Egentlig kunne jeg brukt flere eksempler, men dels ville overskriften da blitt utålelig komplisert, dels er Ukraina så utvilsomt den del av vår ikke-norske verden som for tiden fanger nordmenns interesse mest. Det andre landet jeg tenkte på (merk vel: land er en vagere betegnelse enn stat for ikke å snakke om nasjon, hvilket er betydningsfullt i vår sammenheng), var Krajina, det hovedsakelig serber-befolkede området sør i Kroatia, ned mot grensen til Bosnia, et omstridt område som under Balkan-krigene på 1990-tallet forsøkte å oppnå uavhengighet (det gikk ikke særlig bra). Hva er likhetene mellom Ukraina og Krajina? Utvilsomt mange og ingen av dem kommer til å bli nevnt her siden det tross alt var Ukrainas skjebne jeg skulle konsentrere meg om, bortsett fra det iøynefallende ved at begge betyr Grenselandet (ordstammen er kraj) på slaviske språk.
Det ligger noe skjebnetungt i å bli kalt Grenselandet, altså primært være definert ved det man ligger mellom snarere enn hva man er. Men vi forlater Krajina nå for å konsentrere oss fullt ut om Ukraina; det er fysisk nødvendig å begrense tematikken om man skal kunne holde et skarpt fokus og derved se bedre.
Ukrainerne er arvtagerne (sammen med russerne og hviterusserne) etter befolkningen i Kiev Rus, statsdannelsen som ble etablert av vikingen Rurik med etterkommere på slutten av 800-tallet, og som under de følgende par-tre århundrene utviklet seg til en av Europas største stater med en imponerende hovedstad (Kiev). Skjønt selvsagt er ikke historien så rett frem og enkel, i særdeleshet ikke for et land og en befolkning som ligger inneklemt mellom andre og mektigere enheter: Dagens ukrainere er en salig blanding av alle som på et eller annet vis, tvunget eller utvunget, endte opp innen det aktuelle området; i så måte er Ukraina i all sin diversitet likt de fleste andre europeiske stater. Uansett etnisk utgangspunkt er imidlertid de aller fleste av dagens befolkning i staten Ukraina å regne som slavere (betegnelsens opprinnelse er omstridt, men trolig betyr den «ordets folk»), med ukrainere (de har vært kalt også mye annet opp gjennom tiden; det lar vi ligge) som klar majoritet og russere som en betydelig minoritet (rundt en femtedel for den sistnevnte gruppens vedkommende, skjønt enda flere har russisk som primærspråk).
Ukraina var altså til å begynne med en del av Kiev Rus (digresjon: Man må gjerne bruke formen Kyiv Rus om man foretrekker ukrainsk istedenfor den tidligere vanlige transkriberingen fra russisk), men deretter fulgte århundrer med vekslende herrer: Tatar-mongolene kom langt nok vest under sine mange erobrings- og straffetokt til å rasere også storbyen Kiev (skjønt oftest holdt de seg lenger mot øst), østslaverne eller russerne organiserte seg innen Moskva-staten og kjempet etter hvert også langt nok mot syd-vest til å sette krigs- og kulturspor etter seg i Grenselandet, polakker og litauere var under flere århundrer herrefolket, og senere kom også franskmenn (Napoleon), tyskere, østerrikere, ungarere og til og med svensker på besøk med sine armeer og tvang den lokale befolkningen til å betale skatter og annet som undergitte er nødt til. Oppi alt dette hadde man helt fra begynnelsen av tyrkiske stammefolk fra området rundt Svartehavet som ville ha sin bit av kaka; disse ble først sånn noenlunde overvunnet under Katarina den stores kraftige russiske ekspansjon vestover, sydover og østover. Som regel var likevel dagens ukrainske område delt mellom de nærliggende regionale stormaktene (særlig Russland og Habsburgernes Østerrike) og lokale krigsherrer (Hetmanshyna; Hetman ligner det tyske Hauptmann svarende til vårt språks lånord kaptein).
Utover 1800-tallet utviklet en egen ukrainsk nasjonalfølelse seg, men dette fant ingen gjenklang hos Nikolaj II som ville holde alle keiserdømmets ulike nasjoner (hvorav den russiske selvsagt var størst) under seg i den «trygghet» et absolutt monarki innebar. Ukrainsk nasjonalisme utviklet seg derfor på denne tiden mest i landets vestlige del som lå under Østerrike-Ungarn.
Som resultat av første verdenskrig falt både det russiske tsarriket og de tyske og østerrikske keiserrikene sammen. En ukrainsk selvstyrebevegelse vokste frem i skyggen av krigsnederlaget og den påfølgende russiske revolusjonen (1917). Ulike kortvarige ukrainske statsdannelser oppstod i borgerkrigskaoset før de røde til slutt seiret og Den ukrainske sovjetrepublikken ble etablert som en av de viktigste innen Sovjetsamveldet (1922). Etter seieren mot nazistene under annen verdenskrig ble Ukrainas grenser igjen flyttet nord-vestover på Polens bekostning (polakkene hadde erobret – eventuelt gjenerobret dersom man ser saken fra polakkenes perspektiv – betydelige omstridte landområder under krigen mot det post-revolusjonære Russland på 20-tallet) og siden forble grensene i hovedsak uendret til kommunismens fall i 1991. Da ble Ukraina endelig et selvstendig, suverent medlem blant Europas andre stater.
Selv om det ovenstående er en nesten latterlig forenklet fremstilling av Ukrainas historie, våger jeg å påstå at selv et slikt konsentrat gir mer bakgrunnsinformasjon enn hva de fleste aviser og TV-kanaler bryr seg med å bibringe leserne og seerne. Selvsagt kunne man anlagt alternative perspektiver på ikke minst den tidsnære utviklingen, men fremveksten av en markant ukrainsk nasjonalisme under de siste 200 år er så definitivt en viktig nøkkel til å forstå både hvorfor dagens krig brøt ut, og i noen grad også hvorfor den hittil har gått som den har gått. Hvordan reagerer så omverdenen på dette fenomenet, altså den relativt moderne (to skarve århundrer er ikke stort i historisk perspektiv) nasjonalfølelsen som er en så viktig faktor i ukrainsk politikk?
Sett fra dagens russiske makthaveres side er det åpenbart med ublide øyne man registrerer at Ukraina (som lenge på russisk ble kalt Lille-Russland) legger stadig større avstand til broderfolket i øst samtidig med at man flørter med Vesten. Formodentlig har Putin tanker om de ikke-russiske tidligere sovjetrepublikkene som gamle dagers tsarer ville nikket gjenkjennende til (utsagnet «oppløsningen av Sovjetunionen var en ulykke» vitner mer om stormaktsambisjoner enn kommunistisk nostalgi). Ideelt ønsker han at Russland skal være en så stor og sterk stat som mulig, og kan han ikke sjarmere naboene til å akseptere denne visjonen, så er han villig til å tvinge dem med makt. Å forstå at dette er i ferd med å skje, iallfall at det er Kremls ønske, betyr naturligvis ikke at man finner tankesettet etisk akseptabelt, men naiv uvitenhet er aldri å foretrekke fremfor forståelse av de politiske og psykologiske beveggrunnene bak en gitt historisk utvikling.
Ukrainsk selvstendighetstrang – det er ikke urimelig å kalle det nasjonalisme– støter altså an mot den russiske toppledelsens imperialistiske verdensanskuelse, såpass er klart, men hvordan blir tankesettet møtt i Vesten? Hva er responsen fra spesielt et Vest-Europa som er i ferd med å tre en overstatlig føderasjon ned over hodet på sine egne medlemsstater, og der nasjonalisme er blitt et fyord?
Det hele er ikke så rent lite paradoksalt, at nasjonalisme utenfor det egne kjerneområdet ofte blir omfavnet med tilsynelatende begeistring av Brussel-eliten med klakører, samtidig som nasjonalisme innenfor EU, selv høylytt patriotisme, søkes dempet på alle vis. De samme maktmenneskene ville naturligvis ikke selv akseptert en slik beskrivelse av hva de mener og gjør, men like forbasket gir denne problematiseringen av holdningen til nasjonen som viktigste organisatoriske enhet god mening langs flere forklaringsakser. Tvisynet reflekterer en indre logisk spenning – jeg synes brist – som ikke er lett å håndtere for globalisme-forkjemperne; for dem er patriotisme (nasjonalismens nødvendige emosjonelle innhold) rett nok en folkelig kraft det kan være kjekt for de høye herrer og damer å lene seg mot, og som bent frem kan være hjelpsom dersom de lykkes i å styre den, men helst skal slike primitive tendenser ikke være synlig på annet vis enn at velkledde skolebarn vifter litt med flagg (aller helst med EU-emblem) ved offentlige tilstelninger. Mer blir for vulgært, et gjenblitt tegn på tidligere tiders samling om nasjonen som sentrum for folks fellesskapsfølelse.
Ukrainernes krig mot den invaderende stormakten Russland viser imidlertid noe annet, nemlig at god, gammeldags fedrelandsfølelse fremdeles er det som best bærer et folks motstandskraft i nødens stund. Ingen vet ennå hva som blir sluttresultatet, men det er allerede åpenbart at de militært overlegne russerne ikke lyktes med å få motstanderne til å gi opp i og med sjokkangrepet. Viljen til å kjempe var stor og har holdt seg levende, denne ubestemmelige motivasjonen som er den aller viktigste faktoren bak menneskers innsats i konflikter, faktisk enda viktigere enn kampevne. Denne viljen har historisk vist seg å være tett forbundet med soldaters – ja, et helt folks – innbitte opplevelse av at hjemlandet, nasjonen, er truet. Da kjemper man så lenge som overhodet mulig samme hvordan det måtte gå.
At EU støtter ekstern nasjonalisme (iallfall når den rettes mot en stat som Russland som ikke bekjenner seg til EUs vasne «kjerneverdier»), men er ytterst skeptiske til nasjonalisme innen egen union, er verdt å merke seg. Noen av våre dypeste erkjennelser er paradoksale i formen, så også denne. Enhver får gjøre seg opp sine egne tanker om hvorfor verden er blitt så rar, og tilsynelatende selvmotsigende, som den er blitt.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
