Erling Marthinsen 
Dersom krigen først bryter ut, må woke legges på hylla hvis man skal ha håp om å gå seirende ut av en væpnet konflikt. Så hvorfor bruker våre vestlige forsvarsmakter energien på woke i fredstid?
Brendan O’Neill fra Spiked så Zelenskyj holde en pasjonert tale hvor han fokuserte på hvordan Ukraina står i fare for å bli utslettet.
Russia, he said, is out to ‘erase our history’. The Putin regime and its marauding forces want to ‘erase our country, erase us all’.
Putin har behandlet Ukraina som en vits av en nasjon, en slags ikke-nasjon. Men «erasure» er et begrep som også brukes av de selvmedlidende, politisk korrekte klasser.
‘Erasure’ is a key buzzword in the PC lexicon. There’s trans erasure, LGBT erasure, the erasure of black women with ‘kinky hair’.
Men i denne sammenhengen betyr ikke erasure at noe egentlig utslettes eller viskes bort. Det handler om offerkulturen som stadig leter etter nye grunner til å føle seg krenket.
Som hvis en feminist av den gamle skolen påpeker at man trenger en penis for å være en mann. Eller andelen biseksuelle rollefigurer i en tv-serie ikke er tilfredsstillende høy. Eller hvis noen våger å stille det uhørte spørsmålet: Hvor kommer du fra? Eller hvis det lokale kunstmuséet glemmer å henge opp Pride-flagget.
All of this is very seriously described as ‘erasure’. Even as bombs fall on Kharkiv and Kyiv, threatening to erase people and infrastructure, designed to erase a nation’s identity, still time-rich, experience-poor activists in the West seriously believe they are being erased by mean tweets and differing opinions.
Mens ukrainere kjemper med livet som innsats, inntar våre hysterikere fosterstilling på grunn av noe de har lest på Twitter, eller hvis de møter på noen som mener noe annet enn dem selv.
I Ukraina sprenges statuer i filler av artilleri. I våre byer rives statuer av en skjelvende mafia av veganere med grønt hår og flytende seksualitet.
Krigen stiller idiotiet i relieff. Woke blir avslørt som det smålige og latterlige fenomenet det faktisk er, og hvor forkvaklet vår virkelighetsoppfatning har blitt. Spørsmålet man må stille, er om våre samfunn er i stand til å takle en lignende situasjon som ukrainerne nå møter med dødsforakt. Svaret er trolig, dessverre, et rungende nei.
De som skal forsvare oss i en krise, kaster bort tiden på rent sludder.
On the very day Russia launched its invasion, the UK Ministry of Defence’s LGBT Network (why?) announced on Twitter that it was having a coffee morning to discuss pansexuality and asexuality.
Ukrainere gravde skyttergraver og ladet maskingeværene, mens man i britenes forsvarsdepartement drakk kaffe latte og diskuterte romantikk, følelser og alle mulige merkelige seksuelle preferanser.
Lederen for MI6 sendte en serie tweets om LGBTHM2022.
That’s LGBT History Month 2022 for those of you not abreast with the alphabet soup.
Mens russerne invaderte Ukraina, var britisk etterretning opptatt av militære hovedoppgaver som kampen mot «hvite privilegier».
Våre soldater og generaler fokuserer på å gjøre språket kjønnsnøytralt. Vi må unngå ord som «forsterker dominerende kulturmønstre».
Such as why you should avoid using words like ‘manpower’, ‘strong’ and ‘grip’.
Det har dessuten vært en kampanje for å gjøre militære uniformer veganske! Da må lærstøvlene skiftes ut.
Last week, as Ukraine burned, it was reported that the Ministry of Defence Vegan and Vegetarian Network (again, why?) is agitating for animal-friendly clothing and boots, excluding things like leather.
Well, you wouldn’t want to be wearing the skin of a dead animal as you kill a human being, would you?
Hvorfor har det britiske forsvaret et nettverk for veganere? Godt spørsmål. Man kan like gjerne stille spørsmålet: Hvorfor ansetter det norske forsvaret en haug av gender-rådgivere? Hvordan hjelper dette oss til å løse Forsvarets hovedoppgave? Er det noen som fortsatt husker hva som er poenget med å ha militære styrker i det hele tatt?
Det norske Pride-Forsvaret ansetter en hær av kjønnsrådgivere
Tenk om ukrainere som forsvarer sitt land var påvirket av de samme idéene. Kanskje de kunne hatt en avdeling av tankepoliti som inspiserte fronten og passet på at soldatene unngikk krenkende ord og uttrykk?
Imagine if they policed each other’s speech on the frontline, warning their comrades not to say ‘Kill that bastard!’ or ‘Fuck the Russians!’ on the basis that these are gendered and / or racialised slurs.
Imagine if the brave armed citizens said, ‘Sorry, I can’t wear this bullet belt because it is made from leather’.
Kanskje soldatene kunne ta noen pauser fra kampene i ny og ne for å drikke latte og diskutere om aseksualitet er tilstrekkelig respektert i kuleregnet? Russerne hadde utnyttet situasjonen, og Ukraina hadde vært erobret i løpet av to døgn.
Så hva skjer hvis vi blir angrepet? Vil våre styrker klare å venne seg av med hjernevasken i tide? Eller vil vi diskutere kjønnsnøytrale latriner mens Putins styrker marsjerer opp Karl Johan?
The British army says technology is now more important than ‘manpower’ (a word you’re not even allowed to use). Drones and robots will allow the military to become ‘leaner and more agile’, said one senior army officer last year.
Men krigen i Ukraina har vist oss at uansett teknologi, uansett overmakt, så er kampmoral fortsatt avgjørende. Denne kampmoralen sitter i den nasjonale ryggrad. Men vi har avskaffet nasjonalstaten og underkastet våre verdier woke-monstrene i EU, FN og World Economic Forum.
Våre generaler og politikere vil ha soldater med medfølelse, empati og evnen til ikke å opptre krenkende. Det britiske hæren søkte i en mye omtalt kampanje i 2019 bokstavelig talt etter Snow Flakes, Binge Gamers, Phone Zombies og Me Me Me Millennials.
Innledningsvis var det tegn som tydet på at krigen i Ukraina hadde vekket opp våre ledere. Selv Tyskland skulle øke satsningen på sine militære styrker, og satte av 100 milliarder euro til formålet.
Men det gikk ikke mange dagene før man falt tilbake til hovedsporet. Putin skulle bekjempes ved en massiv satsning på klima. Tyskland økte innsatsen for det grønne skiftet med 200 milliarder euro. Og Barth Eide innførte nyordet ressursnasjonalisme som argument for hvorfor vi vanlige folk må fortsette å subsidiere Tysklands idiotiske Energiewende.
Kanskje det allerede er for sent. Vi har vært mer opptatt av å beskytte de sårbare fra krenkende ord og mikroaggresjoner. Å forsvaret landets grenser har blitt forkastet som rasistisk. Det paradoksale er skrikende: Biden har vært veldig opptatt av Ukrainas grenser. Mens USAs grenser står på vidt gap, og de som protesterer, betraktes som rasister.
Men Ukraina kan bli en vekker. Krigen viser oss at historien ikke er over. Bombene i Ukraina har ødelagt infrastruktur og tatt ukrainske liv. Men samtidig har bombene sprengt i stykker våre arrogante vrangforestillinger og vår dekadense ved å minne oss om at historien lever sitt eget liv.
Det er på tide å se virkeligheten i øynene, i stedet for å la oss forføre av drømmer og utopier. Vi kan starte med å gi alle gender-rådgivere nye oppgaver, slik at de som takk for sin statlige lønn faktisk bidrar til å løse Forsvarets eneste oppgave av betydning: å sørge for vår nasjonale trygghet.
Så til deg som synes synd på deg selv fordi noen spurte hvor du kommer fra, eller fordi du ikke føler deg tilstrekkelig kvotert inn til tross for at du både har mørk hud og avvikende seksualitet:
Se på folket i Ukraina og forstå en gang for alle: Noen av oss er lei av sutringa di, vi synes ikke synd på deg. Vi stoler ikke på deg, det har vi egentlig aldri gjort. Men i en krigssituasjon forvandles du fra et irritasjonsmoment til en fiende.
Heldigvis er dere fortsatt i klart mindretall. Tiden for skjørhet og påtatt selvmedlidenhet er over.
The end of the Age of Fragility
