Gråtekoner er kjent fra så vel Det gamle testamente som antikken og mer moderne europeisk historie. Ifølge Wikipedia hente det til og med i Bergens-området at familier for et par hundre år siden leide inn kvinner for mot betaling å forsterke et gravfølges sorgfølelse med gråt.
Etter at Det interstatlige klimapanelet (IPCC) mandag la frem enda en rapport, i tillegg til den som kom for noen uker siden, har hærskaren av frivillige gråtekoner fått nye påskudd til å utbasunere sin sorgtunge smerte over at verden er som den er og at makthavere i inn- og utland lar det gå mot slutten for klodens folk og sivilisasjoner.
IPCC-rapportene er stilt i skyggen av Ukraina-tragedien. Ekte problemer har fortrengt de innbilte. Det er oss bekjent ikke påvist noe menneskeskapt klimaproblem noe sted, men uttrykket «klimakrisen» er derimot menneskeskapt. IPCC bruker selv ikke uttrykket – ganske enkelt fordi det ikke er noen krise. At det forekommer ubehagelige værutslag med uvanlige temperaturer, sterk vind og mye nedbør, er noe ganske annet. Slik har det alltid vært. Da 141 fiskere forliste og druknet utenfor Titran på Frøya en stormfull høstdag for 123 år siden, skyldtes det ikke menneskeskapte klimaendringer, men manglende værvarsling.
Verdens makthavere, som i tilstrekkelig grad verken drar omsorg for folks helse, barns skolegang, familiers velferd eller individets sosiale og fysiske trygghet, har gjennom Paris-erklæringen derimot satt seg djerve mål for verdens vær og vind. Det som det kan gjøres noe med, kommer i skyggen av det upåvirkelige. Ettersom det er solen som avgjør klodens klima, er det rart at Paris-møtedeltakerne ikke også satte grenser for solbestrålingen.
Paris-dokumentet, som helt feilaktig fremstilles som en avtale, har tallfestede mål for den fremtidsberegnede globale gjennomsnittstemperaturen. Og så har ymse regjeringer lagt dette til grunn for sine egne lands samfunnsutvikling.
Solberg- og Støre-regjeringene har for Norges del gjort det til en konkurranse om å plage folk mest mulig. Støre & co. nekter å kompensere for svært høye drivstoffpriser. Regjeringen gjør heller ikke noe for å redusere strømprisen – selv om produksjon av norsk elkraft ikke slipper ut et eneste gram kulldioksid. Slik får staten råd til nye virkningsløse klimatiltak. Jens Stoltenbergs Mongstad-illusjon til 15 milliarder skal åpenbart gjentas.
Norsk skog i vekst binder CO2 i et omfang tilsvarende halvparten av landets utslipp. Stoltenberg-regjeringen regnet voksende skog med i klimaregnskapet. Solberg- og Støre-regjeringen nekter å gjøre det samme. Paris-kravene kan innfris ved å regne skog som klimatiltak og kjøpe klimakvoter for resten. Men da får en ikke plaget folk nok. Folk skal kles i sekk og aske på gammeltestamentlig vis for å føle sorg på kroppen over verdens tilstand ved å innføre CO2-avgifter og andre skatter. For når pengene i statskassen klinger, folkets sjel straks ut av klima-skjærsilden springer, for å si det katolsk på middelaldervis.
Innbilte klimaproblemer trumfer det meste. Oslo kommune skal bruke 9,4 milliarder kroner til å samle CO2 på et søppelforbrenningsanlegg. Dette skjer samtidig med at matkøene for Oslos fattigfolk vokser hver dag og kommunen tar markedspris for sosialboliger.
Redaktør Magne Lerø i Dagens Perspektiv er typisk for mange av medienes profeter og spåkoner når han skriver at det er klimabevilgningene som må økes, ikke forsvarsbudsjettet. Fremmede som invaderer Finnmark, skal altså møtes med klimatiltak – ikke våpen.
Klimaminister Espen Barth Eide mener Norge bør gå enda lenger i klimamottiltak enn det IPCC anbefaler. Da får det heller være som det vil med at 115.000 norske barn ifølge SSB vokser opp i familier med inntekt under EUs fattigdomsgrense.
For én ting kan ikke gråtekonene jamre seg vekk fra: Det er de minst bemidlede som skal bære kostnadene ved det grønne skiftet. Slik økes forskjellene – og dét er også meningen.
