Toget kjører sakte på strekningen sør for Sundsvall. Jeg har tid til å se husene i nabolaget der jeg har bodd, veiene jeg har syklet langs så mange ganger, butikkene jeg har handlet i … Min gamle skole er der fortsatt, fabrikkene rundt i byen også. Elva har samme stryk, og skogene er like tette. Det er det samme stedet jeg vokste opp på – likevel er det blitt noe helt annet.

Det tar litt tid før jeg kan sette fingeren på hva det er. Så jeg ser det plutselig. Minnebildet samsvarer ikke lenger med virkeligheten. I mitt minne er husene nymalte, og gatene er fulle av liv og leven. Jeg husker barn som leker, voksne som vasker bilen i garasjeoppkjørselen og utstillingsvinduene i de små butikkene.

Slik ser det ikke ut i dag. Malingen på husenes fasader flasser av. Gatene er øde. Hagene er forsømt, i noen av dem ligger rustne bilvrak. Butikkvinduene er tomme og mørke. Noen hus som var i minnet mitt, har blitt revet eller har rast sammen, men tomten er ikke ryddet. Hullene etter hustuftene er åpne sår i den frosne bakken.

Jeg forlot en levende landsby med håp for fremtiden, og vender tilbake til en landsby som ser ut til å ha gitt opp.

Tankene begynner å vandre. Hvordan påvirker det folk å leve i et forfallende miljø, der ingen lenger bryr seg om huset sitt, eller ikke en gang bryr seg om å rive ned det som har kollapset? Hva gjør det med oss ​​å leve, ikke bare i det estetisk stygge, men i det forsømte stygge – det som ikke er stygt i seg selv, men som har blitt slikt, fordi ingen bryr seg lenger ..?

Jeg tror det er viktigere enn vi kanskje vil innrømme.

Min bestemor pleide å si at «hovedsaken er at du er hel og ren», men som barn skjønte jeg ikke helt hva hun mente med det. Jeg var alltid hel og ren – unntatt hvis jeg akkurat hadde kommet inn fra lek ved bekken. Faktisk skjønte jeg ikke meningen med hennes ord før jeg sto med støvlene i gjørma på Balkan.

Tankene mine vandrer til minnene fra Kosovo. Det var der, i de avsidesliggende landsbyene, jeg forsto hva bestemoren min hadde ment. For i én og samme landsby, der alle var like håpløst fattige, leiren like klissete og kulden like påtrengende, kunne nabofamilier fortsatt være på forskjellige planeter, billedlig talt: I ett hus kunne vi bli møtt med apati og absolutt elendighet, i det neste av håpefull kreativitet – og dette til tross for at den absolutt eneste forskjellen mellom familiene var at den ene var «hel og ren» og den andre ikke. Hvilken som var hva, kan du sikkert gjette.

Hel og ren, altså. Frem til den dagen hadde jeg ikke forstått hvor viktig det faktisk var å vaske seg selv og klærne sine (og reparere dem hvis de er ødelagt) og rydde hjemme. Jeg kom fra et miljø hvor det ikke skulle så mye til for å være hel og ren, men i et miljø hvor det ikke fantes vaskemaskiner, dusjer eller deodoranter, var «hel og ren» langt fra en selvfølge. Å være hel og ren i et slikt miljø krevde et aktivt valg og ekstraarbeid. Men forskjellen mellom familiene gikk akkurat der – noen var hele og rene, og andre ikke, til tross for at de levde under nøyaktig de samme forholdene.

Konsekvensene av å være hel og ren handlet om mye mer enn hygiene. Å være hel og ren var viktig for barnas studieresultater i skolen, for psykisk helse og for økonomien. De som var hele og rene, hadde større sjanser til å få jobb og var samtidig mindre tilbøyelige til å bli fanget i kriminalitet. Konfliktene var færre. Visjonene var flere. I tillegg var de lykkeligere, noe som kanskje var det viktigste.

Så når sluttet mitt hjemland å være helt og rent? Når ga de opp? Når vi ruller inn mot Stockholm Central noen timer senere, har jeg en teori, og den har sitt utspring i den enorme forskjellen mellom den vibrerende byen og den døende landsbygda.

På et tidspunkt de siste tretti årene har en stor andel av de som bor utenfor storbyene rett og slett gitt opp. De har mistet gnisten og sluttet å bry seg – og det har den svenske staten stor skyld i.

I flere tiår har svenskene som bor på landsbygda og i de mindre byområdene lært seg å hele tiden stå sist i køen. Politikere på nasjonalt og regionalt nivå har prioritert annet enn førskolelærerne, bedriftsassistentene eller elektrikerne som har stilt klokken hver morgen for å gå på jobb i Säter, Kvissleby eller Hammarstrand. De har vært samvittighetsfulle skattebetalere og derfor ikke særlig spennende å engasjere seg i.

Nei, politikerne i bygdekommunene har i stedet satset på to andre grupper: Den første gruppen er de internasjonale storselskapene. Alle som får informasjon fra svenske kommuner, vil raskt oppdage at de kjemper for å ønske velkommen «etableringer» fra selskaper som Facebook, Google og ulike utenlandske vindkraftselskaper, som de lover avgiftsfri strøm, sterkt subsidierte lokaler og ulike spesialtiltak. Etableringen av et internasjonalt selskap i kommunen blir en fjær i hatten for kommunens ledelse og øker sjansene for en riksdagsplass – slik at politikerne selv kan få en billett vekk fra samfunnet de skaper for naboene.

Den andre gruppen som bygdekommunene har satset på, er flyktninger. I tillegg til at flyktningene har gitt kommunene et sårt tiltrengt økonomisk statstilskudd (men bare de to første årene, så blir tallene i regnskapet røde igjen), beviser et stort flyktningmottak at politikerne har de rette verdiene™. Dette øker også politikernes muligheter for å flytte til Stockholm og Riksdagen.

Samtidig har storbyene satset stort på å tiltrekke seg folk fra spesielt landsbygda. Unge med visjoner og handlekraft har flyttet til storbyene og universitetsbyene. De andre har blitt igjen – bare for å merke at de plutselig er blitt usynlige i statens og politikernes øyne. Samfunnets investeringer angår ikke dem. De må betale for prosjekter til andre via skatten – men får sjelden være med på dem selv.

Under slike forhold tar det ikke lang tid før folk begynner å trekke konklusjoner: Ingen synes deres innsats og eksistens er viktig lenger – og den som verken får påskjønnelse eller oppmerksomhet, gir før eller siden opp. Hvis ingen anser deg som verdifull, vil du snart miste selvfølelsen. Den som mister selvfølelsen, mister før eller siden viljen til å forbedre livet sitt – og da er det bare et spørsmål om tid før evnen til å holde seg selv og sitt hjem helt og rent forsvinner.

Sirkelen sluttes, og jeg lurer på hvorfor jeg føler en slik tristhet inni meg. Mitt hjemland er ikke lenger helt og rent, fordi menneskene som bor der, for lenge siden har gitt opp. De føler seg ikke lenger verdifulle og har mistet troen på fremtiden. Jeg har sett hva det fører til i landsbyene på Balkan, og det er ikke noe jeg vil ha i mitt hjemland.

Men samtidig: Er jeg den rette til å snakke om dette? Jeg satte meg på toget fra Sundsvall til Stockholm for over 20 år siden og har aldri kommet tilbake. Jeg tilhørte de unge og ambisiøse, dem som søkte et bedre liv andre steder og la et døende land bak oss.