En gråsone der politiske meninger og lovfestede forbud røres sammen.
Harald Stanghelle skriver i en kommentar i Aftenposten 5. april (bak betalingsmur) om «Mistenksomhetens lov». Bakgrunnen for kommentaren er Høyres forslag om å straffe «politisk påvirkning med røtter i utenlandsk etterretning» og PST sin advarsel om «antistatlig tankegods» i sin årlige trusselvurdering tidligere i år.
Stanghelle er bekymret for Høyres vei fra et liberalt parti til nå å be den sittende regjering haste på med å kriminalisere spredning av falske nyheter og påvirkning av samfunnsdebatten. Han viser til førstelektor Ann-Karin Larssen ved Forsvarets høgskole, som i en kronikk i Dagens Næringsliv i helgen stilte spørsmålet: «Når blir legitim maktkritikk undergraving av demokratiet?» I kronikken advarte Larssen mot «en svært problematisk sikkerhetisering av sivilsamfunnet» og at «sunn og normal politisk aktivitet kan bli satt i mistenksomhetens lys og ansett som antistatlig tankegods».
Antistatlig tankegods. Smak på dette begrepet – og få frysninger på ryggen. Som Stanghelle rettmessig skriver; «det oser noe autoritært av uttrykket tankegods. Derfor var det både overraskende og skremmende at det i februar dukket opp i den årlige, åpne trusselvurderingen til PST.» Da leder av PST, Hans Sverre Sjøvold, ble bedt om å utdype hva det vil si å ha antistatlige overbevisninger, kom han ikke på noe bedre enn sinte, demonstrerende lastebilsjåfører i Canadas byer, skriver Stanghelle. Han legger til at det er meget betenkelig at PST opererer med slike begreper i sin trusselvurdering – og videre: «Kan det eksempelvis bety at fjorårets mest opphissede vaksinemotstandere ble definert som et legitimt overvåkingsobjekt?»
Nei, det trenger vi kanskje ikke lure på lenger, Stanghelle. «Opphisset vaksinemotstander» er i seg selv et ganske så ladet begrep, og det er nærliggende å anta at dette gjelder vanlige nordmenn som har demonstrert for sin rett til fritt å kunne velge om de vil ta en vaksine som fortsatt er såkalt nødgodkjent og hasteutviklet – uten å bli fratatt sine borgerrettigheter. Det var også dette som lå til grunn for motstanden i Canada, som allerede har gjennomført ekstreme tiltak for å få innbyggerne til å ta sine tilmålte doser med vaksine.
Tilbake til Stanghelles kronikk. Han trekker fram Lund-kommisjonen, som i sin tid avdekket hvordan «en hel overvåkingstjeneste havnet på villspor i sin jakt på virkelige og innbilte statsfiender i form av politisk engasjerte borgere på venstresiden.» Vi er altså ikke ukjent med hva overvåking av privatpersoner kan lede til i dette landet – og det i en tid med langt færre muligheter til å overvåke enkeltmennesker enn dagens teknologi muliggjør.
Stanghelle avslutter sin kronikk med å påpeke at «vi er nokså redde nå. Og nettopp da er det grunn til å være på vakt så vi ikke vedtar lover som setter politisk aktivitet i mistenksomhetens lys. For vi må ikke få en lov som selv blir et demokratisk problem».
Det er all grunn til å være på vakt. «Storebror Stat ser deg» kan bli en svært ubehagelig opplevelse for mange mennesker etter hvert.
