Erling Marthinsen 
Vi fortsetter vår serie av gjennomgang av de fantastiske visjonene som kommer til uttrykk i FNs bærekraftmål, og som fikk store deler av norsk elite til å bære en slags Pride-pin omtrent akkurat når samfunnet ble rammet av nedstengning.
Vi har allerede tatt for oss bærekraftmål nummer 1.
I dag tar vi for oss mål nummer to, som jo høres fantastisk ut: Det handler om å utrydde sult.
At våre politikere via det grønne hysteriet faktisk har klart å øke prisen på mat, og at mangel på mat ser ut til å bli en naturlig konsekvens av de skyhøye energiprisene, det skal vi helst ignorere. Man kan jo lure på hvordan de vil utrydde sult uten å utrydde mennesker. Men dette blir kanskje for komplisert og antistatlig. Eller, mer korrekt, for antiglobalistisk.
Vi tar en kort gjennomgang av delmålene, hvor øksen ligger begravet.
2.1: Innen 2030 utrydde sult og sikre alle mennesker, særlig fattige og personer i utsatte situasjoner, inkludert spedbarn, tilgang til nok, trygg og sunn mat hele året.
2.2: Innen 2030 utrydde alle former for feilernæring, og innen 2025 nå de internasjonalt avtalte målene som omhandler veksthemning og avmagring hos barn under fem år, og ivareta ernæringsbehovene til unge jenter, gravide, ammende kvinner og eldre personer.
Det åpenbare spørsmålet er hvem som skal betale for dette, og svaret gir seg selv: Ta en titt i speilet.
2.3: Innen 2030 doble produktiviteten og inntektene til småskala matprodusenter, særlig kvinner, urfolk, familiebruk, husdyrnomader og fiskere, blant annet gjennom sikker og lik tilgang til jord, andre produksjonsressurser og innsatsmidler, kunnskap, finansielle tjenester, markeder og muligheter for verdiøkning og for sysselsetting utenfor landbruket.
«Lik tilgang til jord, andre produksjonsressurser og innsatsmidler, kunnskap». Hvordan skal dette realiseres? Eiendomsretten er ikke det som settes i fokus her. Dette er ren equity, altså kommunisme. Selvsagt krydret med litt mangfold. Urfolk og husdyrnomader har verdi og skal prioriteres. Vi er bare onde kolonister.
Tror FN virkelig at husdyrnomader er løsningen på verdens sultproblemer?
Ikke i rute
I teksten innrømmer FN at de ikke er i rute.
Verden er ikke i rute til å nå målet om å utrydde sult innen 2030, tallene går feil vei. Antall mennesker som sulter, har økt siden 2014 med rundt 60 millioner mennesker. I 2019 var omtrent 690 millioner mennesker rammet av sult, eller 8,9 prosent av verdens befolkning. De fleste av dem bor i Afrika sør for Sahara, Latin-Amerika og Karibien.
Hva gjør disse landene selv med problemet? Har de fokusert på å redusere den enorme befolkningsveksten? Har de ryddet opp i sine indre politiske forhold? Har de politiske ledere som jobber for folket?
Koronapandemien har påvirket folks matsikkerhet og transportsystemene for handel med mat. Mange mennesker mistet også jobbene og inntekten sin.
Nei, nei og atter nei. Det var politiske vedtak som tok jobbene fra folk og ødela verdensøkonomien. Ikke pandemien.
2.4: Innen 2030 sikre at det finnes bærekraftige systemer for matproduksjon, og innføre robuste metoder som gir økt produktivitet og produksjon, som bidrar til å opprettholde økosystemene, som styrker evnen til tilpasning til klimaendringer, ekstremvær, tørke, oversvømmelse og andre katastrofer, og som gradvis bedrer arealenes og jordas kvalitet.
2.b: Korrigere og hindre handelsrestriksjoner og vridninger på verdens landbruksmarkeder, blant annet gjennom en parallell avvikling av alle former for eksportsubsidier på landbruksvarer og alle eksporttiltak med tilsvarende effekt, i samsvar med mandatet for Doha-runden.
Hvorfor er det da så viktig å være medlem i f.eks. EU eller EØS for å sikre frihandel? Kan man ikke bare avskaffe alle de håpløse reguleringene som de overnasjonale organene påfører oss? Hvor bøyd en agurk er, hvordan en potet ser ut, alt mulig sludder som fyller titusenvis av sider med reguleringer av absolutt alt?
Hvem har egentlig lest EUs grunnlov, som er på flere tusen sider, mens USAs konstitusjon kan leses i løpet av en lunsjpause?
2.c: Vedta tiltak for å sikre at råvare- og derivatmarkedene for matvarer er velfungerende, og legge til rette for rask tilgang til markedsinformasjon, blant annet om matreserver, for å begrense ekstreme svingninger i matvareprisene.
Planøkonomi, femårsplaner. Stalin prøvde, men fikk det ikke til.
Så kommer mer klimavås.
Vi må bremse klimaendringene fordi de gjør det vanskeligere å drive jordbruk.
Hva med å gi oss tilbake strømpriser vi kan leve med, som nå går rett i taket på grunn av kampen mot vindmøllene, som nå utkjempes av vindturbiner, siden Don Quijote er død?
Vi må investere i teknologi og kunnskap i landbruk i fattige land.
Å utrydde sult er en viktig utenrikspolitisk prioritering for Norge.
Nok en gang: Vi skal betale for alt. Så skal vi spise mer bærekraftig. Larver og insekter på middagsbordene våre er vel målet. Og vi skal ikke frykte bedervet mat.
Se deg heller ikke blind på datomerking. Se, lukt og smak på mat og drikke som har gått ut på dato før du kaster den. «Best før» betyr ikke dårlig etter.
Jeg liker ikke å kaste mat, og jeg forsøker å redusere pengebruken ved å lage billige, gode og hjemmelagde middager. Men ikke for å hjelpe en husdyrnomade eller for å vise lojalitet til en stat jeg avskyr.
Man tar sike personlige valg fordi det er fornuftig. Ikke fordi en fyr som Espen Barth Eide har vært på møte med Klaus Schwab.
Så jeg sier nei til følgende oppfordring, som avslutter FNs propaganda:
Vær en aktiv medborger! Bli med på å nå bærekraftmålene!
