Statsminister Jonas Gahr Støre understreket ved åpningen av regjeringens budsjettkonferanse mandag at det er viktig å holde igjen utgiftsveksten i statsbudsjettet.

Det har han rett i. Akkurat nå står det bra til i norsk økonomi. Pandemien er over, i alle fall i nasjonaløkonomisk forstand. Næringslivets vekstevne er god. Arbeidsledigheten er svært lav. I en slik situasjon er det viktig med nøktern pengebruk fra statens side. 

De som var voksne for 50 år siden, husker hvordan velment, men feilslått politikk endte i elendighet. Staten pøste penger inn i privatøkonomien for å motvirke de tilbakeslagene som den internasjonale oljekrisen utløste. Prisene steg til vanvittige høyder. Og lønningene fulgte med – eller motsatt. Denne spaltist var i disse årene med i toppledelsen i Norsk Journalistlag. Vi forhandlet frem økninger i minstelønnssatsene på 16–17 prosent, men prisene steg like mye og løp løpsk. Nordli-regjeringen innførte pris- og lønnsstopp, men hadde etter halvannet år ingen politikk for stabilisering. Prisgaloppen bidro til at regjeringsmakten senere falt som moden frukt i Kåre Willochs fang.

Som alminnelig betraktning har Gahr Støre rett, men situasjonen er høyst ualminnelig. Det grønne skiftet og Russlands krig i Ukraina har til sammen skapt en helt ekstraordinær situasjon. For mange familier og bedrifter er den akutt. Prisen på strøm er så høy at tallknusere har regnet ut at det sør for Dovre koster 40 kroner å ta seg en dusj. Drivstoffprisene har passert 25 kroner literen. Analysebyrået Rystad Energy venter en bensinpris på 40 kroner literen i sommer.

Vi har sett beregninger på at prisstigningen på strøm og drivstoff, samt økte priser som følge av dette, vil utgjøre 40.000 kroner årlig for en familie med normal økonomi. Årets skatte- og avgiftsøkninger kommer i tillegg. Dette betyr en kolossal inndragning av kjøpekraft og er følgelig en motvekt mot ukontrollert prisvekst i sin alminnelighet.

Men staten tjener voldsomt på det som for mange er en krise. Den norske stat er en krigsprofitør hvor milliardene flommer inn i statskassen, mens næringslivet og familier blør. Klima- og miljøminister Espen Barth Eide er derimot fornøyd med situasjonen. Til Dagens Næringsliv sa han forleden at «Krigen i Ukraina er forferdelig for verden, men for norsk økonomi er det vinn-vinn». Slik taler Davos-milliardærenes norske hovedagent.

Dette sier en talsmann for en regjering som gjør umerkelig lite for å hjelpe folk i en krise som staten selv har skapt ved å føre en energipolitikk som knytter norske strømpriser til kontinentale priser på gass. Prisen på råolje er så høy at selv om avgiftene på bensin og diesel fjernes, vil ikke statskassen lide noen overlast. Da kunne prisen på drivstoff komme ned på 15 kroner literen.

Bedrifter lider under byrden av astronomiske strøm- og drivstoffpriser. Bedrifter må over hele fjøla kompensere kostnadsveksten med prisøkning. Dette gir prisstigningen ny næring. Når næringsminister Jan Christian Vestre får etterlysning av statlig bistand for å lette virkningen av statens påførte kostnader, svarer han som Høire anno 1950.

Fellesforbundet forhandler nå med NHO-foreningen Norsk Industri om årets lønnsoppgjør. Trepartssamarbeidet, som Den norske modellen hviler på, forutsetter tillit mellom partene. LO har nok tillit til NHO, men bør ikke ha det til regjeringen, som drar beina etter seg i handlingsvegrende likegyldighet – men som en overtydelig illustrasjon på det som blir følgene av Det grønne skiftet: utarming av folket – berikelse av staten. Høye strømpriser og avgiftsbetynget drivstoff er nemlig en direkte følge av en villet politikk.

Etter 1945 ble norske krigsprofitører straffet, men det skjer ikke når staten selv er krigsprofitør. Da er det folk og næringsliv som straffes – og staten berikes.

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!