YNGELDRAP: En armada av sovjetrussiske og øst-europeiske fabrikkskip og trålere drev i midten av 1970-årene intens jakt på småfisk og yngel, et rovfiske som truet den norsk-arktiske torskestammen. Norge var en smågutt i konkurransen, som størrelsen på bruksvaktskøyta bak de sovjetiske kolossene illustrerer. Alle fotos: Alf R. Jacobsen.

Til å begynne med så konturene ut som et urbant fatamorgana: rustbrune fabrikkbygninger, sotspyende skorsteiner og vaiere som lignet telefonlinjer, spent fra stolpe til stolpe i horisonten.

Men skipper Arne Jensen gliste og stakk til meg kikkerten. «Du ser ikke syner, tovaritsj. Hver gang russerne vil vise hvem som har kommandoen, flytter de like godt en hel by ut på havet.»

Det var blitt mai 1976, og tråleren Gargia befant seg nordøst for Vardø, nær Sovjetunionens territorialfarvann i det normalt fiskerike Barentshavet. I sør kunne kysten fortsatt anes som et fiolett silkebånd, og vinden bar med seg en søtlig eim av lyng og skrinn jord.

Et flytende industrisamfunn

Men rett forut forvandlet luftspeilingen seg til et flytende industrisamfunn med knurrende dieselmotorer, hylende vinsjer og en sverm av nedslitte baljer, som gikk i skytteltrafikk mellom fiskebankene og skutesidene. I sentrum lå to 25.000 tonns moderskip, sammenkoblet av manilatrosser så tykke som en skøyteløpers lår. Fenderne av gummi ville ha kledt en amasones hofter.

EN ARMADA: Flere titalls småtrålere pendlet mellom fabrikkskipene i bakgrunnen og fiskefeltene i nærheten. Men ekkoloddet viste svart hav. Ingen forsto hva de fisket etter – hvis de brukte lovlige metoder.

Nedover skipssiden, som ikke hadde vært mønjet siden Stalins død, løp strømmer av blodvann, avfall og smøreolje. Fra kolossenes indre steg brølet av kompressorer, dampkjeler, pumper og samlebånd, en uopphørlig kakofoni i tre daglige skift. Over det hele lå en sky av eksos, ammoniakk og svette som et tegn på at proletariatets diktatur ikke var for pyser og pappagutter. Så lenge rustholkene fløt, var kommunismens sluttseier innen rekkevidde – koste hva det koste ville.

Jeg snudde meg og så på ekkoloddet. Kullstiften tegnet leirebunnen som en vannrett stripe, 200 meter under kjølen. Høyt oppe i sjøen røpet grå skygger tilstedeværelsen av fisk.

«Du har rett», sa skipperen. «Langs bunnen finnes ingen legale forekomster. Men det er yngel overalt.»

GLATT OG SLINGRETE: Tråldekket akterut på hekktråleren Gargia var glatt av sjøvann, og slingringen gjorde det vanskelig å holde balansen mellom trålnett, vaiere og tunge bobbins.

Rasende protester

Første gang jeg publiserte reportasjen i SVs avis Ny Tid, mottok jeg rasende protester fra partiets fløy av gamle kommunister, som skulle ha seg frabedt at en ung jypling tillot seg å kritisere arbeiderklassens paradis og bolsjevikenes framferd på havet. Det er ingen stor hemmelighet at det blant et flertall av Norges intellektuelle fantes en idyllisk, nesten romantisk forestilling om bonde- og arbeiderstaten og planøkonomiens angivelige velsignelser, og at mange syntes å hungre etter en totalitær verden.

Overfallet på Ukraina i vinter har revet glemselen til side, og på nytt gjort debatten om Russland og Putins brutale kleptokrati akutt. En liten, men viktig diskusjon gjelder de 50-100 moderne trålerne, som fisker i norske farvann (den norske økonomiske sonen og Svalbardsonen.) Fangsten på totalt om lag 100.000 tonn leveres dypfryst i blokker til frysehoteller i Norge, først og fremst Tromsø, og skipes derfra til auksjonshavner og mottakere i Europa og Asia. Skal vi nekte trålerne anløp av norske havner og frata russerne inntekter på tre-fire milliarder kroner – som et ledd i sanksjonene mot Kreml?

Inn i solnedgangen

Da jeg dro på feltet med Gargia i 1976, gikk fiskeriene mot nye og alvorlig kriseår. AP-staten og den tungt subsidierte reguleringsøkonomien var på vei inn i solnedgangen.

HEKKTRÅLER: Gargia var en hekktråler på 299 bruttotonn og spesialbygd for ferskfisktråling i Barentshavet. Den tilhørte Hammerfest havfiske og Nestlé Findus, og var en av ni trålere som gjennom 40 år utgjorde et av landets viktigste rederier.

Fiskerinæringens byråkratiserte pengesluk ble fortsatt holdt kunstig i live av hundrevis av millioner i statsstøtte. Men bygderomantikernes våte drøm, fiskarsamvirkelagene, var allerede gått under med dunder og brak, og det statseide pionerforetaket Finotro vaklet på kanten av stupet. Riktignok skulle oljen snart redde landet fra årtier med politisk dårskap. Men forandringene, som næringens utøvere halsstarrig hadde motsatt seg siden tidenes morgen, nærmet seg som et eksplosivt lavtrykk fra isbaksen.

Presset fikk næring utenfra. Hundrevis av utenlandske fabrikktrålere med en enorm statseid flåte fra kommunistlandene Sovjetunionen, Øst-Tyskland, Polen og Bulgaria i spissen, hadde på kort tid tatt knekken på New Foundlands torskestamme, som i 500 år hadde fylt europeiske spiskamre. Nå flommet de inn i Barentshavet, fulgt av briter, franskmenn, vest-tyskere, portugisere og spanjoler.

Den første kvoteavtalen

I 1975 kom den første kvoteavtalen i stand mellom 15 land tilsluttet Kommisjonen for fisket i det nord-østlige Atlanterhav, NEAFC. Norske forskere ville sette samlet kvote av norsk-arktisk torsk til 525.000 tonn, men russene ønsket det dobbelte, 1,1 million tonn. Kompromisset ble 810.000 tonn.

«Kvotene ble skånselløst overfisket», rapporterte jeg fra trålfeltet. «Sikre tall eksisterer ikke, men britiske eksperter hevder at langt mer enn en million tonn ble tatt i 1975. Avtalen fastsatte også minstemål på 130 mm for trålposenes maskevidde. Kontroller har avdekket groteske brudd på bestemmelsene. Poser med maskevidde helt ned til 30 mm er funnet. Når slike redskaper brukes, blir det ikke liv tilbake i havet.»

MASKEVIDDE: Bas Svein Djurhus viser at Gargias maskevidde er 130 mm, noe som sparer yngel og småfisk. Andre brukte nett som lignet nylonstrømper og sopte bunnen ren for alt liv.

Reguleringer for trålerne

Kvoteavtalen ble forlenget i 1976. Sovjetunionens andel utgjorde 345.000 tonn. Det samme gjorde den norske, mens resten ble fordelt på tredjeland. Kystflåten kunne fortsatt fiske fritt, men de 70 norske ferskfisktrålerne ble for første gang underlagt kvoteregulering – med et tak på 155.000 tonn. Effekten meldte seg straks. Et rikt vinterfiske tvang de første trålerne i opplag allerede i mai, med utstrakte permitteringer til sjøs og på land.

«Det kjennes bittert», sa skipper Jensen. «Hetsen mot trålerne har vedvart siden 1930-årene, og synes aldri å ta slutt. Vi er blitt hoggestabben og får skylden for alt som går galt.»

Av tredjelandskvoten hadde Spania og Portugal fått 7000 tonn. De fisket fortsatt med 50 fartøyer mellom Nordkapp og Bjørnøya, og syntes helt uinteressert i å ta en pause. «Man kan jo gjette hvorfor. Kontrollen er fraværende, og fangstrapporter blir ikke levert til tross for at det er et krav i kvoteavtalen.»

Økonomiske asylanter

Tyskere, spanjoler og andre medlemmer av EU har skjerpet seg, og kan sammen med britene i 2022 fiske en tredjelandskvote på 98.000 tonn i havområdene i nord. Russlands kvote av de sentrale hvitfiskartene torsk og hyse er på 389.000 tonn, pluss mindre kvanta av andre fiskeslag – omtrent som i 1976. Det gir grunnlag for en betydelig hjemmeflåte i Kola-området, pluss 50-100 moderne frysetrålere, som har valgt en tilværelse i eksil. Det er denne flåten av deltidsemigranter og økonomiske asylanter som det kan være aktuelt å sanksjonere.

Grunnen til at en stor del av Russlands mest avanserte fiskeflåte foretrekker Tromsø, Båtsfjord og andre nordnorske fiskerihavner, er prosaisk – for den som betrakter den internasjonale kapitalens krumspring med et kaldt hode: Hvis en reder kjøper eller bygger en toppmoderne fiskerimaskin til 300-400 millioner kroner i Vesten, må vedkommende om han tar nyanskaffelsen inn i russisk havn, umiddelbart betale 25 prosent toll; penger som i Putins kleptokrati lettvint kan sluses inn i Kremls dype lommer. Det utgjør 75-100 millioner kroner i ekstra avgifter per fartøy til statskassen, og vil redusere rederiets evne til verdiskaping tilsvarende.

Rederiene i eksil har en varierende størrelse, og det er alminnelig antatt at fortjenesten til sjuende og sist samles i skatteparadiser der møll og rust ikke tærer. Hvis Norge skal utelukke eksilflåten fra norske havner, vil eierne og fiskerne bli rammet. På den andre siden: Hvis trålerne i så fall blir tvunget til å søke nødhavn i Murmansk, vil Putins innkrevere uten tvil samle inn utestående toll. Det første spørsmålet er da om slike sanksjoner vil ha noen som helst effekt på Kremls evne til å føre krig? Neste spørsmål er hva effekten vil bli på forvaltningen av nordområdene og Vestens fiskerier.

Til arbeiderklassens pris

Over Skolpenbanken våren 1976 var natten lys og mild. I løpet av noen få kveldstimer hadde vi seilt forbi tre moderskip med røyk og stim fra alle piper og ventiler, og mer enn 60 trålere med hammeren og sigden akterut.

Fryseriene, hermetikkfabrikkene og fiskemelmøllene arbeidet uavbrutt til arbeiderklassens pris, iberegnet Brezhnev og hans hardkokte og velfødde undersåtter i Kreml. Men om bord i Gargia viste ekkoloddet hele tiden det samme: havbunnen som en naken rett linje og spredte ansamlinger av yngel og småfisk høyere opp i sjøen.

«Det hadde vært interessant å forsøke et hal», sa jeg til Arne. «Loddet viser ingenting, men de russiske fabrikkene produserer alt hva remmer og tøy kan holde. Noe må de ha å kjøre gjennom kverna.»

En halvtime seinere dundret bobbinsene over dekket. Det smalt i klyssene da tråldørene og vaierne fulgte etter. Gargia reduserte farten til fem knop. I dypet akterut ble trålposen slept over bunnen som den utspilte strømpen til en sovende kjempe.

Yngeldrap i massiv skala

Resultatet kom fem timer seinere. Da posen ble dratt inn og luken slått igjen, lå den som en punktert ballong på tråldekket. Noen få voksne fisker var samlet opp, kanskje ti kasser.

SVART HAV: Gargias lovlige trål fisket bare 500 kilo. I samme område tok russerne svære fangster yngel.

«500 kilo», sa trålbas Svein Djurhus fra Færøyene. «Det er svart hav.»

«Så hva er det russerne fisker og produserer i tilsynelatende eventyrlige kvanta?»

«Vel, vår maskevidde er lovlig, 130 mm. Vi fisker ikke yngel. Den må få fred til å vokse opp.»

Jeg flyttet blikket til nærmeste russer, en nedrustet 300-tonner, lastet til plimsollermerket med fisk under minstemålet. Det dreide seg om et rent yngeldrap i massiv skala, men det var kanskje det partiet forlangte – om planøkonomiens mål skulle nås.

VOKSEN FISK: Den voksne fisken sto lenger vest i Barentshavet, der den kunne fanges med lovlige redskaper.

Forandringenes vind

Det tok ytterligere 15 år før politikerne og næringens utøvere skjønte alvoret. Mot slutten av 1980-årene hadde rovfisket medført en drastisk reduksjon i gytebestanden – som en repetisjon av det som hadde skjedd på The Grand Banks, de store bankene utenfor Canadas østkyst. Harde tiltak måtte iverksettes for å redde det som var igjen. Torskekvoten for 1990 ble redusert til bare 113.000 tonn, og reguleringene utvidet til å omfatte kystflåten. Murens og kommunismens fall åpnet nye muligheter. For første gang siden pomortiden før og under første verdenskrig fikk tidligere sovjet-trålere lov til å levere fisk i norske havner. Det er ingen tvil om at russiske fiskere gjennom kriseårene bidro sterkt til å redde bosettingen på kysten av Finnmark og Troms.

VELFORTJENT: Bursdagsfeiring og bløtkake etter en hard tørn. Den gangen tjente trålfiskerne 70 000 i året – med intens svetting for hver krone. I dag sitter de igjen med 1,3 millioner for seks måneders innsats.

Stormkast og ny adel

Forandringenes vind var blitt til stormkast. Subsidiene hadde kulminert med et årlig milliardbeløp og ble fjernet. Eksportbyråkratiet forsvant. Nye liberaliseringer fikk fart på rasjonaliseringen, som hadde vært bekjempet med nebb og klør siden krigen. Fiskeindustrien hadde levd et beskyttet liv i en sementert verden. Medfarten ble brutal. Nesten samtlige bedrifter i nord måtte gjennom konkurs og refinansiering.

De som kom best ut av omstillingen var fiskerne. Antallet er riktignok blitt redusert fra 120.000 i 1946 til 11.000 i dag. Men de bringer på land like mye fisk som før på kortere tid og med mindre svette og risiko. Kysten har fått en ny adel.

Trålbas Svein Djurhus og hans sløyegjeng kunne på 70-tallet tjene 70.000 kroner på et godt år. I dag har trålfiskerne på de gjenværende om lag 35 trålerne i gjennomsnitt 1,3 millioner i lott. Sjarkfiskerne ligger rundt 900.000 kroner på noen få måneders innsats. I tillegg kommer inntektene fra et betydelig svartsalg som alle vet foregår, og kvoteverdien kan selges for et millionbeløp den dagen han eller hun går på land.

Bestanden ble reddet

Den norsk-arktiske torskestammen og tilhørende bestander ble reddet. Det skyldtes ikke Norge alene, men et konstruktivt samarbeid over mange år med russiske og europeiske forskere og fiskere – med utgangspunkt i den nye havretten og andre avtaler. I Barentshavet har innhøstingen i sesong etter sesong siden 1990-årene gitt et utbytte av umåtelig verdi for de involverte statene. En videreføring av et fornuftig samarbeid vil sikre at høstingen kan fortsette i fremtidige år.

Sanksjoner mot den russiske eksilflåten som en følge av krigen i Ukraina kan følgelig få mange konsekvenser. I markedet har snittprisen på torsk allerede steget til 43-45 kroner per kilo, noe som blant skyldes sterke prisøkninger på drivstoff for fiskeflåten og redsel for en fremtidig mangel på råstoff. Blir russefisken borte, vil prisen uten tvil stige ytterligere – til glede for norske og andre lands fiskere. Men sanksjoner er et upresist og tveegget våpen. I markedet finnes det et usynlig tak som bestemmes av forbrukerne. Den dagen torsken blir for dyr, vil de kjøpe andre og billigere alternativer. Det gjelder først og fremst den magre pollocken, som høstes i Beringhavet i et årlig volum på tre-fire millioner tonn av amerikanske og russiske fiskere – til 10-15 kroner lavere pris. Ingenting stiger inn i himmelen i et globalt marked med fri konkurranse. Blir torsken fra Barentshavet for dyr, vil pollocken fra Beringhavet overta.

Det er den økonomiske siden av saken. Den viktigste er samarbeidet med Russland og andre nasjoner om forvaltningen av en verdens viktigste bestander av hvitfisk, den norsk-arktiske torskestammen. Putins brutalitet har satt oss på en alvorlig prøve. Men sanksjoner må ha en tilsiktet effekt – og færrest mulig av utilsiktede sideeffekter. Hvis vi rammer noen hundre fiskere, men bommer på Kreml, hjelper det kun vår egen følelse av moralsk velbehag – ikke Ukraina. Handler vi slik at alt som er bygd opp siden villvestårene på 1970-tallet går tapt, vil gjenreisningen bli lang og vanskelig. Det nytter ikke med skarp ammunisjon hvis våpenet er vendt i feil retning.

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!