Raymond Johansen vil ha en ny EU-debatt

Det er ikke noe nytt at våre politiske, mediale og finansielle eliter ønsker EU-medlemskap. Men det norske folk har sagt nei to ganger, til liten nytte, ettersom Gro meldte oss inn bakveien i bastarden EØS. Nå har krigen i Ukraina skapt ny giv for de EU-vennlige.

Oslos byrådsleder (eller president?) Raymond Johansen (Ap) er sistemann ut. I en lang kronikk i Aftenposten 27. mars forklarer han hvordan EU er vår redning.

EU og europeiske land er snart den eneste troverdige garantisten for det liberale demokratiet på vår side av kloden. Dagens EU tar en avgjørende rolle i å løse mange av vår tids største utfordringer. Jeg er derfor uenig med dem som mener tiden ikke er moden for en debatt om norsk tilknytning til Europa.

Her kan man anmerke at EU ikke virker som en garantist selv for sin egen sikkerhet. EU klarer ikke beskytte sine egne grenser, og det liberale demokratiet trakk sitt siste pust under pandemien.

Det er ikke noe liberalt med en overnasjonal institusjon som krever full lydighet av alle medlemslandene når det gjelder LGBTQI-ideologien, men som synes det er greit at folk mister jobben hvis de ikke tar de medisinene autokratene krever.

Endringene i Europa er for store til å ignorere, mener Johansen. Det er vanskelig å være uenig i dette. Men er disse endringene av den positive typen? Eller endres Europa til noe mørkt, noe fattig, til et sted man ikke lenger føler seg trygg? Det er noen av oss som heller mot det siste.

Under pandemien så vi fordelene ved å være med i EUs helseberedskap. Vi hadde aldri klart å vaksinere oss ut av pandemien så raskt som vi gjorde, uten avtale med og tilgang på vaksiner produsert i EU.

Å påstå at vi vaksinerte oss ut av pandemien er nokså drøyt. Smitten i høst var på rekordnivå selv etter at de fleste europeere hadde fått både to, tre og fire doser.

Dessuten: I tillegg til at titusenvis av mennesker mistet jobben på grunn av medisinske prioriteringer, ble unger sperret inne i leilighetene sine i månedsvis i Spania for å beskytte de voksne. 80 prosent av norske barn i alderen 12–15 år ble vaksinert mot en for dem helt ufarlig sykdom. Ikke særlig liberalt, spør du meg.

Skolene ble stengt, eksamen ble avlyst. Men innvandringen fortsatte, om enn i et noe redusert tempo.

I håndteringen av krigen i Ukraina har EU gått fra å være en sikkerhetspolitisk papirtiger til en global tungvekter.

EU er ingen global tungvekter. Riktignok er det signaler nå på at EU-landene velger å øke satsingen på militær styrke. Men det er etter flere tiår med nedbygging. Det vil ta mange tiår å bygge opp noe som har et snev av avskrekkingsevne. Og selv om Tyskland øker innsatsen på sine militære styrker med 100 milliarder euro, øker de innsatsen på det grønne skiftet med dobbelt så mye.

EU mangler det viktigste: vilje til makt. EU har latt seg beskytte av USA, men har ikke vært villig til å bli med på spleiselaget, og betraktet Trump som tilnærmet sinnssyk da han krevde at EU-landene skulle oppfylle de forpliktelsene de selv hadde skrevet under på.

Men i forhold til andre krefter er EU villig til å kjøpe seg ut av problemene, i stedet for å sette makt bak kravene. Tenk bare på milliardavtalen med Tyrkia under den såkalte flyktningkrisen.

Lawfare som selvmordsvåpen

Lawfare vil si å bruke rettssystemets våpen mot en meningsmotstander. EU bruker sine egne lover for å begå sivilisatorisk selvmord.

Alle som klarer å sette sin fot på europeisk jord, overøses av rettigheter. Er du under 18 år, er du sikret.

Et eksempel på EUs vilje til å tolke all jus på verst tenkelige måte for seg selv og sine tilsynelatende uvesentlige borgere, er de to enklavene Ceuta og Melilla i Marokko. Hver gang en horde av afrikanske migranter klarer å forsere grensene, enten ved å klatre over gjerdet, slå seg fram eller komme svømmende, behandles de som om de har ankommet Europa.

I stedet for å arrestere innbryterne og flytte dem tyve meter, til utsiden av gjerdet og tilbake til Marokko, transporteres de til Spania, hvorfra de reiser videre til evig opphold i et europeisk land etter eget ønske.

Men Johansen har flere ess i ermet.

Vi må for alvor ta inn over oss at USA har vist seg å være et skjørere demokrati etter fire år med Donald Trump.

Det var ikke Trump som bløffet med Russia collusion. Det var ikke Trump som hadde en narkoman og korrupt sønn med utsvevende sexliv og en laptop på avveie.

Det var ikke Trump som erklærte at foreldre som misliker indoktrinering av barn, er «domestic terrorists». Det var ikke republikanske tilhengere som raserte USAs byer under fanen Black Lives Matter.

Selvsagt er det greit nok å være en politisk motstander av Trump. Men å snakke om USAs demokratiske problemer uten å nevne at den sittende presidenten er i ferd med å både ruinere og skifte ut sin egen befolkning, mens han har ødelagt USA som stormakt både militært (Afghanistan), økonomisk (Build Back Better) og energimessig (Keystone, Green New Deal), dét er rett og slett uredelig.

Ukraina

Ordføreren i Oslo beskriver et EU som en gang var, uten å ta inn over seg at situasjonen er endret.

Et Ukraina forankret i et liberalt, demokratisk Europa med velstand og fungerende rettsstater ville vist naboene i Russland svært tydelig at det finnes alternativer til det samfunnet Putin tilbyr dem.

EU er ikke liberale, ikke særlig demokratiske, og velstanden er forkastet til fordel for den grønne galskapen. Ytringsfriheten er ikke-eksisterende i de fleste EU-land, som innfører hatytringslover over en lav sko.

Dessuten: På et strategisk nivå er det nokså uansvarlig å leke med tanken om å omringe den sårede bjørnen Russland med stadig nye EU-medlemmer.

Man må ikke glemme at selv om Putin ser ut til å gå mot et katastrofalt nederlag i Ukraina, så har russerne tusenvis av atomvåpen, og de er faktisk fortsatt i stand til å utrydde mesteparten av verdens befolkning.

EU tar nå en sentral rolle i å løse klimakrisen. EUs klimamål er faktisk mer ambisiøse enn norske klimamål. EUs innsats på klimaområdet, «green new deal», synliggjør også en tydelig endring i hva EU er og står for.

Den tydelige synliggjøringen innebærer skyhøye priser på energi, en mulig hyperinflasjon, renteøkninger og kanskje matmangel. Alt dette på grunn av det grønne skiftet. Krigen i Ukraina forsterker allerede eksisterende trend, og svaret til politikere i Brussel er mer av det grønne skiftet.

Det er som imamene som etter hvert islamistiske terrorangrep ser løsningen i mer islam.

EU har vært nedsyltet i krise etter krise, stort sett skapt av EU selv. Finanskrise, flyktningkrise, pandemikrise, og nå energikrise som følge av det grønne skiftet. EU er rene krisemaskinen. Så kommer de med noen puslete forslag til løsninger på krisene de selv har skapt, som aldri er til fordel for de opprinnelige europeere, og vi skattebetalere får regninga.

Nylig skrev Document om den voldsomme økningen i produksjonskostnader i den tyske industrien. Produsentprisindeksen (PPI), som måler hva det koster å produsere varer, har steget med over 25 prosent på bare ett år.

Den dramatiske økningen i det tyske næringslivets utgifter er å betrakte som et forvarsel om betydelige prisstigninger også for forbrukerne. De to størrelsene er statistisk korrelert, selv om utslagene er større for bedriftene enn for forbrukerne.

Utgiftene stiger dramatisk for næringslivet i Tyskland

I Norge er situasjonen enda verre: PPI har steget med over 53 prosent. På ett eneste år! Dette er en katastrofe for norsk industri og norske forbrukere.

Men Johansen har sett lyset.

Vi trenger en Europa-debatt i Norge, fordi EU er i endring.

Jeg er enig. Vi trenger en debatt om hvorvidt strømkablene til Tyskland og England tjener våre interesser. Vi trenger en debatt om hvorfor Dublin-reglene ble ignorert fra 2015. Vi trenger en debatt om hvorvidt det virkelig er noe poeng i å fortsette underkastelsen som EØS-avtalen medfører. Vi trenger en debatt om hvem våre politikere skal jobbe for. Svaret burde gi seg selv.

Hva er egentlig begrensningene i 2022 på EU som et verktøy for å realisere progressiv sosial politikk? Et EU mer inspirert av den nordiske modellen kan være mulig.

Den nordiske modellen har spilt fallitt. Sverige har latt seg forvandle til et shit hole-country i løpet av en generasjon. Norge og Danmark følger etter. Vi blir mindre trygge, mer splittet og fattigere i en rasende fart. Det er ikke progressiv sosial politikk vi trenger mer av nå.

Er du norsk og under 45 år, har du aldri fått muligheten til å si din mening om det europeiske fellesskapet. Kanskje sier folk nei på nytt hvis Norge bestemmer seg for å sende en ny EU-søknad. Men uansett fortjener både innbyggerne og demokratiet vårt at vi tar debatten, og at vi gjør det med lave skuldre.

Det er slik de presser seg frem. En avstemning som går imot deres interesser, kan alltid gjentas, inntil velgerne stemmer riktig. Da blir det brått slutt på nye avstemninger.

I Australia sa folket nei 18 ganger til homofilt ekteskap i kirken. Da forslaget endelig fikk flertall, var den siste avstemningen avholdt. De såkalte progressive kreftene gir seg aldri, inntil de får det som de vil.

Da både Frankrike og Nederland sa nei til en ny traktatforfatning i 2005, byttet EU navn på traktaten og vedtok Lisboa-traktaten noen år senere.

I Irland stemte folket nei til også denne traktaten. De fikk da beskjed om «løse problemene som utfallet av folkeavstemningen hadde medført». Irland skrev under etter at en ny folkeavstemning ga grønt lys. Ingen krevde noen ny folkeavstemning etter at det riktige resultatet var oppnådd. Liberalt og demokratisk? Ikke akkurat.

Dessuten: Hvem har stemt på von der Leyen som president for EU-kommisjonen? Ikke du, og ikke jeg.

Nordisk forsvarssamarbeid

Johansen drømmer om at et nordisk forsvarssamarbeid kan holde oss trygge i verden. Men våre forsvarsstyrker er tilnærmet ikke-eksisterende, ikke i stand til å forsvare noe som helst, og marinert i woke bullshit med fokus på klima og kjønn. Et nordisk forsvarssamarbeid ville ende opp som en ren Lekestue.

Johansen avslutter: