Merethe Baustad Ranum føler seg vanlig. Men hun føler ikke at hverken Arbeiderpartiet eller Senterpartiet bryr seg om hvordan hun har det, til tross for at Vedum og Støre ustanselig har lovt at nå er det «vanlige folks tur».

Hvem er egentlig de vanlige folka? spør Ranum i et mye lest innlegg på Trønderdebatt.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet har gjennom hele siste stortingsvalgkamp og etter at de kom til makten, stadig snakket om mennesker som om vi tilhører to helt ulike kategorier – «vanlige folk» og dem som åpenbart ikke er det. Og det er ikke tvil om at det er de «vanliges tur» og at de er dem regjeringen skal lytte til når viktige spørsmål skal avgjøres.

Jeg lurer bare på om hvem av oss som er så heldige å være «vanlige» i Ap og Sp’s øyne?

Ranum forsår at hun ikke kan bo i Oslo, siden hun ikke er en del av eliten og ikke går rundt i dress. Hun er heller ikke spesielt rik.

Selv om de fleste innbyggere bor i en by, er man trolig mest «vanlig» hvis man bor på bygda, ikke er rik og ikke på noen måte kan kalles «ekspert» på noe som helst.

Livet er ikke så lett for en middelaldrende kvinne som har stor gjeld, er skilt og har en normal inntekt i sin jobb med staten som arbeidsgiver. Og alle krisene som rammer enkeltmennesket, gjør livet tyngre.

Klimakrisen, fastlegekrisen eller matsikkerhet kan jeg gjerne gi regjeringen råd om. Det er nemlig spørsmål jeg ikke har noen som helst faglig innsikt i.

Dette er selvsagt satt på spissen. Men jeg har tenkt mye på at den type oppdeling av mennesker – «vanlige folk» og de som faller utenfor dette begrepet, er skummel.

Her ligger det en kjerne av oppløsning. For vanlige folk har ikke skapt energikrisen, klimakrisen, matkrisen eller krigen i Ukraina. Men vanlige folk får regningen, mens de rike tjener på galskapen, og politikerne sikrer sin egen pensjon.

Dette borger for splittelse og revolusjonære tanker, selv hos tradisjonelle konservative som undertegnede.

For det første er regjeringens «vi-og-dem-tankegang» lite konstruktiv i en tid hvor vi mest av alt trenger å stå samlet. Vi står overfor store utfordringer nasjonalt og ikke minst globalt. Vi trenger all den kunnskap og innsikt vi kan få når vi skal ta de store valgene framover.

Når jeg ser en glisende Vedum på NRK Debatten, som virker helt ubekymret over at landets befolkning ruineres og kanskje snart mangler mat, så tenker jeg i militære begreper. Fiende, flanke, operasjon, angrep.

Selv er jeg en stolt tilhenger av ikke-vold, og vil aldri angripe noen. Men jeg er villig til å forsvare meg og min familie.

Er man under angrep når formuen forvitrer og det blir vanskelig å få tak i mat? Vi er jo ikke helt der ennå, men som et tankeeksperiment?

Er det greit å forsvare seg mot å bli ruinert? Eller å forsvare sine barn mot sult? Jeg understreker her at jeg ikke er en bombe som er i ferd med å eksplodere, og ingen behøver frykte meg. Men allikevel: Når får et menneske nok?

Når får man den følelsen som Michael Krohn i Raga Rockers beskrev så godt?

Eller som han synger i låta Slakt:

Gjør deg klar for flammene
Sammen med de andre lammene
Vi skal smelte sammen
Ut, ut, uten skam

Som Ranum skriver avslutningsvis:

For det andre er vi mennesker individer som er både «vanlige» og «uvanlige» i oss selv. Og vi er like mye verd alle sammen.

Ett ord til om «vanlige folk» og jeg eksploderer!