Vedvarende underinvesteringer og økende gjeldsgrad kan føre til at Storbritannia blir fanget inn i en lang depresjon. Årsakene strekker mange år tilbake i tid, men aktualiseres nå ved konsekvensene av krigen i Ukraina.

Dette skriver Phil Mullan i Spiked. Mullan er en økonomisk rådgiver og skribent, og forfatter av flere bøker, blant annet Beyond Confrontation: Globalists, Nationalists and Their Discontents (2020).

I boken argumenterer han for at internasjonalisme må rotfestes i økonomisk sterke og stabile nasjonalstater, siden kun nasjonalstaten har politisk og demokratisk legitimitet. Han er altså ikke en globalist á la Schwab og WEF-gjengen, snarere tvert imot.

Den voldsomme økningen i levekostnadene, som forsterkes av krigen i Ukraina, skaper store økonomiske problemer for et stort antall briter. Resolution Foundation har advart mot at britene kan oppleve den verste kjøpekraftskrisen siden 70-tallet.

Over the next year it suggests the spending power of the average household could fall by £1,000 in real post-inflation terms, or by about four per cent.

Og situasjonen kan bli mye verre hvis krigen varer lenge. Prisene på energi hadde allerede steget voldsomt før russerne invaderte Ukraina, nå eskalerer kostnadene på energi, mat og andre varer.

Koronakrisen og klimahysteri

Dette kommer på toppen av inflasjonen som ble resultatet av politikernes nedstengningsstrategi i forbindelse med koronapandemien. Men det stikker dypere: Flere tiår med feilslått politikk og en vedvarende mangel på investeringer i energiproduksjon må også ta en stor del av skylden for den vanskelige situasjonen britiske husholdninger nå opplever.

Hvis man stripper vekk ad hoc-forklaringene, så er det åpenbart at drømmen om «Det grønne spranget» må bære mye av ansvaret for at britene (og europeere generelt) trues av økende fattigdom.

Og uansett hvilke kriser vi møter på, så vil klimafanatikerne uansett utnytte krisene til å fremme sine grønne, utopiske drømmer.

Clearly there are no crises that our international elites will not use to promote their beloved Net Zero cause. As the IEA concedes, many of the actions recommended in its new, get-out-of-Russia plan are ‘key elements’ of its Roadmap to Net Zero by 2050 report – published last May.

Nå øker presset mot Boris Johnson’s regjering om å gjøre noe for å hjelpe husholdningene. Men dette krever at man erkjenner de langsiktige forklaringene til hvorfor krisen har oppstått.

På 70-tallet var det oljekrise som følge av araberstatenes oljeboikott som skapte problemer, rasjonering på bensin og økonomisk krise. Men situasjonen er annerledes i dag. Fagforeningene er sterkt svekket, og mesteparten av energikrisen er selvpåført som følge av ulike klimatiltak.

Inflasjon

De uavhengige europeiske sentralbankene pumper likviditet inn i pengemarkedet, noe som også bidrar til inflasjon. I USA er dette tatt til et historisk nivå, med en voldsom økning av penger i sirkulasjon.

Sentralbankene bidrar ikke til å løse krisen. Da gjenstår politiske myndigheter, eller den enkelte forbruker. Siden politiske myndigheter i de fleste europeiske land er all in på klimatiltak, så blir det nok skattebetalerne som må redde seg selv, så langt det lar seg gjøre.

IAE snakker om bilfrie søndager og datokjøring. Slik forsvinner enda et stykke av vår frihet, mens prisøkningene og skyhøye skatter reduserer og/eller ødelegger vår selvstendighet gjennom å utradere vår eiendomsrett.

Dette er The Great Reset, en ønsket utvikling satt i gang av en nådeløs og menneskefiendtlig elite. Building Back Better, på befolkningens tunge skuldre.

Makteliten gir full gass på veien mot den nye kapitalismen

I gjennomsnitt er europeiske arbeidstagere så presset at de ikke har reserver til å tåle en økonomisk smell. Her i Norge er riktignok staten styrtrik, men befolkningen er forgjeldet og merker hvordan pengene ikke lenger varer like langt. For britene er situasjonen enda verre.

Misforholdet mellom forventninger og realiteter sliter på en befolkning som stort sett har opplevd gode tider. Pandemi, nedstengninger, demokratisk vakuum, energikrise, krig, og politikere som absolutt ikke vil oss vel: Dette er ukjent terreng for de fleste av oss.

After 50 years of productive atrophy, people and governments simply don’t have sufficient reserves of wealth to deal with these metaphorical bombshells. This turns them into much more severe and devastating events.

Lavere vekst i økonomien, kombinert med stadig økende offentlige utgifter på grunn av blant annet masseinnvandring og velferdsstater med vokseproblemer, betyr at staten må støvsuge pengemarkedet for å finansiere sine egne hodeløse prosjekter.

Pengene kan kun hentes fra skattebetalerne. Siden Big Business bare flytter ut hvis skattene blir for høye, så er det vanlige arbeidstagere som må betale. Og myndighetene i de europeiske landene virker ute av stand til å løse de økonomiske utfordringene. Derfor går Europa fra krise til krise, mens sosialistiske politikere i alle partier mumler om å hjelpe de «sårbare». Som om ikke de fleste av oss er sårbare nå.

As Evening Standard columnist Martha Gill entreated, ‘We can’t go on running the economy by lurching from crisis to crisis’.

Britene lever ikke lenger på kanten, de lever på fremtiden. Økende gjeld overføres til de få barna som blir født og de nesten ikke-eksisterende barnebarna som kommer senere. Akkurat som under pandemien er det barna som må hjelpe foreldrene, ikke motsatt, slik det burde være.

Selve livsgleden trues av den svekkede økonomien. Det er håpet som forsvinner, troen på fremtiden som forvitrer.

There is not enough business investment to bring about a better future, not enough government spending on core public services, and, for many people, not enough private means to enjoy a good standard of life.

Løsningen, både for husholdningene og finansdepartementene, er å øke gjelden. Men dette forsterker selvsagt bare problemene på lang sikt. Derfor stikker krisene nå langt dypere enn krisen på 70-tallet.

Den høye gjelden fører til en situasjon hvor hverken myndigheter eller husholdninger har noen buffer til å møte kortvarige økonomiske kriser.

Each economic jolt, such as today’s ballooning prices, mutates into a bigger emergency because people and governments lack the spare resources to manage their way through the disruption.

Finnes det en løsning?

Britenes finansminister Rishi Sunak har gjort de samme tabbene som sine forgjengere: Han har ikke tatt inn over seg de langsiktige, strukturelle forklaringene på de stadige økonomiske krisene. Uten å forstå dybden i den økonomiske krisen er det umulig å finne gode, langsiktige løsninger.

Phil Mullan mener selvstendige nasjonalstater som tar vare på sin egen befolkning og økonomi er løsningen.

The government needs to sponsor an escape from five long decades of depression. That’s the only way the government can build a genuinely resilient economy capable of generating the resources of wealth to surmount problems like today’s cost pressures.

Økonomien er under et voldsomt press som følge av koronanedstengningene, et presset og underfinansiert helsevesen, stadig voksende byråkrati, kostbare velferdsstater, immigrasjon og nå energikrise, krig og Det grønne skiftet.

Spørsmålet er om krigen kan bli en katalysator for en ny tilnærming til økonomi. Foreløpig er det lite som tyder på dette: Flere statsledere, inkludert vår egen, virker besatt på å fortsette kampen mot klimaet, og samtidig pøse på med meningsløs bistand og hundrevis av milliarder til migranter fra land langt herfra. De reelle flyktningene som nå ankommer i millioner fra Ukraina kan bli den uforskyldte tuen som velter det overfylte lasset.

Men hvilke politikere tør å si det nødvendige: Nå må vi stanse tilstrømningen av ikke-intergrerbare migranter som hater oss og vår måte å leve på. Nå må vi ta ti års pause fra bistandsgalskapen for å bygge opp vår egen økonomi samtidig som vi styrker forsvarsevnen i en urolig tid.

Og nå er det på tide å ta en pause fra klimagalskapen, inntil vi finner teknologiske løsninger som er reelle løsninger, ikke konstruerte luftslott. Velferdsstatene må reformeres slik at det er arbeidsfolk som kommer best ut av det. Produktiviteten må økes, den enkleste måten å få til dette på er å strupe migrasjonen og belønne arbeidsinnsats.

Omfordelingen bør snus: Fra de uproduktive til den produktive middelklassen. Fra stat til privat næringsliv. Fra myndigheter til skattebetalere. Fra utenlandske interesser til nasjonale formål. Fra tilkarringsvirksomhet til reell produksjon av verdier.

Fyr opp kjernekraftverkene, oppgrader vannkraften, kutt ut elektrifiseringen av sokkelen, steng utenlandskablene og sørg for å bli selvforsynt med energi, slik vi var inntil nylig. Så får tyskerne leve med konsekvensene av sitt idiotprosjekt Energiewende.

Det finnes sikkert slike politikere. Men de oppnår ingen politisk oppslutning hos hjernevaskede velgere som virker å se på sin egen undergang som en moralsk plikt.

Without establishing much stronger productive capacities that can restore reserves of wealth, the country seems doomed to stumble from one crisis to the next.

The cost-of-living crisis has been decades in the making 

Kjøp Kents bok her!

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!