For dem som måtte tro at vi skal forlyste oss med erindringer om Norma Jean Mortenson, bedre kjent som Marilyn Monroe: La alt håp fare! Vi skal mye lenger tilbake i tid, til tankesettet oppkalt etter USAs 5te president (1817-25), James Monroe. Monroe-doktrinen skulle beskytte de nylig selvstendig-blitte statene på den vestlige halvkulen mot europeiske stormakters imperialistiske tilnærmelser. USA var ikke selv blitt noen mektig nasjon ennå, men tok likevel på seg oppgaven på vegne av sine små amerikanske brødre.
Siden har doktrinens innhold og praktisering endret seg i takt med tidenes ulike politiske krav og, ikke minst, USAs forvandling til verdens ledende supermakt. Et knapt århundre etter Monroe bestemte Theodore Roosevelts USA seg for å fungere som internasjonal politimakt i Latin-Amerika: USA bestemte hva som var rett og galt og handlet deretter. Dette var et viktig skritt nærmere den intervensjonistiske rollen det sterke, unge landet for alvor akslet etter at andre verdenskrig var vunnet.
Under den kalde krigen mot Sovjetunionen og verdenskommunismen ble praktiseringen av Monroe-doktrinen mer ideologisk; USA grep aktivt inn for å hindre at Sovjet-systemet skulle få fotfeste rundt omkring i verden, men særlig ivrig fulgte man med i det som skjedde i egen bakgård, altså i Mellom- og Syd-Amerika. I mange land lyktes man ved hjelp av dels økonomisk, dels militær maktbruk å slå ned kommunistiske fremstøt, men i tilfellet Cuba ble containment-politikken en formidabel fiasko: Først ble det USA-vennlige Batista-regimet styrtet (1959), så mislyktes en USA-organisert invasjon gjennomført av eksil-cubanere (1961), og innimellom og etter alt dette falt en rekke attentatforsøk mot den karismatiske revolusjonslederen, Fidel Castro, platt til marken.
Den alvorligste episoden i USAs kamp mot internasjonal kommunisme i nabostatene kom i 1962 med Cubakrisen. Sovjetunionen hadde plassert ut mellomdistanseraketter på Cuba, noe USA ikke fant seg i og truet med militære konsekvenser. Verden befant seg under flere dager på knivseggen av kjernefysisk krig, men til sist fikk man til et slags kompromiss som gikk ut på at USSR trakk tilbake sine raketter fra Cuba mot at USA gjorde det samme med raketter utplassert i Tyrkia. Den akutte krisen gikk over, men det hadde vært svært, svært nære på.
Jeg trekker frem disse historiske elementene fordi de har overføringsverdi til også andre land og tider. Først og fremst illustrerer de supermakters nesten unntaksfrie vetopraksis overfor små naboers rett til selv å velge politisk og militær allianse. Forsøker de små å knytte seg for nært opptil noen av den angjeldende supermaktens potensielle eller reelle fiender, så skal det svært lite til før de får et klart Njet eller No til sine ambisjoner. USA praktiserte Monroe-doktrinen aktivt – den var jo en amerikansk oppfinnelse, tross alt – som del av landets realpolitikk under den kalde krigen (de ovennevnte eksemplene er bare noen få blant mange), men selvsagt viste også Sovjetunionen betydelig – etter mitt syn utvilsomt enda større – maktbrynde (Brezjnev-doktrinen) overfor sine undertrykte vasallstater. Blant de groveste eksemplene var invasjonene i Ungarn og Tsjekkoslovakia i 1956 og 1968 da disse landene viste tegn til å ville trekke seg ut av Moskvas interessesfære. Det var en tid preget av de store elefantenes dans, og argumenter for å erstatte realpolitikken med et moral-drevet handlingssett glimret stort sett med sitt fravær.
Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 lot man en tid som om historien var slutt (Francis Fukuyama: «The End of History and the Last Man») og at et amalgam av liberalisme, kapitalisme og demokrati hadde overtatt som verdensomspennende ideal for menneskehetens videreutvikling. Dette var naturligvis en hybris-preget vrangforestilling, noe som på intellektuelt nivå allerede Samuel P Huntingtons «Clash of Civilizations»-bok bidro vesentlig til å avsløre. Etter noen få, omtumlende år fortsatte historien mer eller mindre som før november 1917 og kommunismens maktovertagelse i verdens største land. Det var «på han igjen» som Jan Eggum ville sagt det, og da er vi endelig kommet frem til den konkrete samtidspolitiske foranledningen til at jeg akkurat nå valgte å trekke frem i lyset Monroe-doktrinen: krisen og krigen i Ukraina.
Jeg har tidligere gitt klart uttrykk for at Putin og Russland er politisk og moralsk ansvarlige for sitt militære angrep på nabolandet Ukraina, samt at Norge bør hjelpe flyktende ukrainere etter beste evne. Disse konklusjonene ønsker jeg ikke på noe vis å modifisere. Men samtidig ville det være et tegn på alt annet enn klokskap å stille seg med ropert på sidelinjen og slenge en strøm av skjellsord etter den ene konfliktparten slik mange vestlige kommentatorer nå gjør. Å gå ut fra at Putin (noen later til å mene russere generelt; det er knapt grenser for hvor høye og mørke påstått fredselskende nordmenn med ett er blitt) er gal, eller i hvert fall ondskapsfull, er likeledes et svært lite givende utgangspunkt dersom man genuint ønsker å forstå bakgrunnen for det som skjer. Det finnes tvert imot en hel rekke historisk-politiske argumenter (den amerikanske strategiske tenkeren John J Mearsheimer legger frem noen av dem i dette foredraget som jeg varmt anbefaler) for at Russland har rasjonelle sikkerhetsutfordringer knyttet til situasjonen rundt landets vestgrense.
Millioner av hel-, halv- og kvartrussere (eller andre rare brøker, kort sagt alskens blandinger) bor og arbeider i dagens Ukraina som det tilsvarende finnes millioner av delvis-ukrainere i dagens Russland; dette er det demografisk-kulturelle bakteppet for motsetningene i området, en situasjon som ikke kan endres ved hverken et militært eller politisk trylleslag. Mange russere – ikke bare Putin og hans krets av oligarker – er bekymret for at NATO har krøpet nærmere og nærmere den russiske grensen gjennom de siste 30 år, og de frykter hva dette vil føre til. Og vær så vennlig å avstå fra motargumenter av typen «Ja men, vi vet jo at NATO er en forsvarsorganisasjon som ikke har offensive planer mot Russland!», for slikt blir rett og slett i overkant naivt. Skal man komme noen som helst vei i retning av å forstå hva som styrer verdens konflikter, så må man som et minimum innrømme motparten retten til tilsvarende bekymringer og øvrige emosjoner som de man selv går og kjenner på. Hva dette angår, er folk i ulike land og kulturer forbausende ensartede; helst vil vi alle leve i fred med sitt og sine.
Ingen levende vet ennå hvordan krigen i Ukraina slutter. Én av de tragiske følgene av det som nå skjer, er at tilliten folk imellom innad i Russland (mange russere synes at krigen både er en skam og en tragedie), for ikke å snakke om mellom russere og ukrainere i de to krigende statene, faller som en stein. Men like forbasket ligger landene der de ligger og folkene er som de er, så før eller senere må man få reetablert et iallfall noenlunde akseptabelt modus vivendi partene imellom. Både ukraineres og russeres essensielle sikkerhetsinteresser må ivaretas på en troverdig og tydelig måte, ellers blir det ingen varig fred.
Å finne en slik løsning blir ikke lett. Fundamentet for fredsprosjektet må være realistisk snarere enn moralsk-emosjonelt, for sistnevnte tilnærming har aldri evnet å tvinge frem robuste, varige kompromisser. Forhåpentlig vil nabolandene, Norge inklusive, kunne spille en positiv rolle i forsoningsarbeidet som må komme. I hvert fall bør ikke mer eller mindre passive tilskuerstater styrt av egeninteresse, frykt og hat i ulike blandingsforhold, gjøre det motsatte.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
