-Hvordan kontrollere dere at det ikke kommer inn folk med høyreekstreme meninger og med sadistiske tendenser, spurte programleder Birger Kolsrud Jåsund i NRK Nyhetsmorgen torsdag. Spørsmålet var rettet til advokat Damien Magrou i Ukraina. Han samordner og legger forholdene til rette for utenlandske soldater fra over 50 land som vil hjelpe Ukraina i krigen mot den russiske invasjonshæren.
Svaret fra Magrou var at folk får mene det de vil, så lenge de holder meningene sine unna offentligheten og holder seg til den politiske nøytralitetsplikten som gjelder i hæren og blant de utenlandske legionærene som nå strømmer til Ukraina for å slåss mot Putins Russland. Det er ikke hærens oppgave å undersøke soldatenes politiske meninger, likesom det også er en plikt for soldatene ikke å uttale seg om politisk betente saker, mener Magrou.
Svaret fra Magrou er kanskje ikke så oppsiktsvekkende som spørsmålet fra Kolsrud Jåsund, som kopler høyre-ekstreme meninger til sadisme. At koplingen kanskje ikke er så oppsiktsvekkende, skyldes at den er sterkt befestet i Norge og mye av den øvrige vestlige verden. Den oppfattes som et faktum, nærmest som et stykke natur av den politisk korrektheten, og er en viktig del av grunnlaget for den venstreradikale virkelighetsforståelsen og dens viktigste avlegger i nåtiden, woke-kulturen. Denne koplingen er så fasttømret at knapt noen hefter seg ved den, og den legger seg ubemerket inn i den rådende kulturen av forutinntatthet som til de grader preger norske medier.
Den gjelder i særdeleshet i NRK og ligger hver dag som et uuttalt premiss som styrer journalistikken i den norske, statsfinansierte kringkastingen. Spørsmålet fra Kolsrud Jåsund er ikke noe som tilfeldigvis faller ut av hans munn. Det er en munn som renner over med hva hodet er fullt av, og er et godt eksempel på hvordan politiske og andre fordommer styrer journalistikken i Norge, ofte uten at journalistene selv er klar over det.
Det var nok mer tilfeldig at ett av de følgende innslagene i torsdagens nyhetssirkus i NRK handlet om journalistikkens kår i samband med den løpende corona-pandemien. Organisasjonen, Reportere uten grenser, rapporterer at journalister verden over får voldstrusler rettet mot seg for å dekke corona-pandemien. Følgen er at pressefriheten er blitt svekket over store deler av verden, også i Europa, der for eksempel en journalist i Luxembourg er blitt truet på livet for å ha skrevet om corona-pandemien. Men Espen Brynsrud i Norsk Journalistlag har merket mindre av denne tendensen i Norge. Norge har i fire-fem år ligget på toppen av indeksen for pressefrihet, som årlig legges fram av Reportere uten grenser.
Det har vært krøll også for corona-journalistikken i Norge, ikke i form av trusler, men i form av offentlige dokumenter som det ikke har vært tilgang til for å kunne informere opinionen om pandemien på en skikkelig god måte. Brynsrud viste til tusenvis (25.000) av henvendelser til Helsedirektoratet som ikke ble journalført og manglende tilgang på dokumentasjon i samband med nedstengningen. Dette er noe som svekker tilliten til mediene, mener han. På den andre siden viser spørreundersøkelser at folk stôlte på den informasjonen de fikk gjennom mediene. Og det var hovedårsaken til at landet kom seg gjennom pandemien såpass bra, mener Brynsrud. Hele 85 prosent av de spurte mente at de ved hjelp av mediene bedre forstod pandemien og fulgte smittevernsreglene som ble innført. Norske medier har stort sett vært en trygg informasjonskilde for folk under pandemien, og Brynsrud mener også at motstemmene har kommet til uttrykk.
-Det er ikke slik at all journalistikk skal være nøytral eller objektiv, men at den er uavhengig. Og det kan vi stole på at den er, sier Brynsrud. Spørsmålet er uavhengig av hva? Av fordommene til Birger Kolsrud Jåsund, som ifølge undertegnedes fordommer, både ser og høres ut som en typisk SV-er med sitt velstussede skjegg, briller og vennlig, påståelige stemme. Hva som er verst, Kolsrud Jåsund eller Brynsrud med ”erkjennelsen” av at det finnes nøytral og objektiv journalistikk (i forhold til hva?), er sannelig ikke godt å si.
