Ved valget i fjor høst mistet Erna Solbergs mindretallsregjering utgående fra H, V og KrF, støttet på Stortinget av FrP, det parlamentariske grunnlaget for å fortsette. Isteden tok en ny mindretallsregjering over bestående av Ap og Sp, men med parlamentarisk støtte også fra SV, MDG og Rødt.

Mye rart har skjedd i kongeriket under halvåret som er gått, om enn kanskje ikke parlamentarisk, og det kan være på sin plass å ta et steg tilbake og vurdere den norske politiske situasjonen på nytt: Hvem øker i popularitet og hvem taper ifølge meningsmålingene? Aner man noe nye tendenser, kanskje uvanlig konstellasjoner innen det politiske landskapet?

Det suverent mest markante er at Senterpartiet blør til alle kanter. På en måte er dette overraskende i og med at de etter valget lyktes med å lande sitt politiske primærprosjekt, å få etablert en regjering utgående fra kun A og Sp. Derved unngikk de belastningen det alltid vil innebære å skulle regjere sammen med venstresosialistene i SV, men tydeligvis mer enn oppveies dette momentet av velgernes skuffelse over at partiet ikke klarer å holde valgløftene.

Gang på gang ser vi også i norsk politikk at det er kjøttvekta som teller (med mindre man tilhører partiet Venstre, vel å merke, da er man aldri for liten til å aksle regjeringsmakt), og Ap har virkelig vanen inne med å presse sin vilje igjennom i forhandlinger med juniorpartnere. Så får vi se hvilke gjennomslag Sp under vårens budsjettarbeid vil få på områder utenom det aller viktigste (subsidiene til bøndene vil alltid i praksis være partiets hovedprioritet), men foreløpig ser det ikke ut til å være mye.

Fra et Oslo-perspektiv er bevaringen av Ullevål sykehus en signalsak – også i byer merkes de stores fusjons- og sentraliseringslyst – der det i øyeblikket virker som om Sp ikke setter hardt mot hardt overfor regjeringskollegaen.

Det er for tidlig å trekke noen endelig konklusjon, men for Vedum og partistrategene må det uansett være svært urovekkende at man i løpet av mindre enn et år kan falle så dypt, fra rundt 20% til ensifrede oppslutningstall, og dét til og med uten egentlige skandaler som forklaring på nedgangen.

Hvem har forlatt Sp og hvorhen har de misnøyde gått? En god del borgerlig innstilte velgere på bygda har nok svingt over til H som nyter småpen fremgang innen samme tidsperiode; partiet ligger noenlunde stabilt midt på 20-tallet. Andre har trolig gått til ytre venstre, altså SV og enda mer R som har kunnet vise til solid fremgang, og så ut til å ha etablert seg nært oppunder eller rundt 10-tallet, i alle fall før norsk NATO-oppslutning fikk en kraftig oppblomstring i og med krigen i Ukraina. Hvordan forklare sosialistfremgangen?

Trolig er det neppe de to nevnte partienes grunnsyn som appellerer til misfornøyde velgere, men samtidig er det åpenbart at deres ideologiske fundament ikke er tilstrekkelig til å skremme folk unna. Dette kan tilskrives den massivt apologetiske holdningen vi i Norge har hatt overfor kommunismen (som er sosialismen i dens mest rendyrkede form; Rødt har sterke røtter innen den totalitære venstrebevegelsen mens SVs oppslutning om samme mer har vært av velvillig medløper-type).

Man tok i Norge intet klart og utvetydig oppgjør med «tankegodset» på venstresiden etter Sovjet-kommunismens fall, snarere fortsatte man leflingen med marxistisk teori både innen akademia og andre deler av samfunnseliten. Tilstrømningen av velgere til særlig Rødt etter valget, skyldtes nok i all hovedsak at partiet har stått klart og sterkt opp mot liberal-globalistenes forsøk på å integrere Norge ytterligere i verdens frihandel, via EU og på alle andre vis, en politikk som har skapt betydelig folkelig motstand.

Et eksempel på hvordan ytre venstre har sopt opp misnøyestemmer fra hele det politiske spektrum er saken om strømprisene. Prisøkningen på strøm og nettleie rammer alminnelige folk midt i lommeboka og fremkaller betydelig og berettiget frustrasjon.

At Ap og de tidligere regjeringspartiene later som om de skyhøye prisene er oppstått nærmest som resultat av en uforutsigelig naturkatastrofe, forekommer ikke engang lydige nordmenn troverdig; når man selger mye av en vare ut av landet, blir prisene på hjemmemarkedet tilsvarende høyere, så pass skjønner selv strømkunder uten BI-utdannelse. Andre, lignende interessekonflikter finnes det også godt om i den politiske vannskorpa, og Rødt – ikke minst ved partiets karismatiske leder, Moxnes – har gjentatte ganger vist evne til å kapitalisere (måtte bare bruke ordet om den unge kommunistlederens ferdigheter til å utnytte de øvrige politikernes svikt!) på det folkelige sinnet.

Dette bringer oss over på det som i Norge gjelder for å være «ytterste høyre», altså Fremskrittspartiet. Etter at Sylvi Listhaug overtok lederjobben for et år siden og venstresiden deretter vant valget, har ledende FrPere hatt flere freske medieutspill med kritikk av politikken de selv støttet mens de ennå satt i regjeringskontorene, eller iallfall utgjorde det parlamentariske grunnlaget for, men uten at fremstøtene har satt særlig spor etter seg i. Det er som om folk ikke tror på FrP lenger, og i dette stykket kan jeg ikke fortenke Ola og Kari. Selv i de godtroendes land tar det mer enn sin lille tid før man igjen oppnår tillit etter at man på skuffende vis har unnlatt å levere varene.

Hva har da skjedd med dem som befinner seg på den enn så lenge utenomparlamentariske høyresiden, jeg tenker særlig på Demokratene og Partiet de kristne, er det noen av disse to som misnøyde, patriotiske Norge-først-velgere viser tendens til å ville samle seg om?

Man må jo være ærlig, og da er sannheten at nei, intet ved meningsmålingene tyder på at noen av dem later til å ha særlig momentum opp og frem. Hva som er grunnen til en slik manglende interesse, er ikke riktig godt å si; man kan naturligvis alltid skylde på medienes utstuderte neglisjering av og forakt for alt som lukter av nasjonalkonservativt tankegods, men forholdene er som de er og man kan ikke forvente at politiske motstandere skal gjøre noe for å hjelpe konkurrenter frem. Både PDKs og Demokratenes partitopper gjør helt sikkert sitt beste for å vekke folket og få dem til å se utviklingen på et annet vis enn de har hatt for vane, men enn så lenge har dette ingen synlig effekt.

Å lese utviklingen slik at et skifte derfor heller ikke vil bli mulig i morgen, ville derimot vitne om velutviklet politisk dysleksi, for mye kan skje innen kort tid både av oppgang og nedgang, også dette viser de opinionsmålingene. Vi får bare streve videre, arbeide på og gjøre vårt beste frem mot det vi mener er et verdig politisk mål, så får det gå som det går.

En annen ting målingstallene viser, er at luften ser ut til å være gått fullstendig ut av Miljøpartiet de grønne og Kristelig folkeparti, som begge på de fleste målingene ligger stabilt under sperregrensen. Selvsagt veier ikke dette opp for skuffelsen over at ingen nasjonalkonservative er representert på Stortinget, enn si har noen robust gruppe der, men jeg er ikke større enn at MDGs og KrFs manglende popularitet gir en viss smertelindring.

Nå forholder det seg jo slik at skattebetalerne av tvungen vennlighet holder KrF med en egen, sterkt påkostet avis (jeg snakker om 37 millioner kroner i årlig pressestøtte til «Vårt Land») som sikkert vil arbeide hardt for gjenreisingen av sitt foretrukne parti frem mot valget om tre og et halvt år, mens de miljøfrelste innen øvrige media trolig igjen vil legge ryggen til for å redde kloden ved å skape et nytt norsk miljøvalg i 2025, men enn så lenge sliter begge med å være synlige.

Kommer dagens tendenser til å holde seg stortingsperioden ut? Ingen vet; dersom «one week is a long time in politics» som en britisk statsminister engang uttrykte det, så er tre og et halvt år definitivt bak prediksjonshorisonten.

Historien har vist før at et enkelt skudd på Balkan eller et bittelite virus fra Asia kan snu opp ned på mye, også innen politikken. Vi lever i spennende tider, hvilket alltid er farlig.

Les også Mimisbrunnrs samlede: