Miljøforkjempere som har sett lyset – og blitt blendet – ser på diesel som et farlig giftstoff. I virkeligheten er diesel selve det moderne samfunns livsblod.
Når krigen i Ukraina har sendt prisen på gass og drivstoff til himmels, er det noe langt viktigere enn at personbileiere med dieselbil rammes. Diesel er en så avgjørende innsatsfaktor i produksjonslivet at mye mer står på spill. Bransje etter bransje rammes av dieselprisene. For mange bedrifter står det om livet.
Maskinentreprenørenes Forbund (MEF) organiserer 2300 små, mellomstore og store bedrifter i anleggsbransjen. Forbundets nylig gjennomførte medlemsundersøkelse viser at 85 prosent av bedriftene er påvirket av dieselprisene. Hver tredje anleggsbedrift svarte at de om kort tid vil måtte permittere eller si opp medarbeidere. 5 prosent av MEF-medlemmene melder at de trues av snarlig konkurs. Dersom dagens priser holder seg i seks måneder til, regner 12 prosent av bedriftene med at de ender i skifteretten.
Klassekampen har i en reportasje beskrevet situasjonen for to anleggsfirmaer i Trøndelag. Melhus-bedriften Jernbetong AS har sju gravemaskiner og ti ansatte. Hver maskin bruker 30 liter diesel i timen. Bedriften har hatt en sunn økonomi, men mye av egenkapitalen ble spist opp under pandemien. Marginene er små, og det er liten motstandsevne mot galopperende dieselpriser. Bedriftens eksistens trues.
Familiebedriften Tverås Maskin & Transport i Stjørdal har 170 medarbeidere. Der øker kostnadene med 4 millioner kroner i året for hver krones økning i dieselprisen. Det er ikke alle kontrakter som gjør at bedriften kan dekke dette inn i prisene. Mye annet er også blitt dyrere. Prisen på nye anleggsmaskiner er steget. Sprengstoff er på kort tid blitt 40 prosent dyrere. Alle oljebaserte produkter, som asfalt og plastrør, er steget sterkt i pris.
MEF har presentert tiltak som f.eks. midlertidig fjerning av veibruksavgiften på diesel inntil krisen er over og innføring av kompensasjonsordning for transport- og entreprenørbedrifter. Prisen på anleggsdiesel er økt med 50 prosent. Regjeringen er taus.
Diesel er drivstoff for hele samfunnet, ikke bare anleggsnæringen. Så godt som hele handelsflåten er dieseldrevet. Det samme gjelder fiskeflåten. Jordbruket er helt avhengig av diesel til traktorene. Det er bare i økologiske kretser at en tror hester kan avløse traktorene. Busser utenfor de største byene går på diesel. All transport med lastebiler drives av diesel. Bedrifter uten avtaleforbehold om økte dieselpriser, må ta økt dieselpris på egen kappe. Det pandemien var for ute- og reiselivsnæringene, er dieselprisen for transport- og produksjonsnæringer. Staten er den store vinneren, men regjeringen har så langt ikke løftet en finger for å hjelpe.
Dieselprisene er en trussel mot samfunnet på enda bredere basis. Prisen på mange innsatsfaktorer som inngår i andre produkter, vil stige. Det blir mindre vei for veibevilgningene. Nye veier bygges med diesel, stål og dynamitt – som er blitt langt dyrere enn før. Også tjenesteproduserende næringer vil merke at et av samfunnsøkonomiens viktigste glidemidler sammen med elkraft blir så kostbart. Skifterett og bobestyrere vil få mye å gjøre. Og titusener som har vært vant til å klare seg selv, blir NAV-klienter.
Solberg-regjeringen var rimelig raskt ute med støttetiltak til næringslivet da covid-19 invaderte landet. Dagens regjering stiller seg likegyldig til dem som rammes av eksplosive dieselpriser. Sjelden har vi hørt en næringsminister så taus om næringslivets utfordringer som Jan Christian Vestre. Det virker som om det er miljøminister Espen Barth Eide og hans iver etter stadig nye klimaavgifter som får diktere næringspolitikken. I en tid hvor store deler av næringslivet blør, er det bare varsler om enda kraftigere CO2-avgifter som høres.
Regjeringens handlingsvegring er diktert av tvangstanker og vrangforestillinger om «det grønne skiftet». Om landet har bedrifter som kan overleve, synes å være av mindre interesse.
