Tysklands kansler Olaf Scholz sjokkerte verden da han erklærte at Tyskland skulle satse 100 milliarder euro på å styrke forsvaret. Men har tyskerne den nødvendige mentaliteten for at et slikt skifte av fokus skal få den ønskede effekten?

Én ting er å sette av penger. Men det kreves en holdningsendring til hos det tyske folket og blant den politiske eliten. For helt siden 2. verdenskrig har Tyskland brukt skammen som en unnskyldning til ikke å engasjere seg militært.

Burdened with war guilt and tinged by the neuroses of living on the Cold War’s frontline, Germany aspired to be the bridge between the U.S. and Russia.

I stedet for å bruke de avtalefestede to prosent av BNP på sitt nasjonale forsvar, har tyske politikere valgt populære investeringer i sosiale programmer, og hele tiden sørget for balanse i budsjettene. Tyskland har satset på diplomati og sterk økonomi. Sin beskyttelse har de lagt i hendene på NATO, eller rettere sagt USA.

Nå siger alvoret inn. Man begynner å forstå at kombinasjonen av et elendig forsvar kombinert med avhengighet av russisk gass neppe er særlig strategisk gunstig. Derfor øker man innsatsen på forsvaret. Samtidig er selveste Energiewende i spill.

Det snakkes om å starte opp igjen kullkraftverkene, enkelte snakker også om å gjeninnføre kjernekraften som energikilde. Diplomatiet kan ikke lenger stå alene. Nå vil Tyskland bidra til å bygge en vollgrav rundt Russland.

Mr. Scholz now promises “as much diplomacy as possible—without being naive.” Instead of building a bridge to Russia, Mr. Scholz intends to help dig a moat around NATO and the European Union, the military and economic alliances he credited for the 30 years of peace and prosperity Germany has enjoyed since the end of the Cold War.

Men en ny strategi krever en helt ny mentalitet. Den tyske pasifismen må erstattes av en mer krigersk innstilling. Dette kan bli en utfordring.

Pacifism runs deep within all Germany’s parties, even the ostensibly hawkish ones.

Det politiske miljøet virker innstilt på å skifte fokus. Selv utenriksminister Annalena Baerbock og næringsminister Robert Habeck fra De Grønne virker å ha svelget den sure pillen.

Scholz ser ut til å forstå de politiske utfordringene, og har spredd belastningen jevnt utover. De Grønne ser ut til å akseptere (motvillig) at kullkraftverkene må åpnes igjen. Handelspartiet FDP later til å akseptere en økning i offentlige utgifter.

Men hvordan skal man forvandle forsvarsledelsen til en enhet som er i stand til å bruke enorme summer fornuftig, i stedet for å drømme om en forbedret stridsevne som de aldri vil kunne finansiere?

Dette vil kreve byråkratiske reformer og trolig en utskiftning av både generalene i Bundeswehr og byråkratene i Forsvarsdepartementet.

Samtidig må tyske velgere svelge en helt ny utenrikspolitikk.

German voters have to admit they are no longer “surrounded by friends,” in the words of Defense Minister Volker Rühe in the 1990s. Voters will have to recognize that Germany can no longer wield its dark 20th-century history as an invisibility cloak behind which to hide whenever allies ask who will field troops or weapons to defend Europe.

Tyske medier er allerede i ferd med å snu. Avisene publiserer stadig kronikker som innrømmer at tysk pasifisme delvis bærer ansvaret for krisen Europa nå står overfor. Der Spiegel skrev nylig hvordan Tyskland har blitt «overveldet av virkeligheten», og at begrepet «fiende» er i ferd med å bli gjeninnført i det tyske politiske leksikon.

Men hvordan skal man få unge mennesker til å plutselig anse en karriere i uniform som attraktivt? Dette er helt nødvendig for å kunne fylle rekkene i nye Bundeswehr med motiverte og skolerte soldater.

Man må repetere et kulturelt skifte, bare i motsatt retning enn det Tyskland gjennomgikk etter 2. verdenskrig.

Germany within living memory transformed itself from an aggressively militaristic society into a determinedly pacifist one. Mr. Scholz doesn’t need to swing the pendulum that far, but rather needs only to achieve a realistic and prudently defensive culture on foreign policy. It’s tough. It’s also doable.

Uansett vil et slikt skifte ta mange år, og krisen er her og nå. Men såfremt krigen i Ukraina ikke eskalerer ut av kontroll, og Scholz holder fast ved og lykkes med sin nye retning, kan gevinsten for både Tyskland og Europa bli enorm.

En realistisk energipolitikk som gjør Tyskland uavhengig av russisk olje og fører til at Tyskland skrinlegger de mest outrerte elementene i sin Energiewende, kan få langsiktige positive konsekvenser også for norske, plagede strømkunder.

En realistisk tysk forsvarspolitikk kan dessuten styrke Europas uavhengighet og befeste NATO som en vesentlig internasjonal maktfaktor i mange år fremover.

 A renewed, realistic Germany ready to take its proper place in its neighborhood could re-anchor NATO, eliminate German shirking as a major irritant in Europe’s relationship with the U.S., and pave the way for the sort of strategic independence European leaders have only dreamt of before now.

That is a goal worth fighting for. And for now, Germany has a chancellor who appears ready to fight for it.

Hvis Tyskland viser vei, følger gjerne Europa etter. Flere land har allerede varslet at de revurderer kjernekraft, og flere land har varslet økt satsing på sitt forsvar. Med et skifte i Det hvite hus kan NATO gjenoppstå som en seriøs aktør.

Det vil være gode nyheter også for Norge. Kanskje også våre politiske myndigheter vil ta til vettet, revurdere deler av det grønne skiftet og omsider forstå at vi trenger en kraftig opprustning av Forsvaret i en utrygg og ustabil verden?

Chancellor Olaf Scholz Could Save Germany, and Europe

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!