Lucas Cranach d.e. (1472–1553), «Lov og nåde», Herzogliches Museum, Gotha.

Året er 1941, og i Den norske kirke hadde det bredt seg noe Oslos biskop Eivind Berggrav kalte «en forkjært protestantisk oppfatning angående lydighet mot øvrigheten». Det førte til at han skrev foredraget Når kusken er gal, som ble holdt på preste- og menighetsstevner fra Trøndelag til Vestfold våren 1941. Og etter bispemøtets ønske ble teksten spredt videre via illegale aviser.

I dette foredraget skriver Berggrav blant annet:

Fordi det er Gud som står over de to regimenter, må den som forkynner, forkynne Guds ord for begge. Ellers tapte jo Gud sin ordning av syne. Gud innsetter ikke en øvrighet og skyver båten fra og lar den fare sin egen sjø. Ordene skal lyne og lyse over denne øvrighet, så visst som Guds ord skal ramme alle samvittigheter, til opplysning, til dom og til frelse. Øvrighetens domene er ikke et for Gud herreløst land hvor den kan skalte og valte som den vil. Øvrigheten skal høre Guds tale. Forpakterne av vingården kan slå ned eierens sendebud i hjel, men de kan ikke stoppe Herren å sende sine bud.

I 1945 fulgte Eivind Berggrav opp temaet fra foredraget med boka Staten og mennesket, og hans analyser av statens behov for et normativt fundament er like gyldig i dag som da.

I en tid der vi fortvilet prøver å finne en utvei ut av konflikten med Russland, er det som vi har glemt at vi selv har lagt grunnlaget for et syn på staten som livssynsnøytral, hvilket i praksis innebærer at den også er etisk nøytral. Eivind Berggrav så at den moderne staten ikke drives av en forpliktelse overfor det som er Guds lov, og peker på at når makten ikke forankret i en overordnet rett, vil makten alltid korrumpere og bli gjenstand for misbruk. Retten vil nemlig da være underordnet makten.

Det handler ikke om at kirken skal ha en verdslig makt, men at noe må stå over både den verdslige og den åndelige makt. Kirken skal ikke ha verdslig makt. En mann som kong Sverre kjempet mot kirken, men han kjempet for den gudsforpliktende stat, selv om han og mange av hans etterkommere ønsket nøklene til både den verdslige og åndelige makt, noe som til slutt resulterte i at begge parter tapte. Det kirken imidlertid skal gjøre, er å holde Guds lov opp for staten og korrigere dens atferd.

Diskusjonen om den livssynsnøytrale staten er altså ikke ny. Eivind Berggrav så det allerede i 1945 at det var blitt statens basis at religionen skulle være en privatsak, hvilket også innebar at staten oppfattet religion som humbug. Dette siste er det ikke mange som forstår rekkevidden av, men med nærmere ettertanke gir det mening. Hvis staten hadde ment at religionen sa noe om sannheten, ville den ha forankret sitt virke i den religionen man mente forvaltet sannheten.

Det er en selvsagt ting at ingen kan tvinges til tro, men utfordringen er at staten selv vil være fri. Vi har vasket religionen ut av politikken, skriver Jonas Gahr Støre i sin bok I bevegelse, uten at han gjør særlig rede for hva vi da står tilbake med, men som Eivind Berggrav skriver i 1945: Dette liberale hedenskap har åpnet veien for det nazistiske, og dermed også for rettens avsettelse.

Denne påstanden oppleves kanskje selvmotsigende all den tid det er Putin som bli anklaget for å bruke kirken og religion i sin argumentasjon for krigen mot Ukraina. Men da er det viktig å være oppmerksom på at kirken ikke gjør det den er kalt til å gjøre, holde Guds lov opp mot den verdslige. Samtidig er det oppmuntrende at flere hundre prester og pastorer har gjort nettopp det, de har lansert et opprop mot krigen.

Den livssynsnøytrale staten er dermed blitt uforutsigbar. Å bombe Libya var ikke aktuelt innen FN ga grønt lys. Men moralen i angrepet endres ikke av en avstemming i FN, den viser bare at makten liker et skinn av rett som grunnlag for sine handlinger.

Så blir spørsmålet hvordan vi som kristne skal forholde oss til en stat som tidvis opptrer demonisk. Det er en stor utfordring at kirken også synes å ha mistet Gud av synet. I kirken har demokratiske prosesser overtatt Guds autoritet, og da er det ikke så underlig at daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre ble invitert til å tale i Ris kirke 1. mai 2011 samtidig som norske jagerfly bombet Libya. Fra talerstolen sammenlignet han kristendommens og arbeiderbevegelsens budskap om solidaritet, og i taler senere på dagen hevdet han at norske jagerfly representerte internasjonal solidaritet og kamp for menneskerettigheter.

Dersom Jonas Gahr Støre hadde ment at kristendommen representerte sannheten, ville han ikke ønsket den vasket ut av politikken, og hvis han mente at den ikke er sannheten, burde han ikke ha talt i kirken.

Gud har innsatt øvrigheten, staten, ikke i frelsens tjeneste, men i ordenens tjeneste. Til frelsens tjeneste innsatte han kirken. Begge ordningene er av Gud, begge «regimentene» er hans, men altså med to ulike oppdrag, og skal ikke blandes sammen. Kirkens må imidlertid ikke miste sitt oppdrag av syne. Som Eivind Berggrav skriver: «Den som tier og samtykker, blir Satans redskap.»

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!

Kjøp Oriana Fallacis bok her