Volodomyr Zelenskyj hylles av begeistrede parlamentarikere i USA, EU og Storbritannia. Men utover leveranse av våpen har Vesten lite konkret å komme med. Ukraina må klare seg selv.

Rod Liddle finner hele sirkuset nokså kvalmende, og skriver om dette i The Spectator.

Zelensky may have mused to himself that these western politicians who have courted his country for so long and meddled in its affairs are second to none in their mastery of grandstanding and virtue signalling, of expressing vacuous emotion while saying, in essence: ‘Nice speech, sunshine. But you’re on your own. Good luck.’

Det er noe hyklersk over ovasjonene som møter Zelenskyj. Det står som et grelt symbol på hvor mislykket vestlig ideologisk strategi har vært siden murens fall.

Euforien etter at Sovjetunionen kollapset og Vesten sto igjen som sierherrer etter den kalde krigen var til å ta og føle på. Francis Fukuyama i 1989 erklærte The End of History, inspirert av Hegel som hadde kommet med lignende erklæringer på 1800-tallet, og alle forventet at det liberale demokratiet av vestlig type ville dominere hver krok av verden i løpet av kort tid.

Fukuyama burde hørt bedre etter når hans mentor Samuel Huntington foreleste. Huntington så mørke skyer i horisonten, og spådde The Clash of Civilizations. Det er ingen tvil om hvem som forutså fremtiden best av lærer og disippel.

Fukuyama spådde at alle ideologier bortsett fra det vestlige liberale demokratiet led av en «total utmattelse» og nå var på vei til sin siste hvile på historiens klidesorterte søppeldynge. Men han tok feil.

What we saw in the House of Commons chamber, however, was the total exhaustion of western liberalism, its ineffectuality, its abject failure and capitulation on so many crucial fronts. It was an epic and dangerous delusion.

Neo-cons i USA kom på den glimrende idéen om å spre det liberale demokratiet ved hjelp av våpenmakt, uten hensyn til at landene som ble angrepet og andre regionale hegemoner kanskje hadde innvendinger. Dette er en av forklaringene på hvorfor det nå er krig i Ukraina, uten at dette på noen som helst måte fritar Putin for ansvaret for Russlands aggresjon.

Les også: John Mearsheimer: Vesten har hovedansvaret for at det er krig i Ukraina

Globaliseringen var metoden Fukuyama og andre ideologer ville ta i bruk for å spre det liberale demokratiet. Globaliseringen handlet ikke bare om kommersiell eller økonomisk suksess. Det var også et ideologisk angrep på det de liberale ideologene avskydde: de selvstendige nasjonstatene og nasjonalismen.

Disse skulle erstattes av internasjonalt samarbeid og arbeidsfordeling, noe som krever overnasjonale institusjoner, en ny verdensorden (New World Order).

For å demme opp for nasjonalismen skulle Vesten innføre multikulturen. Da måtte nasjonal stolthet knuses og mistenkeliggjøres. Woke, antirasisme og kjønnsideologi passer perfekt inn i en plan som har som mål å skape splittelse og segregering innad i nasjonane.

Et klassisk eksempel på et eldgammelt prinsipp: splitt og hersk.

Man snakket om integrering og inkludering. Men hva skal man integreres i, når det ikke lenger finnes noen akseptert nasjonal kultur? Hvem vil bli inkludert i en gruppe som preges av dekadanse, svakhet og selvhat?

På hvilken måte har multikulturen gjort Europa til et bedre sted? Selvsagt finnes det enkeltindivider som har vært til berikelse. Men personlig ser jeg ikke en eneste positiv konsekvens for Europa, hvis man ser på innvandring og multikultur fra et makroperspektiv.

Multikulturen har medført astronomiske kostnader, finansiert av europeiske skattebetalere. Vi har opplevd gallopperende huspriser, voldsom vekst i grov kriminalitet, økende splittelse, utrygghet, tapt fremtidstro, lavere lønninger i arbeidslivets nedre sjikt, terrorisme, manglende likhet for loven og kraftige inngrep i klassiske liberale verdier som ytringsfriheten og eiendomsretten.

Multikulturen har bidratt til et moralsk forfall og en demokratisk forvitring.

Resultatet av de ideologiske drømmene ble at de liberale vestlige demokratiene er i ferd med å begå selvmord gjennom globaliseringen. De anti-liberale kreftene ble vinnerne: Russland, Kina og islam. Ingen av disse regionale hegemoniene føler noen som helst tiltrekning til det liberale demokratiet, tvert imot: De føler kun avsky overfor en så lite effektiv og selvutslettende form for maktutøvelse.

Russia is now exacting its ton of flesh for our naive dependence on its oil and gas, while remaining itself essentially self-sufficient. China meanwhile has used globalisation as a means of building up a network of dependent client states in Africa and beyond. Both countries have the West in hock and in China’s case that includes more than one trillion dollars of US securities.

Far from lending itself to western liberalism, globalisation has been a boon for the most tyrannical countries on the planet and they have exploited it cleverly. We have not.

På grunn av Det grønne skiftet har vi avindustrialisert våre land og gjort oss avhengige av en potensiell fiende. Våre politikere tror vi kan styre verden ved hjelp av vindturbiner, antirasisme og radikal kjønnsideologi.

Militær styrke har blitt betraktet som en unødvendig og litt smakløs luksus, og vi har derfor endret fokus fra stridsevne til likestilling, mangfold og fokus på klima.

Dialog er vel og bra, men vi har bedrevet monolog, uten reell makt og avskrekking bak våre ønsker for den nye verden. Russerne, kineserne og mullahene har lyttet med et øre mens de hele tiden har flyttet sine strategiske og langsiktige brikker iskaldt framover på brettet.

Maktbruken vår har blitt forbeholdt enkelte utvalgte pariastater uten strategisk betydning, og mot våre egen befolkninger, de innenlandske terroristene som består av sjokkerte foreldre til skoleelever i USA, De gule vestene i Frankrike, motstandere av vaksinetvang og rasende trailersjåfører i Canada.

FN preges av kulturrelativisme og er mest opptatt av å blidgjøre de muslimske landene gjennom en uendelig rekke av fordømmelser og resolusjoner rettet mot Israel.

Hykleriet blir komplett når representanter fra arabiske, teokratiske og brutale diktaturer, hvor homofile henges fra lyktestolper og blasfemikere risikerer dødsstraff, kritiserer USA for å behandle sine minoriteter dårlig.

It is still the case that when the superpowers line up, it’s the US and Europe vs the rest. That wasn’t supposed to happen.

Alt som har skjedd etter den kalde krigen var allerede satt i bevegelse før utviklingen eksploderte utover 90-tallet. Borgerrettighetsbevegelsen, kvinnekampen, den seksuelle frigjøringen, avindustraliseringen og frykten for klimaendringer hadde allerede lagt grunnlaget.

Mange av disse trendene hadde mye riktig og godt ved seg. Men metodene og debattene skled raskt ut i noe som la en klam hånd over vår kultur. Marxismen fant nye sprekker å trenge inn i. Likhetsideologien knuste all motstand. Forakten for kompetanse og enere overtok ideologien i skolene og på universitetene.

Mediene sluttet å granske myndighetene på vegne av folket, og tok rollen som myndighetenes vaktbikkjer, eller godt betalte, subsidierte leiesoldater. Sannheten ble avskaffet og mistenkeliggjort. Løgnene har blitt institusjonalisert.

Vi kvoterer kvinner inn i Forsvaret, samtidig som vi lar menn konkurrere i kvinneklassen i idrett.

Les også: Transperson suveren vinner av kvinneklassen på svømmestevne

En sterk økonomi hjalp Vesten i kampen mot et skakkjørt Sovjetunionen. Men vi har kjørt vår økonomi i grøfta, mens Kina bygger stein på stein.

If we were forced to fight a war against Russia now, we couldn’t do it, such have been the cuts to our armed forces, gradually over the past 60 years. In the late 1950s we spent 8 per cent of our GDP on defence; now it is a little over 2 per cent and much lower in the likes of Spain, Italy, Germany and France.

Uten USA er Europa ingenting. Men det er USA som overøses med forakt fra overlegne, selvgode europeere.

Men hva kommer etter USA? Hva skjer med verden hvis USA fortsetter stormen mot avgrunnen?

Mark Steyn har skrevet en hel bok om dette, med den talende tittelen:

After America: Get Ready for Armageddon

Det er selvsagt fortsatt slik at i kroner og øre så overgår USAs militærbudsjetter alle andres. Men militær kapasitet handler om mer enn teknologi og økonomi. Stridsvilje og kampmoral har fortsatt enorm betydning, noe den pågående krigen i Ukraina er et glimrende eksempel på.

Men Det grønne skiftet, en stor andel av befolkningen utenfor arbeidslivet, innvandring, enorme helsebudsjetter, pensjonssystemer som fungerer som rene pyramidespill, avindustrialisering, eksploderende gjeld, inflasjon og et massivt skattetrykk: Alt dette reduserer vår kjøpekraft og vår nasjonale robusthet.

Samtidig samles tilgjengelig rikdom i hendene på de ulike statene samt noen få styrtrike superkapitalister. Vanlige arbeidsfolk og eiere av småbedrifter ser sparepengene forvitre.

Hvordan kan nasjonale myndigheter som viser en slik forakt for sine egne borgere samtidig motivere unge mennesker uten fremtidshåp om å være villige til å kjempe og risikere livet sitt for et land som ikke tilbyr noe som helst tilbake?

Those things which Europeans and Americans once took as reasons for a certain proxied pride – our contributions to classical music, science, literature, fine art, philosophy, innovation, statesmanship, economics, discovery – are now seen simply as expressions of hideous, privileged, white supremacism: throw them in the river.

It is not so much that the centre cannot hold, it is that there is no centre at all. Nothing around which we can coalesce, nothing to unite us except for a weird all-consuming self-loathing. That has been western liberalism’s final gift: the creation of a society in which we are enjoined to hate everything we have ever done.

Det er vanskelig å møte opp ved fronten hvis man hverken vet hvor fronten er, hva som utgjør en rød linje og hvilke verdier vi egentlig skal forsvare.

Religionen er avskaffet, historien vår møtes med forakt eller omskrives, nasjonal stolthet anses som tilnærmet fascisme.

Da gjenstår spørsmålet som har et nokså åpenbart svar: Hvem lar seg motivere til å kjempe for livet for å bevare selvhat og selvmedlidenhet?

All we have been left with is the ability to emote, to sob, to emote, to whine, to emote, to clap and to clap and to bang saucepans together.

The invasion of Ukraine has exposed the West’s impotence 

Fattigdom truer Europa, levekostnader og gjeld skyter i været

Kjøp Sammenstøt mellom sivilisasjoner? her!