Etter oppfordring fra vårt eminente kommentarfeltet vil redaksjonen ta for seg FNs bærekraftsmål grundig, selv om dette er gjort tidligere både av undertegnede og av Document.

Men alt kan repeteres, og dette er et så viktig tema at oppfordringen var på sin plass. Kommentator Dogen foreslo en systematisk gjennomgang av ett bærekraftmål av gangen, litt sånn «ukens bærekraftmål». Vel, det er ikke sikkert det kommer fast hver uke, men nå setter vi uansett i gang.

Hvis man kun leser hovedmålene og har litt mangel på fantasi (noe som trolig beskriver de fleste av våre 169 stortingsrepresentanter), så høres jo bærekraftsmålene flotte ut i utgangspunktet. Ingen liker vel fattigdom og sult, liksom?

Det er i detaljene man finner djevelen. Derfor må man også ta for seg delmålene, som gir et klarere bilde på hvordan autokratiske, overnasjonale krefter ønsker å skape sin utopiske Brave New World.

Agenda 2030: Glansbildet med monsteret bak

FNs bærekraftsmål 1 – Utrydde fattigdom

FNs bærekraftmål 1: Utrydde fattigdom. Høres fint ut, men hvordan skal man oppnå dette? Foto: FN-logo

Ekstrem fattigdom skal utryddes innen 2030.

For å bekjempe fattigdom må den økonomiske veksten være inkluderende og fordeles jevnere blant land og befolkning. Den må skape bærekraftige jobber og gi like muligheter til alle.

Inkludering, fordeling, bærekraft og likhet allerede i innledningen, altså. Fra delmålene:

1.3) Innføre nasjonalt tilpassede sosiale velferdsordninger, herunder minimumsstandarder, og innen 2030 nå de fleste fattige og sårbare.

Velferdsstat i alle land? For det første: Ikke alle mennesker i verden ønsker seg en velferdsstat som er finansiert av skyhøye skatter og administrert av et stadig voksende byråkrati som spiser opp mesteparten av de pengene som var ment til denne velferden.

For det andre: De fleste land i verden har ikke råd til en velferdsstat. Da blir spørsmålet: Hvem skal betale? Svaret er åpenbart, og det blir ikke hverken de fattige i Sudan eller de styrtrike Big Tech-mogulene. Det er nok en gang den vestlige arbeidende og hardt beskattede middelklassen som må ta regninga.

1.4) Innen 2030 sikre at alle kvinner og menn, særlig fattige og sårbare personer, har lik rett til økonomiske ressurser samt tilgang til grunnleggende tjenester, eierskap til og kontroll over jord og annen form for eiendom, arv, naturressurser, egnet teknologi og finansielle tjenester, herunder mikrofinansiering.

Alle eier ikke like mye, og det er store ulikheter mellom de ulike nasjonene. Hvis alle skal ha «lik rett til økonomiske ressurser», krever dette massiv omfordeling fra vellykkede stater til mislykkede stater, samt omfordeling internt i de ulike statene. Dette minner om en massiv implementering av sosialisme på globalt nivå.

1.5) Innen 2030 bygge opp motstandskraften til fattige og personer i utsatte situasjoner, slik at de blir mindre utsatt for og sårbare overfor klimarelaterte ekstreme hendelser og andre økonomiske, sosiale og miljømessige påkjenninger og katastrofer.

Klima må med, selvsagt, og også det grønne skiftet brukes som brekkstang for at vi i Vesten skal gi opp våre eiendeler for å redde verden. Vi skal, ifølge World Economic Forum, ikke eie noen ting og være lykkelige med dét. Denne prosessen er godt i gang, og du merker konsekvensene når du betaler strømregningen, kjøper mat, fyller bensin eller betaler de skyhøye skattene og avgiftene.

1.a) Sikre en betydelig mobilisering av ressurser fra mange ulike kilder, blant annet gjennom økt utviklingssamarbeid, for å gi utviklingslandene, særlig de minst utviklede landene, tilstrekkelige og forutsigbare virkemidler til å gjennomføre programmer og politikk med sikte på å utrydde alle former for fattigdom.

Bistandsbudsjettene skal økes, altså. I dag konfiskerer våre myndigheter over 40 milliarder av skattebetalernes midler i løpet av et år, som så deles ut til stort sett meningsløse og ineffektive prosjekter.

Noen ganger går kritikken på at man sponser afrikanske diktatorer. Andre fokuserer på at bistandsmidler går til dømte palestinske terrorister eller deres familier, eller at Norge gir bistand til verdens største eller nest største økonomi, Kina. Vi kaster milliarder av kroner inn i det gjennomkorrupte landet Somalia.

Bistanden utgjør litt over 30.000 kroner hvert år for en familie på fire. Etter min mening bør alle former for statlig bistand avskaffes. Bistand som foregår ved at politikere stjeler penger for så å dele dem ut til mer eller mindre tilfeldige mennesker og prosjekter, har ingen moralsk verdi. Kun personlig initiativ, egeninnsats og vilje til «Skin in the game» kan påberope seg noen form for moralsk høyverdig status.

Staten bør nøye seg med å bygge opp et katastrofefond som til enhver tid har f.eks. 20 milliarder kroner på konto. Dette er midler som kan gjøres umiddelbart tilgjengelige ved naturkatastrofer som tsunamier, jordskjelv og lignende.

1.b) Opprette gode politiske rammeverk på nasjonalt, regionalt og internasjonalt nivå basert på utviklingsstrategier som gagner de fattige og ivaretar kjønnsperspektivet, med sikte på å framskynde investeringer i fattigdomsbekjempende tiltak.

Her klarer FN å klemme inn både overnasjonalitet og LGBTQI+++-ideologi i samme avsnitt, sånn for sikkerhets skyld.

Nok en gang: Drømmen om en verdensregjering skinner igjennom, og selvsagt skal de nye autokratene styre etter en hyper-woke agenda. Faktisk har denne agendaen et navn: Agenda 2030, også kjent som The New World Order og The Great Reset.

Dette er bare det første av i alt 17 ulike bærekraftmål. Neste gang tar vi for oss FNs bærekraftsmål nr. 2: Utrydde sult.

Les også:

Vil indoktrinere alle norske studenter i FNs bærekraftsmål

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.

Kjøp «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!