne eller vilje til finne fram til hva som er den viktigste trusselen mot den akademiske friheten i Norge. Og det har sannsynligvis noe å gjøre med den ideologiske ballasten som de seks medlemmene fører med seg. Lederen av utvalget, menneskerettsjuristen Anine Kierulf, ditto medlem Sofie Høgestøl og Høyre-politikeren Vidar Helgesen har alle markert seg som grossister på det politisk korrekte meningsmarkedet her i landet. Særlig de to kvinnene dukker til stadighet opp i de etablerte mediene og forteller folk ”sannheten”. Helgesen er en politisk surfer på den politiske korrekthetens hav med fartstid i internasjonale organisasjoner, en gang kalt Erna Solbergs fortrolige og med tidligere statsrådspost og direktørstillingen for Nobelstiftelsen i Stockholm som mulig takk for innsatsen. De andre tre medlemmene, Saira Basit, Gunnar Bovim og Magnus Dybdahl, er mer anonyme størrelser, og det har kanskje også preget deres innsats i utvalget?

Globale trusler

I likhet med det som stadig blir mer vanlig med politiske utredninger i den ”humanistiske stormakten Norge”, slår Kierulf-utvalget på ”stortromma” og postulerer et globalt trusselbilde. Utvalget viser til uttalelser fra FN’s generalsekretær som har advart mot at det pågår en krig i verden mot vitenskapen. Hva denne ”krigen” konkret går ut på, sier utvalget intet om, bortsett fra at generalsekretæren har oppfordret medlemslandene om å slutte opp om en felles, empirisk fundert konsensus rundt fakta, forskning og kunnskap – hva det enn måtte være.

For å understreke at trusselen kommer fra høyre, går utvalget over til å beskrive den akademiske situasjonen i land som Ungarn, Polen, Tyrkia, India og Kina. Dette et land som er lite sammenlignbare med Norge når det gjelder akademisk ytringsfrihet. De problemstillingene som er aktuelle der, har lite med situasjonen her i landet å gjøre. Så, ”en passant”, viser utvalget til en hendelse ved Massachusetts Institute og Technology (MIT) der en gjesteopptreden av en foreleser fra universitetet i Chicago ble avlyst (kansellert). I stedet ble foreleseren tilbudt å opptre ved Princeton-universitetet. Hendelsen førte til at MIT skal se på en mulig omlegging av retningslinjene for akademisk frihet. Hva gjestforeleseren fra Chicago foreleste i, og hva som var grunnen til kanselleringen, sies det intet om i utvalgsrapporten. Den retter i stedet oppmerksomheten mot Danmark der Folketinget etter initiativ fra den populistiske høyresiden har vedtatt en uttalelse om akademisk selvregulering for å sikre forskningskvalitet og tankefrihet, slik at man kan unngå overdreven politisk aktivisme i visse forskningsmiljøet. Hva slags aktivisme utvalget i dette tilfelle snakker om, er heller uklart, men de fleste vil vel forstå at det gjelder venstrepolitisk aktivisme. Vedtaket i Folketinget førte til et ramaskrik og en underskriftskampanje fra danske forskere med støtte fra kolleger i Norge.

Forsøkene på å stanse politisk forskningsaktivisme i Danmark, er ikke noe nytt. I 1986 ble sosiologisk institutt ved universitet i København stengt for å hindre det myndighetene mente var marxistisk aktivisme ved instituttet. I tillegg til en dansk professor i sosiologi ble også en norsk og en svensk sosiologiprofessor brukt som rådgivere i denne saken. Instituttet ble åpnet igjen i 1994. Om det skjedde i samråd med de tre professorene, vites ikke.

Kierulf-utvalget har i stor utstrekning lagt en ytringsfrihetsrapport fra OsloMet til grunn i sitt arbeid. I rapporten fra OsloMet kalles folketingsvedtaket den danske høyresidens kamp mot venstresidens a n g i v e li ge dominans ved universitetene og i det danske kulturlivet. På denne måten underslår både OsloMet-rapporten og Kierulf-utvalget noe som ikke er angivelig, men som for alle med en realistisk observasjonsevne noenlunde intakt, er et faktum både i det norske og det danske samfunnet.

Vitenskap og følelser

Utvalget makter likevel å pense oppmerksomheten mot det de kaller postfaktiske tilstander i Skandinavia, der følelsesmessig argumentasjon tar over fra fakta og sannhet. Hvilke ”ideologiske” følelser som tar over fra fakta og sannhet, går ikke utvalget inn på. Her er utvalget inne på et essensielt spørsmål i samband med ytringsfriheten i den vestlige verden. Et hovedankepunkt i kritikken av den venstrevridde woke-kulturen er nettopp at ”de vekkede” lar seg styre av følelser slik at både forsknings-temaer, forskningsresultater og enkeltbegreper på emosjonelt grunnlag avvises fordi de krenker såkalte sårbare grupper og den politiske korrekte anstendigheten, og at de derfor representerer umoral og ondskap. Woke-kulturen og identitetspolitikken bygger, ifølge de amerikanske forskerne Greg Lukianoff  og Jonathan Haidt, på en tro der følelser er en mer pålitelig kilde til sannhet enn tenkning og argumentasjon. Denne forståelsen ledsages av et syn på verden som en kamplass mellom gode og onde mennesker. De(t) onde må derfor utryddes. Det er blant annet derfor at ”de vekkede” har fått endret pensum ved amerikanske universiteter, slik at ”sårbare” grupper og individer ikke skal bli krenket og lide emosjonell overlast av det som minoritetsgrupper (?) oppfatter som nedverdigende tekster i pensumbøkene.

Men også forelesere som krenker de ”sårbare”, skal ifølge den identitetsideologiske lære, stanses i sine ”rasistiske og kjønnsdiskriminerende” opptredener ved hjelp av kansellering (nekte akademikere med politisk ukorrekte meninger å forelese og undervise). Retusjering av viktige historiske fakta og fjerning av statuer og minnesmerker over historiske personer, som hadde meninger og praksiser i strid med dagens lover, er også viktige deler av ”den vekkede” ideologien. Kun de historiske skikkelsene som tilfredsstiller ”de vekkedes” sarte emosjoner skal kunne stå ved lag og tillegges historisk betydning. I Norge oppstod det for eksempel et krav om å fjerne Linné-benken i Botanisk hage i Oslo fordi Linné opererte med et biologisk klassifikasjonssystem som dagens ”vekkede” oppfatter som rasistisk. Linnés betydning som biolog blir altså en underordnet sak. Et annet krav gikk på å fjerne Holberg-statuen i Oslo fordi Holberg hadde aksjer i et rederi som drev med slavetransport.

Denne vekkede kanselleringskulturen legger ned forbud mot å reise visse spørsmål og vitenskapelige problemstillinger og åpner dermed opp for en styrket konformitet og en totalitær utvikling i akademia, som er særlig aktuell i de vestlige samfunnene, medregnet Norge. Med kravet om avkolonisering av vitenskap og undervisning bestrides også vitenskapens universalitet. Den største ”oppfinnelsen” i verdenshistorien, den europeiske vitenskapen, blir av ”de vekkede” ansett som diskriminerende mot folk og grupper utenfor den europeiske kulturkretsen. Til og med matematikk og astrofysikk oppfattes som krenkende og forulempende i woke- og avkoloniseringsideologien der følelsene er det viktigste vitenskapelige prinsipp. Dette angrepet på vitenskapen med stor, for ikke å si, avgjørende betydning for det akademiske ytringsfrihetsspørsmålet, blir neglisjert og forbigått med taushet i utvalgets rapport. Det er en taushet som ikke bare ligner på, men som er ekvivalent med den tausheten eller den nedrakkingen som rammer forskere og andre som tar opp politisk ukorrekte problemstillinger og legger fram forskningsresultater som ikke tilfredsstiller den politisk korrekte og hegemoniske opinionen.

Omstridte forskningsemner

Forskningsemner som kjønn, migrasjon, integrering, likestilling og klima er de områdene som i flere rapporter er blitt beskrevet som de mest konfliktfylte, og der forskere er mest skeptiske til å formidle forskningsresultater. Forskere vegrer seg mot å si noe om slik forskning offentlig av frykt for å bli fordømt, eller fordi de er redd for å bli omfavnet av grupper langt til høyre, som står for noe helt annet enn det de selv gjør. Forskere som frykter å bli omfavnet av grupper på høyresiden, kan ikke være noen annet enn forskere på venstresiden med forskningsresultater som ikke passer inn i det dominerende, venstrevridde og politisk korrekte virkelighetsbildet i Norge.

En bekreftelse på at det kan være slik, er en fersk undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning i Oslo som viser en betydelig overvekt av forskere innenfor samfunnsvitenskapene og humaniora med politiske sympatier i partiene Rødt, SV og MDG, den politiske korrekthetens kjerneområde i Norge. Ja, kan man tenke seg forskere ved de samfunnsvitenskapelige og humanistiske universitetsfakultetene i Norge som er FrP-ere? På den andre siden er det ikke uventet at politisk venstrevridd kjønns- og genusforskning blir utskjelt av den politiske høyresiden. Det er i tilfelle en utskjelling som stort sett foregår på nettet, i de sosiale mediene og som ikke kommer fra høyrevridde samfunnsforskere og humanister, om de finnes. Og gjør de det, benytter de seg ikke av den rådende, politisk korrekte utskjellingspraksisen som har sine røtter i marxismen og på venstresiden. Denne praksisen ble i sin tid oppfrisket og modernisert av AKP-ml-bevegelsen her til lands og videreføres i dag av de vekkede utgaver på venstresiden og deres talløse sympatisører i den politisk korrekte majoriteten.

Kierulf-utvalget bygger, som tidligere påpekt, i stor grad sin rapport på en studie fra OsloMet: ”Et ytringsklima under press? Akademisk frihet og ytringsfrihet i en brytningstid.” Også i denne studien kommer trusselen mot den akademiske ytringsfriheten og et åpent ytringsklima for forskere fra det som kalles den populistiske opinionsbølgen som går over USA og Europa. Trusselen beskrives i korttekst slik:
1. Bølgen kan bidra til en negativ og aggressiv opinion mot forskere og akademikere. 2. Populistiske partiet som får makt, kan utfordre den akademiske friheten og begrense forskningen som de misliker. 3. Partiene utgjør en indirekte trussel ved at de utfordrer det liberale demokratiet som de vestlige demokratiene bygger på, og der akademia tjener som forbilde for den dannede debatt.

I rapporten fra OsloMet sies det at det er vanskelig å beskrive hvor utbredt identitetspolitikken og kanselleringskulturen er i norsk akademia. Ordskiftet om dette emnet er sterkt politisert, og påstand står mot påstand. Hvis slike kulturer er begrenset til visse forskningsmiljøer, vil forskere utenom disse miljøene kunne anta at fenomenet ikke eksisterer. Spør man forskere der slike kulturer finnes, kan det tenkes at forskerne der nedtoner eller benekter at de finnes fordi de har inderliggjort kulturens normer i slik grad at de ikke opplever noe konformitetspress. De kan også mislike å bli beskyldt for å være en del av en slik kultur eller oppfatte beskyldningen som en utidig kritikk fra høyrepolitisk hold som ledd i en offensiv mot den akademiske ytringsfriheten. I disse observasjonene er rapporten fra OsloMet på sitt mest edruelige, men det er langt mellom de klare øyeblikk i denne undersøkelsen.

Mediene og sannhet

For å danne seg et bilde av ytringsfrihetstruslene og hvor de kommer fra, må man spørre seg: 1. Hva er legitimt/illegitimt å mene i Norge. 2. Hvem bestemmer hva som er legitimt/illegitimt? Det er ikke høyrepopulistene som forvalter de legitime meningene i dette landet, og denne kjensgjerningen gir også svaret på spørsmålene. Partier som Frp og Demokratene, blir av sine sterkeste meningsmotstandere (og langt på vei av en nærmest samlet opinion) definert som fascister, rasister, voldelige og onde. Og på denne bakgrunnen vil det være bortimot idioti å hevde at det er høyrepopulistene som bestemmer hva som er meningslegitimt eller ikke her i landet.

Et gjennomgangstema i Kierulf-rapporten er den akademiske søkingen etter sannhet som grunnlag for den akademiske ytringsfriheten. Det som driver samfunnet framover, er å utfordre etablerte sannheter og søke ny kunnskap. Og de redigerte mediene deler i stor gard det sannhetssøkende og opplysende samfunnsoppdraget med akademia. I beste fall er dette en naiv forståelse av de etablerte mediene og vitner om en sviktende forståelse av den virkelighetsorienteringen som råder i mediene i den vestlige verden. Medienes funksjon er stort sett å styrke de etablerte og hegemoniske fordommene i samfunnet, og da er det lite rom for kritikk. De kritiske røstene har lite eller ingen plass i de redigerte mediene, og det er derfor man har fått en framvekst av alternative medier i Norge. Disse medienes er et slags menings-gulag med en skjebne som utstøtte og marginale i et samfunn sterkt preget av den rådende, politiske korrekte meningskonformiteten.

De redigerte og etablerte mediene (MSM) gjør seg daglig skyld i brudd på grunnleggende journalistiske regler, men det avstedkommer ingen bemerkninger fordi det som formidles der,   jo et ”sannheten”.  Som den svenske etnologen Karl-Olav Arnstberg har sagt det: ”Folk leser Dagens Nyheter, och så seier folk, at det måste jo vara sant fordi det står i Dagens Nyheter”.  Et ferskt eksempel på norske toppmediers politisk korrekte forankring, blottet for kritisk innstilling og evne, ble demonstrert i et innslag om Kierulf-rapporten lørdag 2.april i NRK–Radios aktualitetsprogram Nyhetsmorgen. Anine Kierulf ble intervjuet, hvoretter programlederen snakket med rektoren ved NTNU i Trondheim, Anne Borg, som kvitret i glede over rapporten og som sa at NTNU nå virkelig skal legge seg i selen for å følge opp anbefalingene fra Kierulf & co. Og som man kunne forutsi, ikke en eneste spørsmål fra den mer eller mindre bevisstløse programleder Morten Kræmer, som konfronterte Borg med NTNUs hårreisende behandling av Øyvind Eikrem.

NRK som sannhetssøker

NTNU er det universitetet som kanskje har tråkket dypest i woke-gjørma her i landet i forbindelse med Eikrem-saken. Det er en sak som stadig får mer skandaløst tilfang og som er et hjerneskakende angrep på den akademiske ytringsfriheten. Det siste kapittelet i denne sagaen er at Øyvind Eikrem har vært overvåket uten at PST vil oppgi grunnen til overvåkingen.. Det vanlige er jo at PST er inne i bildet når landets sikkerhet er truet, og bare gudene og PST må vite hva slags sikkerhetstrussel Eikrem utgjør.

Det redigerte mediet NRK og Kierulf-utvalget som sannhetssøkere? Man burde vel sette ned et eget utvalg for å utrede spørsmålet. Men man ville nok ikke komme noen vei. Rapporten fra Kierulf-urvalget og OsloMet viser at det er ganske fånyttes å sette akademikere til granske seg selv. Med de fordommene og de ideologiske holdningene som preger norsk akademia, er det likt med å be reven om å passe hønsegården. Akademikere har en notorisk uvilje mot å å la noen se seg i kortene, samtidig som de tiltar seg retten til å se andre i kortene, og der de selv står for utdelingen av kortene til sine studieobjekter. Da er det rimelig lett å si hva som blir utfallet.

Mangel på konkretisering av spørsmålene og uvilje mot å gå inn i kjernen av den akademiske ytringsfrihetsproblematikken, gjør at NOU’en fra Kierulf-utvalget blir et eksempel på den vanlige tausheten og bortforklaringene som oppstår i det norske samfunnet når ubehagelige saker dukker opp. Da råder tausheten, indirekte brukt som avvisning og med skjellsord i tillegg om det er nødvendig, noe som er strategien til det politiske korrekte flertallet når kritiske stemmer melder seg på i debatten. Det er en strategi som kan minne om den totalitære Sovjetunionen og som også bærer i seg klare totalitære tendenser. Trusselen mot den akademiske ytringsfriheten kommer ikke minst fra akademia der den mest politiske korrekte og indoktrinerte ungdomsgenerasjonen allerede er inne med fart og styrke. Det er først og fremst blant ungdommen at woke-kulturen trives og vokser.

Framtiden ser ingenlunde lys ut for det liberale demokratiet i Norge og Vesten for øvrig. Det som er utfordringen, både for diverse ytringsfrihetsutvalg og hele nasjonen, er å endre en hel kultur. Problemet er å endre en menings- og debattkultur som er dypt forankret i det nåværende samfunnet på alle plan. Det er en meningskultur som blir sponset og effektuert av en stat i et overadministrert samfunn gjennomsyret av ideologiske føringer i en grad som overskygger alle tidligere samfunn.  Til det trengs det noe mer enn politisk korrekte bemerkninger fra et statsoppnevnt utvalg på seks personer som aldri har ”sunget” noe annet enn ” tidens politisk korrekte melodi”.