LO og NHO har av uforståelige grunner lenge ivret for «grønt skifte». Nå prøver de å løse problemene de selv har skapt, og regningen havner hos samfunnet.

I år har lønnskravene fra arbeidstakerorganisasjonene vært ekstra høye. Man vil, forståelig nok, ha kompensasjon for en usedvanlig sterk prisvekst i samfunnet.

Denne prisveksten drives i hovedsak av galopperende strøm- og drivstoffpriser, som også skaper press på det meste av andre priser.

Regningen havner til syvende og sist hos vanlige forbrukere.

Dermed ser LO seg nødt til å stille lønnskrav som dekker inn dette. LO-lederne skjønner at det fra medlemmene forventes at de virkelig «står på krava» og forlanger kraftige tillegg. Det siste man nå vil høre om, er «moderasjon».

For NHO blir dette tungt å imøtekomme. Men samtidig er det klokkeklart for arbeidsgiversiden at man i år må strekke seg langt for overhodet å få på plass en avtale, og unngå ødeleggende streiker.

Det vil bli kort sagt bli et dyrt oppgjør, som gjennom frontfagsmodellen vil sette normen for andre oppgjør rundt om i arbeidslivet.

Resultatet kan bli en inflasjon som er skadelig for hele økonomien.

Det paradoksale, ja, nesten tragikomiske i dette, er at det nettopp er de to hovedaktørene LO og NHO som har bidratt til å sette seg selv, og dermed sine medlemmer og hele samfunnet, i en slik knipe.

For det er liten tvil om at de høye prisene på energi og drivstoff har sammenheng med det såkalte grønne skiftet.

Strømmen er dyr fordi Norge er tilsluttet et europeisk, «grønt» energisamarbeid vi hadde klart oss godt uten.

Drivstoffet er dyrt fordi det er blitt en «grønn» fanesak å lesse på med avgifter, slik at ikke folk får lyst til å kjøre så mye bil. Dessuten må man jo sørge for at elbiler er «konkurransedyktige». Norge redder verden med dyr bensin og diesel.

Underlig nok står LO og NHO i første rad i heiagjengen for det såkalte grønne skiftet, enda de umulig kan unngå å se hva det fører til.

I utgangspunktet har både LO og NHO én tydelig og avgrenset oppgave som ikke er til å misforstå: De skal vareta sine medlemmers interesser i arbeidslivsavtalene. Punktum.

Men dette er åpenbart ikke tilstrekkelig for lederne i de respektive organisasjonene. Det er kanskje ikke «stort» nok for dem.

De har derfor utropt seg selv til en slags aktivister i «kampen for det grønne skiftet». De, av alle, skal også være med og «redde verden» fra en skrekkelig klimakrise noen har fortalt dem om.

Dette temaet er nå noe som tar stadig mer plass for de to aktørene.

Særlig har man ikke kunnet unngå å legge merke til at NHO-leder Ole Erik Almlid i økende grad er  synlig i denne sammenhengen. I samfunnsdebatten fremstår han mer og mer som en «grønn politiker».

Dette bruker han sin tid på, samtidig som medlemsbedrifter over hele landet trolig kunne trengt NHOs innsats i spørsmål og saker de opplever som langt mer presserende sin hverdag.

Riktignok er han trolig populær hos en del bedrifter som kynisk spekulerer i «grønn» virksomhet som vindkraft, batteriproduksjon, hydrogen og annet som aldri kan lønne seg uten massive statlig overføringer. Han er med på å robbe felleskapet for midler som vil forsvinne i rene tapssluk. Det er det motsatte av å ta samfunnsansvar.

Men så har da heller ikke denne NHO-sjefen all verden av bakgrunn for sin forståelse av hva det handler om å drive bedrift i Norge.

Tradisjonelt har NHOs ledere gjerne hatt solid bakgrunn fra industri eller annen næringsvirksomhet. De har vært tungvektere.

Men Almlid er ikke det, han er en lettvekter: Tidligere kommunikasjonsdirektør, avisredaktør og journalist.

Man kan virkelig lure på hvor styret i NHO var de de besluttet å gi ham jobben. I dag får de selv kjenne på de svært kostbare følgene av den ansettelsen.

Spesielt «tung» i industri- og næringslivssammenheng er heller ikke LO-leder og tidligere flyvertinne Peggy Hessen Følsvik, med utdanning fra Volda gymnas og LO-skolen på Sørmarka.

Man må spørre seg: Hvor mange av medlemmene har bedt LO og NHO om å prioritere «grønt skifte», og bidra til at strømpriser og drivstoffpriser går i været både for næringsliv og forbrukere? Og at inflasjonen dette fører til, gjør lønna mindre verdt fra måned til måned?

Neppe mange. Men organisasjonene kjører på, og satser på at medlemmene sitter musestille og godtar tøvet.

Hvis er det er slik at NHO-leder Ole Erik Almlid og LO-leder Peggy Hessen Følsvik er så inderlig opptatt av såkalt grønt skifte, hvorfor kan ikke de to ta seg jobb i en miljøorganisasjon?

Og så heller overlate arbeidslivsjobbene til noen som kan fokusere på det som er viktig for henholdsvis arbeidstakere og arbeidsgivere?

Det ville vært det beste som har skjedd i LO og NHO på noen år.

Les også:

EU-sentralbanksjef Lagarde varsler vedvarende «grønn inflasjon»

Bestill gode bøker fra Document forlag:

Kjøp Kents bok her!

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Vi setter stor pris på et bidrag til vårt arbeid, bruk Vipps eller konto: