Krigen i Ukraina har splittet oss. Men ikke engang de ukrainske flyktningene er enige om hvem som har skylden for krigen, dens utvikling og dens ofre.

Signalene i Sverige er klare: Alt som ikke er ubetinget støtte til Zelenskyj, stemples som pro-russisk putinisme, og en person som stiller spørsmål ved eller trekker frem objektive fakta, vil mest sannsynlig bli møtt med fordømmelse og hån.

Men er det virkelig så enkelt som at Ukraina er et uskyldig offer og Zelenskyj er en helt? Jeg har ikke tenkt å prøve å fastslå det. Jeg vet imidlertid at ikke engang de ukrainske flyktningene er enige i denne saken.

– Hva synes du om Volodomyr Zelenskyj?

Etter lange samtaler om å flykte fra hjemmet i det krigsherjede Ukraina, om å komme i sikkerhet i Sverige og om hvordan alles vanlige liv plutselig ble satt på pause, så jeg for meg at svarene ville være enstemmige. Men det var nettopp dette spørsmålet som fikk stemningen til å tykne mens vi satt rundt vandrerhjemmets store spisebord og spiste ukrainske piroger. I noen sekunder ble det helt stille. Så brøt det ut en meningsutveksling som skulle utvikle seg til en heftig diskusjon.

En kvinne åpnet med å hevde at Russland i flere tiår hadde drevet «hemmelig kolonisering» av provinsene Donetsk og Luhansk i det østlige Ukraina ved å oppmuntre til russisk immigrasjon. Hun ble raskt irettesatt av en mann som mente at Zelenskyj hadde tillatt etnisk rensing i de samme provinsene.

Så startet det, og mens krangelen skjøt fart og meninger ble kastet mot hverandre, hadde jeg mange muligheter til å angre på at jeg i det hele tatt hadde stilt spørsmålet.

Litt forenklet så det ut til å være en skillelinje mellom folk fra henholdsvis det østlige og det vestlige Ukraina. I «Lag Vest» var dem som kom fra Kiev, Ivano-Frankivsk og Lviv. De støttet Zelenskyj, relativiserte forbindelsen til nynazismen og argumenterte for at provinsene i øst ikke bare måtte forbli under ukrainsk styre, men også renses for russere. Krigen må fortsette, Ukraina må få medlemskap i Nato og kravet om en flyforbudssone må oppfylles.

En ung kvinne som inntil for to uker siden praktiserte som barnepsykolog i det vestlige Ukraina, formulerte sitt argument for «Lag Vest»:

– Russland har overbevist russere om å flytte til Ukraina. Nå sitter russerne der og vil plutselig ta landet vårt fordi de er i flertall? Nei, hvis det er så bra der, kan de flytte tilbake til Russland! Vi vil aldri bli en del av Russland, vi er europeere.

På den andre siden lå «Lag Øst», som bestod av flyktninger fra Kharkiv, Luhansk og Donetsk, og de var av diametralt motsatt oppfatning. Ifølge dem hadde ukrainske regjeringer i flere tiår brukt ultranasjonalister og nynazister til å utføre etnisk rensing i Donbas. De foraktet Zelenskyj og sa at hans manglende vilje til å inngå kompromisser forlenger krigen og fører til at hjemmene deres nå blir bombet i stykker. Bokstavelig talt.

Egentlig burde jeg ha forutsett reaksjonene. Det er tross alt viktig å huske at Ukraina ikke er et homogent land på samme måte som Sverige og Norge har vært. Dagens ukrainere består også av gårsdagens polakker, kurdere, russere, hviterussere, rumenere, ungarere, bulgarere …

De etniske gruppene er mange, det samme er motsetningene mellom dem, og grensene har endret seg i henhold til internasjonale interesser – den som en kveld i 1939 la seg til å sove i sengen sin i det østlige Polen, våknet dagen etter i det vestlige Ukraina. Sultkatastrofer, tvangsdeportasjoner og etnisk rensing har resultert i en splittet nasjon, og motsetningene rundt bordet steg til overflaten i samme takt som pirogene ble avkjølt.

Heldigvis førte ikke spørsmålet mitt til en ny krig – diskusjonen ebbet ut da det ble servert bursdagskake til dessert.

Men det skulle vise seg at temaet ikke ble helt gjennomdiskutert. Da det led på ettermiddagen og jeg var på vei til bilen, ble jeg stoppet av en av de ukrainske mennene. Han ba om å få snakke med meg på tomannshånd. Han presenterte seg og fortalte at han hadde tjenestegjort i den ukrainske hæren i tolv år. Hans slektninger var kurdere fra Irak, og han mente at han derfor så på krigen fra et annet perspektiv:

– To av onklene mine ble myrdet av Saddam. Jeg har sett hvordan USA brukte Irak til å presse igjennom sin politikk og oppnå økonomiske gevinster. Eller tenk på hvordan de brukte Afghanistan til å kjempe en destabiliserende krig langt fra sine egne grenser – nå bruker de Ukraina på samme måte.

Synspunktene var umulige å misforstå: Nato og USA bruker Ukraina for å nå sine egne mål, ikke for å kjempe for det ukrainske folket. Tvert imot. Det ukrainske folket blir ofret nok en gang, denne gangen ved å forsterke eksisterende konflikter mellom etniske grupper i landet, for å tvinge frem en konflikt som snur verden mot Russland.

Samtidig la mannen skylden for krigen på landene som nå hjelper Ukraina.

– Det er våpnene deres som forlenger krigen. Hvorfor vil noen at en krig skal vare lenger enn nødvendig? Det er våre slektninger som dør og husene våre som blir bombet.

Om han har rett eller ikke, vil fremtiden vise. Det eneste som er klart i dag, er at det ukrainske folket er like splittet av krigen som omverdenen, og at begge sider har fullt gyldige argumenter for sin sak.

Likevel er det ikke håpløst, for begge sider er forent i ønsket som tross alt er viktigst: at krigen skal ta slutt, at de som er blitt igjen, skal overleve, og at Ukraina skal gjenoppbygges så snart som mulig – slik at livet, det som nå blir satt på pause, kan fortsette.