Noen lesere har reagert på at Document offentliggjør faktisk.no, som vi vet ikke står høyt i kurs hos dem. Men det er viktig å dokumentere hvordan aktørene argumenterer. Faktisk.no er en aktør.

Over hele Vesten har det dukket opp såkalte faktasjekkere. De fremstår som den forlengede arm til en ny konstellasjon bestående av gammelmedia og Big Tech. Formålet er herredømme over samtalen i det offentlige rom.

Faktisk.no jobber som faktasjekker for Facebook. Facebook har innført et angiversystem, og faktisk.no inngår i dette systemet. Det er tale om et organisert angrep på ytringsfriheten som har vokst frem over mange år.

Faktisk.no eies av norske medier. Det sier noe om hvor dypt motsetningene stikker. Den fjerde statsmakt er blitt en operatør.

I USA kalles det legacy media eller MSM. I Norge oppfører mediene seg som om de er en del av den naturlige orden og at de alternative mediene er en anomali. Man vil ikke erkjenne en splittelse som er uttrykk for reelle motsetninger i samfunnet.

Denne definisjonsretten man har gitt seg selv, vitner om et illiberalt trekk ved det moderne Norge. Det er altså ikke noe nytt fenomen, men maktmidlene man har i dag, er uten sidestykke.

Vi registrerer at norske politikere fra Jens Stoltenberg til Anniken Huitfeldt bruker mye tid og plass på å anklage russerne for å spre falske historier om biolaboratoriene i Ukraina. Den britiske forsvarsministeren har gjort det samme. Det er om å gjøre å klistre historien til russerne.

Det svekker faktisk.no’s fremstilling at en innrømmelse er begravd langt nede i artikkelen:

Samtidig er det enkelte elementer i den russiske historien om biolaboratorier i Ukraina som kan spores tilbake til virkeligheten.

Det stemmer nemlig at USA har bidratt til bygging av to og oppgradering av flere laboratorier i Ukraina. De to landene har siden 2005 hatt en avtale om å forebygge spredning av teknologi, patogener og ekspertise som kan brukes i utviklingen av biologiske våpen i Ukraina. Patogener betyr organismer som kan gi sykdom.

Document konkluderer ikke. Vi har ikke fasiten, men journalister møter historier med åpne sinn. Når vi merker et forsøk på å lukke historiene, reagerer vi.

Faktisk.no agerer som establishments offisielle syn. Vi husker hvordan de produserte samme type gjendrivelse av informasjon om covid-19s opprinnelse i Wuhan. Det var et defensorat for Kina, WHO og Fauci.

Et gjennomgående trekk er at kildeutvalget er selektivt; man informerer ikke om hvem de er og hvilken kontekst de inngår i. Du finner ikke noe oppgjør med Anthony Fauci i faktisk.no. Dermed aner ikke publikum omfanget av skandalen og det oppgjøret som venter både ham og ledelsen for CDC og FDA.

Hvis faktisk.no skulle vært en sannhetsbelyser, ville det ikke da vært naturlig å ta opp at Biden-administrasjonen betalte mediene for å skjule bivirkninger av vaksinene, samtidig som man brøt egne løfter og innførte vaksinetvang?

For å forstå omfanget av desinformasjons- og propagandakampanjene, må vi følge med og dokumentere det. Vi har nå mange store «saker» hvor det pushes bestemte narrativ. At så mange går aktivt ut for å gjendrive historien om biolaboratoriene, kan vekke mistanke om at det ligger en hund begravet et sted. Hvorfor ellers insistere så sterkt?

Slike historier pleier å få sin avklaring over tid, men de krever at journalister kan være journalister. Det skjedde et skifte under Obama, og det er bare blitt enda sterkere med tiden.

Opplagte spørsmål blir ikke stilt. USAs egen viseutenriksminister, Victoria Nuland, satt i Kongressen og innrømmet at det var biolaboratorier i Ukraina finansiert av USA. Det var oppsiktsvekkende opplysninger, men ansvaret ble straks skjøvet over på russerne.

Hvis man vil vekke publikums skepsis, er dette en klassisk oppskrift.

Kjøp bokpakke med «Hypermoral» og «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!