Illustrasjon av Langskip-prosjektet: Et fartøy lastet med CO₂ leverer lasten ved en terminal, hvor CO₂-en sendes videre til et lager under havbunnen. Stillbilde: Olje- og energidepartementet / YouTube.

Olje- og energidepartementet har tirsdag gitt letetillatelse for to nye CO₂-lagre under havbunnen i Nordsjøen og Barentshavet, kalt Smeaheia og Polaris, melder NTB. Regjeringens mål med prosjektene er at Norge skal ha en «lederrolle» i fangst og lagring av CO₂.

Bakteppet for utvikling av denne teknologien er naturligvis ambisjonene om å redusere utslippene av klimagasser til atmosfæren, som er blitt et altoverskyggende hensyn i nesten all politikk i EU – med Norge på slep. Verden må angivelig halvere utslippene innen 2030 for at vi ikke skal bli stekt.

Denne trusselen er ikke så overhengende som klimapolitikkens mullaer skal ha det til. Men om vi ser bort fra den saken, er det egentlig realistisk at CO₂-fangst kan spille noen vesentlig rolle i å redusere menneskehetens CO₂-utslipp?

Det korte svaret er «nei». Begrunnelsen er noe lengre, men ikke så vanskelig å forstå.

La oss se litt på dimensjonene til virksomheten det er tale om.

Fra før er det gitt lagringstillatelse til ett CO2-lager på norsk sokkel – det såkalte Northern Lights-prosjektet, som i første fase vil ha kapasitet til å lagre 1,5 millioner tonn CO2 i året i et reservoar 2600 meter under havbunnen i Nordsjøen. Lagerkapasiteten tilsvarer rundt 3 prosent av Norges totale årlige utslipp av klimagasser.

Om Norge skulle halvere sine utslipp på denne måten, måtte man altså lage 16–17 tilsvarende undersjøiske installasjoner, og prislappen ville være milliardbeløp for hver især. For å kunne putte all denne CO₂-en ned under havbunnen, ville det naturligvis også kreves teknologi og infrastruktur for å fange inn gassen ved kilden og bringe den frem til det undersjøiske lageret.

Det eneste som er sikkert, er at noe slikt ville bli grisedyrt. Og da snakker vi bare om Norges utslipp, som utgjør mindre enn en promille av verdens utslipp.

Hovedproblemet er kanskje at det er den globale CO₂-konsentrasjonen som betyr noe hvis siktemålet er å redusere den menneskelige påvirkningen av klimaet, hvor stor eller liten den nå enn er – det er blant klimaforskningens ubesvarte spørsmål.

Så hvor mye vil de nye prosjektene kunne utvide den lagringskapasiteten som allerede var planlagt fra før?

NTB skriver:

I søknaden om letetillatelse er det lagt fram planer om å bygge ut kapasiteten for CO2-lagring i Smeaheia til 20 millioner tonn årlig.

Det er jo en størrelsesorden mer, men fremdeles veldig lite, sammenlignet med de over 40 milliarder tonn CO₂ som slippes ut hvert år – musepust i havet, for å vri litt på en kjent metafor. (Til politikere og journalister: Én milliard er tusen millioner.)

Om utslippene skulle halveres på denne måten, ville det altså behøves ett tusen lignende anlegg verden over – samt global infrastruktur for å fange inn og transportere CO₂ til lagrene.

Det er nokså klart at de globale økonomiske kostnadene ved et slikt megaprosjekt ville bli kolossale. Hvor mange land vil ta seg råd til dette?

Ikke særlig mange. Men ett av dem er Tyskland.

Hvis den politisk bestemte prisen på CO₂-utslipp settes høyt nok, vil det kunne lønne seg for dem som slipper ut CO₂-en å renvaske seg fra sine klimasynder ved å lagre den. Problemstillingen akutaliseres ytterligere hvis det fremdeles vil bli nødvendig å bruke kull som energikilde.

Det tyske rørledningsselskapet Open Grid Europe (OGE) planlegger da også å bygge et transportnettverk for CO₂ i Tyskland som kan være klart til drift i 2028, skriver økonomiredaktør Daniel Wetzel i Die Welt.

Tusenvis av kilometer med rørledninger skal knytte landets store industriområder til havnebyene i Nord-Tyskland, og derfra vil CO₂-en kunne fraktes til et av de undersjøiske lagrene – som planlegges ikke bare i Norge, men også i Storbritannia og Nederland.

Men dimensjonene er ikke noe større her: I henhold til planene vil 18 millioner tonn CO₂ kunne transporteres på denne måten. Prislapp for byggingen av rørsystemet? To milliarder euro. Og dét er bare én del av av den totale kostnaden for fjerningen og lagringen av CO₂.

Den som tror at slik teknologi vil bli tatt i bruk i et omfang som er stort nok til å redusere menneskehetens utslipp betydelig, kan med fordel tro på julenissen i stedet.

De tekniske installasjonene som er underveis i de nevnte landene, altså Norge, Tyskland, Nederland og Storbritannia, vil bli noen slags svar på katedraler for det 21. århundre.

Global misjon for denne sekulariserte formen for nordeuropeisk protestantisme blir en umulig oppgave. Resten av verden er for opptatt med å øke sin levestandard til å la seg hefte av sånt tull. Og her har den klimareligiøse nidkjærheten gitt dem et potensielt konkurransefortrinn.

Kjøp Kents bok her!

Kjøp «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!