En dansk analyse punkterer forventningene om at ukrainske flyktninger vil bli en berikelse for det danske arbeidsmarked på kort sikt. Troen på at ukrainske kvinner raskt kan integreres i arbeidsmarkedet kan være en illusjon.

Danmark har vedtatt en særlov, Ukrainere i job, hvor man inviterer et ukjent antall flyktninger inn i det danske arbeidsmarked, som mangler arbeidskraft.

SMVdanmark, organisationen for små og mellemstore virksomheder, estimerer ligefrem, at erhvervslivet kan tilbyde beskæftigelse til over 65.000 ukrainske flygtninge.

Men ifølge en analyse fra ROCKWOOL Fondens Forskningsenhed er neppe tilstrømningen av ukrainske flyktninger en gavepakke til det danske arbeidsmarkedet, skriver Weekendavisen.

Riktignok er ukrainere relativt godt utdannet, sammenlignet med f.eks. de migrantene som kom fra Syria og andre MENA-land fra 2015. Kun én prosent er analfabeter. Alle ukrainere går minst 12 år på obligatorisk skole.

Men man bør huske at ukrainere bruker et helt annet alfabet enn oss, og dessuten er ikke engelsk et obligatorisk språk i skolen. Derfor kreves omfattende språkopplæring før man er i stand til å utføre de fleste jobber.

Det ukrainske arbeidslivet er dessuten annerledes organisert enn det danske (og norske). Derfor vil omstilling kreve langvarig innsats.

Flyktningene fra Ukraina er i stor grad kvinner og barn, noe som med rette hylles. Men for integrering i arbeidslivet skaper dette noen åpenbare problemer.

Barn skal ikke jobbe, de skal gå på skole. Siden både danske og norske myndigheter at valgt et klassisk asylløp, med glansord som bosetting, integrering og inkludering, vil dette medføre ressurskrevende språkopplæring.

Man KUNNE valgt en annen løsning, basert på en tanke om at flyktningene er her i trygghet inntil krigen forhåpentligvis tar slutt i løpet av relativt kort tid, slik at de kan returnere hjem til sønner, fedre og ektefeller som ble igjen for å kjempe mot invasjonsstyrkene.

Men slik ble det selvsagt ikke. At flyktninger fra Ukraina får kollektiv beskyttelse er vel nesten et folkekrav. Men hva med rapportene fra Frankrike, som viste at nesten hver tredje av de ankomne fra Ukraina faktisk var fra Midtøsten eller Afrika?

Det setter situasjonen i et litt annet lys.

UDI kjører ut hele asylløpet for ukrainske flyktninger

Kvinnene i Ukraina har dessuten lav sysselsetningsgrad sammenlignet med norske og danske kvinner.

Arbejdsmarkedsdeltagelsen for 15-64-årige kvinder i Ukraine er 61 procent. Blandt danske kvinder er den 76 procent.

Det er altså tilnærmet utopisk å anta at ukrainske kvinner raskt vil finne seg til rette i et mer høyteknologisk arbeidsmarked, med helt andre rutiner og et helt annet arbeidsspråk.

Det er på sin plass å minne om euforien i forbindelse med alle de høyt utdannede legene og ingeniørene vi ble lovet i 2015. Det viste seg å være en gigantisk løgn, og hundrevis av milliarder i økte statsutgifter ble konsekvensen.

Så ille som med «syrere» fra mange land blir det neppe denne gangen, per capita. Men når Støre åpent snakker om opp mot 100 000 flyktninger til Norge, så vil belastningen for det norske samfunnet totalt sett bli enormt krevende.

Selv blant de ukrainske kvinnene som allerede oppholder seg i Danmark er sysselsetningsgraden 20 prosent lavere enn for danske kvinner. Og dette er kvinner som har ankommet Europa nettopp for å jobbe, mange av disse behersket engelsk før ankomst. Det er ingen grunn til å tro at de kvinnene som ankommer nå vil oppnå like høy sysselsetningsgrad.

Blandt kvinder, der er kommet hertil som arbejdsmigranter på en af erhvervsordningerne eller som familiesammenført til ægtefællen, er kun 20 procent i beskæftigelse ét år efter ankomsten til Danmark.

Efter to år er 35 procent i job, efter tre år er det 41 procent, og efter fire år er beskæftigelsesfrekvensen 48 procent. Først efter fem års ophold i Danmark er mere end halvdelen af de ukrainske kvinder kommet ud på arbejdsmarkedet.

De ukrainske kvinder er vel at mærke hidtil kommet hertil frivilligt; ikke på grund af krig og elendighed, og nogle af dem sågar med det ene formål for øje at få et job. Ellers ryger opholdstilladelsen.

Situasjonen for en traumatisert kvinne som i de fleste tilfeller er eneforsørger for barn er nokså annerledes. Og de risikerer neppe å miste oppholdstillatelsen, uansett om krigen tar slutt eller ikke.

Hvis krigen tar slutt vil argumentene endre karakter. Da vil man snakke om hvor vanskelig forholdene er i et Ukraina ødelagt av krig. Man må ta hensyn til barna, vil man argumentere. Dessuten har de funnet seg gode venner. Lokalsamfunn vil starte kampanjer. Politikere vil konkurrere i å dele ut skattemidler til en folkegruppe de aller fleste sympatiserer med.

Ingen vil snakke om kostnader og konsekvenser. Vi har sett det før.

Erfaringerne i Danmark med at få andre store grupper af flygtningekvinder med en europæisk kulturbaggrund hurtigt ind på arbejdsmarkedet er heller ikke gode. Ét år efter ankomsten var kun seks procent af de russiske kvinder i job, mens det var tilfældet for otte procent af kvinderne fra det tidligere Jugoslavien.

Samtidig er det ingen politikere som er villig til å omprioritere. Ingen foreslår et moratorium på inntak av migranter fra MENA-land, ved å kutte ut kvoteflyktninger og ta en pause i retten til familiegjenforening fra hele verden.

Fortsatt har våre politikere alltid nok penger når det er til gode for absolutt alle andre enn norske skattebetalere.

Poenget er ikke at man ikke skal hjelpe ukrainske flyktninger, dette vil jeg tro det er en nokså unison støtte til blant det norske folk. Spørsmålet er hvordan man best kan hjelpe, på en måte som er den beste løsningen både for Ukraina og for mottakerlandene.

Les også: Ta raust imot ukrainske flyktninger, Norge!

Fødselsratene i Ukraina er svært lave. Skal landet bygges opp igjen etter krigen, så trenger de alle mennene, kvinnene og barna til å bidra, gjerne med økonomiske bidrag og annen støtte fra Vesten.

En løsning som innebærer at mennene etter avsluttet krig heller kommer til våre land på familiegjenforening vil ha svært negative konsekvenser, ikke minst for Ukraina, men også for oss.

I første omgang må vi selvsagt stille opp og hjelpe flyktningene så godt vi kan. Dog skulle jeg ønske at denne hjelpen foregikk i privat regi, og at staten holdt seg unna, og lot norske skattebetalere disponere midlene sine selv. Da hadde hjelpen hatt reell støtte i befolkningen, ikke ren posering slik det blir når man er raus med andres penger.

Til de ukrainske flyktningene vil jeg si følgende: Vi føler med dere, de aller fleste av oss er villige til å hjelpe. Vi sympatiserer med kvinnene og barna som kommer, og med mennene som blir igjen for å kjempe for sitt land.

Men vi har også barn, og de har også en fremtid. Håpet får være at ukrainske menn, kvinner og barn kan bygge en bedre framtid i et fremtidig fritt Ukraina. Og at våre barn også kan oppleve et fritt og relativt velstående Norge.

Dessverre er det ingen garantier, hverken for ukrainske eller norske barn, om at fremtiden blir særlig lys. Uten sammenligning forøvrig: Situasjonen i Ukraina er selvsagt en ren katastrofe sammenlignet med problemene vi står overfor her hjemme.

Men vi bør allikevel kunne stille krav om at våre politiske ledere kommer på banen med en ærlig fremstilling av hvilke utfordringer situasjonen i Ukraina medfører også for oss.

Integrationens illusion 

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!