Da rakettene traff nabohuset, bestemte familien seg for å forlate landsbyen utenfor Kharkiv. – Jeg husker hvert sekund av den første dagen på flukt, sier Anastasia og klemmer sønnen. Jeg møtte dem og andre ukrainske familier som nå er i Sverige.

Det har gått en drøy uke siden hun og hennes tre år gamle sønn Ari klarte å få plass på toget fra hjembyen. Etterlatt på perrongen måtte hun forlate mannen sin. Etter tjueto timer på et mørklagt tog og under beskytning fra russiske styrker, nådde de sikkerheten ved den polske grensen. I dag er familien gjenforent, og jeg møtte dem og dusinvis av andre ukrainske familier på et hostel utenfor Stockholm.

Det er en merkelig følelse å stå der i vårsola, på en gårdsplass hvor barna leker og hvor de første snøklokkene akkurat har åpenbart seg i blomsterbedene. Alt føles merkelig normalt, men ingenting er normalt. For elleve dager siden var de som for tiden står og snakker eller leker med barna, i et krigsherjet Ukraina.

Familiene består for det meste av mødre og barn fra treårsalderen til yngre tenåringer, men også noen menn. En barnepsykolog, to leger og en skuespiller, og samtalene dem imellom handler om hvordan de raskt kan lære seg svensk, begynne å jobbe eller fortsette studiene … De kommer fra forskjellige deler av Ukraina og har sett forskjellige mengder av kamp og vold, men de har én ting til felles: Beslutningen om å forlate landet var ikke lett for noen av dem. Anastasia snakker om hva som fikk henne og ektemannen Alan til å bestemme seg for å dra.

– Huset vårt lå nær den russiske grensen, og 24. februar begynte jagerfly å fly over taket vårt. De første dagene gjorde vi faktisk et forsøk på å kjøre bil til Polen, men veiene var sperret, så vi måtte snu og reise hjem igjen. Så flyttet vi hjem til en slektning som hadde en bedre kjeller hvor vi kunne søke ly. Vi hørte nedslagene komme nærmere for hver kveld, men når sønnen min spurte hva det var som buldret, pleide vi å si at det var naboene som spilte høy musikk, sier Anastasia. Men snart gjennomskuet sønnen den forklaringen.

– Han begynte å våkne hver natt og skrike rett ut. Da tenkte vi at vi ikke kan utsette ham for dette, han vil bli ødelagt for livet. Så en natt våknet vi til et kjempesmell. Nabohuset var blitt truffet av en rakett. Da bestemte vi oss. Om morgenen 8. mars satte vi oss i bilen, dro til jernbanestasjonen i Kharkiv, parkerte bilen og skjønte plutselig at vi aldri vil se den bilen igjen …

Toget var eneste utvei. Veier var sperret, og ingen visste hvor de russiske troppene var. Det var imidlertid kjent at russiske jagerfly bombet både viktige bygninger og infrastruktur – inkludert jernbanespor og jernbanestasjoner.

– Hundrevis sto på perrongen og ventet time etter time på et tog, men ingen visste når det ville komme. Jeg tenkte at hvis noe skulle skje og hvis folk fikk panikk og løp, ville sikkert mange dø. Da toget endelig kom, klarte Ari og jeg å komme om bord, men Alan ble igjen. Han strakte passene våre gjennom en sprekk i et vindu og lovet å møte oss senere. Så rullet toget av gårde, men ingen visste hvor den reisen ville ende. Bare at vi skulle vestover.

– Toget var stappfullt av folk, jeg satt i en av gangene med Ari på fanget. Det eneste vi hadde med, var to plastposer, én med litt mat og én med et teppe til Ari. Vi fikk beskjed om å slå av mobiltelefonene våre, slå av alt lys og være stille. Da Ari lurte på hvor pappa var, sa jeg at pappa skulle reise med neste tog, men det var selvfølgelig ingen som visste om det ville komme noe neste tog … Om natten kunne vi høre jagerflyene passere over oss, og noen ganger kunne vi høre bomber og skuddveksling. For å trøste Ari, lovet jeg ham at vi snart ville være framme og at jeg skulle kjøpe et hvilket som helst leketøy han ville ha … Det er rart, men jeg husker virkelig hvert sekund av den første dagen. Etter dét flyter alt sammen …

– Da vi kom til grensen, kunne jeg endelig sende en melding til mamma og meddele at vi hadde klart det. Da hadde vi vært på toget i 22 timer. Da fikk vi også vite at det ukrainske forsvaret hadde klart å skyte ned en robot som var på vei til stasjonen mens vi sto der. Hadde de ikke klart å skyte den ned, da …

Anastasias stemme brister. Øynene hennes fylles av tårer, men da Ari kommer farende til henne og krever å bli løftet opp, tar hun seg raskt sammen.

Tre år gamle Ari løper frem og tilbake mellom mamma og pappa, han vil hele tiden holde en av dem i hånden eller bli båret. I samtalene blir det tydelig at det er sønnen som er familiens årsak til at de forlot Ukraina. Hadde det ikke vært for ham, hadde de blitt der. Å reise helt til Sverige var heller ingen enkel avgjørelse, de fleste ukrainske familier synes det er for langt unna og vil helst bli værende i Polen. Men familien fikk tilbud om en busstur til Stockholm, og takket ja.

Nå er det en daglig morgenrutine å ta mobilen og se om det er melding fra de pårørende som er igjen. Anastasias mor valgte å bli hjemme, til tross for at de russiske troppene nærmet seg. Hun mente at hun var for gammel til å begynne på nytt i et nytt land, og at hun trengte å ta vare på huset. At datteren påpekte at hun ikke ville ha et hus å ta seg av dersom det ble truffet av en rakett, brydde ikke moren seg om. Hun ble værende.

– Mamma sender en melding hver morgen: «Jeg lever». Da kan jeg slappe av den dagen. Men hver morgen når jeg våkner, er jeg livredd for at det ikke skal komme noen melding. Da vet jeg …

Når jeg er på hostellet, kommer beboere i nærheten med nye esker med klær, hygieneprodukter og leker. Bedrifter har sponset alt fra mat og transport til designerklær og sminke. Alt som trengs, er på plass, og alle er nøye med å understreke at de er svært takknemlige for hjelpen de har fått.

– Likevel er det en merkelig følelse. Selv om vi er glade og lettet over å være her, trenger vi litt tid for oss selv også. Det er først nå jeg begynner å forstå hva som har skjedd. Alt vi har planlagt og hele fremtiden vår er borte, det er så vanskelig å realisere den og få grep om den. Vi har egentlig forlatt alt og vet ikke når, eller om, vi kan reise tilbake.

Når jeg spør hvordan planene for fremtiden ser ut, er alle enige om at de håper på en rask slutt på krigen. Selvfølgelig skal Ukraina bygges opp igjen, men det vil ta tid.

– Først må det bli fred. Da sier de at det kan ta fem år, eller kanskje ti år, å gjenoppbygge alt som er ødelagt. Så når skal vi reise tilbake? Er det riktig å reise tilbake med et lite barn til et land som ligger i ruiner, eller er det bedre å bli her? Jeg vet faktisk ikke, sier Anastasia.

Nå tar de dag for dag. De er trygge, og barna leker i vårsola. Dét burde være nok akkurat nå.