Marten van Valckenborch (1535–1612), «Babels tårn» (etter 1. Mosebok 11, 1–9), Museum of London.

Tanken om at den politiske og økonomiske eliten er i ferd med å forme en ny verdensorden sammen, er et mareritt for kritikere av globalismen, som ser med uro på hvordan World Economic Forum (WEF) med Klaus Schwab i spissen arbeider målrettet for en verden i sitt eget bilde.

WEF er imidlertid langt fra alene om disse ambisjonene. Under en topptung økonomikonferanse som sist uke fant sted i Berlin, ble slike visjoner derimot hyllet.

Det var under den 13. økonomikonferansen som avisen Die Welt hvert år arrangerer i den tyske hovedstaden, at gjennomgangs­melodien lød at det heretter er duket for såkalt stakeholder capitalism, som på norsk blir noe sånt som «interessent-kapitalisme».

Blant deltagerne under konferansen var Tysklands statsminister Olaf Scholz, CDU-leder Friedrich Merz, Den europeiske sentralbankens sjef Christine Lagarde, Deutsche Banks direktør Christian Sewing og en rekke bedriftsledere.

Die Welt dekket naturlig nok selv konferansen utførlig, og kunne rapportere at næringslivets tidligere skepsis til statlig innblanding i økonomien nå er erstattet av et samtykke til at staten spiller hovedrollen i økonomien.

Interessentkapitalismen går sin seiersgang, skrev økonomiredaktør Holger Zschäpitz og økonomijournalist Anne Kunz onsdag.

Her handler det ikke lenger bare om aksjonærenes profitt, men det store bildet, samfunnet.

En kapitalisme som skal tjene nesten alle. Slagordet «landet først, deretter bedriftene» beskriver den nye modellen best. Og det er betegnende at dette uttrykket ikke stammer fra en politiker, men fra en toppsjef, menlig Deutsche Banks direktør Christian Sewing. «I vanskelige tider som disse gjelder det å sette landet først og deretter foretaket», sier Tysklands fremste bankmann.

Når tyskere snakker om å tjene landet, bør det kanskje gå kaldt nedover ryggen på noen hver. Og hva betyr det egentlig at den nye kapitalismen skal tjene «nesten alle»? Hva skjer med dem den ikke tjener?

På engelsk er det et ordspill knyttet til det sentrale nyordet som vitner om en overgang fra aksjonærkapitalismen til interessentkapitalismen – altså fra shareholder til stakeholder. Vi skal forstå at interessentene er intet mindre enn samfunnet. Og staten skal spille hovedrollen. Hørt den før?

Hvordan har det egentlig gått med samfunnene som har prøvd dette før? Har vi glemt at det er er fraværet av sentraldirigering av økonomien, og nærværet av mange selvstendige og uavhengige økonomiske enheter som har utløst den dynamikken og den «usynlige hånden» som har skapt Vestens suksess?

Her er vi kort fortalt vitne til et radikalt brudd med den samfunnsformen som har tjent Vesten vel, og den er ikke begrenset til økonomien: Innbyggerne i et land er frie borgere, som ikke bare skal kunne etterstrebe egne økonomiske interesser, men også politiske interesser – og kanskje fremfor alt ha rett til en intellektuell selvstendighet, og kunne delta på en offentlig arena der ideer brytes.

Budskapet om at den nye verdensordenen skal tjene «nesten alle» må forstås som en trussel: Den skal i alle fall ikke tjene motstanderne av en slik ordning, som bare er i veien, og i verste fall bør ryddes av den så hygienisk som mulig – kanskje ved å kaste dem ut av internett, hindre dem tilgang til sine egne penger, og hva nå ellers den nye digitale totalkontrollen kan diske opp med.

Men den nye kapitalismen vil bare bli til fordel for makteliten, slik kommunismen også har vært det. Den kommer ikke til å tjene «nesten alle», men den kan kanskje klare å skremme nesten alle til lydighet, i den grad propagandaen ikke lykkes i å få de aller fleste til å svelge denne nye erstatningen for evangeliet.

Næringslivets ledere blir ikke blant dem som står opp for friheten, i alle fall ikke hvis Die Welts konferanse gir en pekepinn:

En uvanlig samstemmighet mellom politikken og forretningslivet var tydelig. Forretningsfolkene fremhevet nesten enstemmig at de skulle forme den nye verdensordenen sammen med politikerne.

Sentralt i dette nye jordiske paradiset står det «grønne skiftet».

Forretningseliten var svært fornøyd med å høre om storslagne offentlige programmer for skolen og Energiewende.

«Den sosiale markedsøkonomien virker, den gjør oss sterke», sa Tysklands samferdselminister Volker Wissing (FDP) under konferansen.

Også Mathias Döpfner, toppsjefen for Axel Springer, som utgir Die Welt, istemte. Tiden da bedrifter kunne være nøytrale, er forbi, mener han.

Vi forstår umiddelbart at fraværet av nøytralitet heretter skal bety å underkaste seg påtvungne regler. Den nye moralen vil ikke ha noen skrupler med å gjøre forretninger med Kina eller muslimske land, men vil gjøre helvete hett for dem som ikke vil ha woke-ideologi og åpne grenser.

Det som skjer, er at det innføres en krigsøkonomi i fredstid, der den nye, autoritære ordningen rettferdiggjøres med at det er kriser hele tiden, hva enten det er viruskrise, klimakrise, finanskrise, migrasjonskrise eller som nå forsyningskrise.

Dette er alt annet enn legitimt, og det er dømt til å mislykkes, men i mellomtiden kan det gjøres stor skade. Inflasjon er ille nok, men det er mer enn penger som mister verdi når innbilske mennesker skal prøve å bygge Babels tårn om igjen.

Vi fornemmer at vi er på vei inn i en mørk natt, men hvis man elsker friheten og ikke har lyst til å bli en av den nye verdensordenens undersåtter, er det ikke tiden for å legge seg og sove.

Kjøp Kents bok her!

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!