President Joe Bidens og Boris Johnsons beslutning om boikott av russisk olje er primært symbolhandlinger. I 2021 kjøpte USA bare 245 millioner fat olje fra Russland, og Storbritannia helt ubetydelige 30 millioner fat. Med en total årlig produksjon på fire milliarder fat vil volumet greit kunne avsettes hos andre tradisjonelle kunder i Asia som Kina, Thailand og India – med de rabatter som Kreml gir.
Beslutningen må i stedet ses som et sjakktrekk i et større spill: forberedelser til en total vestlig boikott av russisk olje. Det vil utløse et globalt økonomisk jordskjelv som for å redde Europa må kobles til en ny og potensielt suicidal gambit: Pariastaten Iran må fris fra sine finansielle sjakler og på nytt slippes inn i oljeprodusentenes gode selskap.
Prirazlomnoye-plattformen i Petsjorahavet produserer petroleum fra Russlands eneste offshore felt i Arktis. Til sammen utskipes det om lag 150 millioner fat olje via Murmansk og vestover gjennom Barentshavet fra dette og andre felt på land i Nordvestrussland. Gass fra LNG-anleggene i Karahavet går dels vestover, dels gjennom Nordaustpassasjen til Asia. Bilde: Gazprom Neft.
4-5 millioner fat daglig
Mange tall svirrer i dagens kritiske situasjon i markedet, men det er alminnelig antatt at Russlands totale eksport utgjør fire til fem millioner fat daglig til en verdi av rundt regnet 500 millioner dollar. Mesteparten av volumet består av en middels tung, svovelholdig olje som markedsføres under navnet Urals Blend som brukes av europeiske raffinerier til drivstoff – fra bensin og diesel til brenselsolje.
Den mest akutte faren for Europa knytter seg til rørledningen Druzhba, som kan frakte opp til 1,5 millioner fat daglig fra de russiske oljefeltene i Sibir, Ural-regionen og Det kaspiske hav til Sentral-Europa og Tyskland. Druzhba betyr Vennskap, noe som røper at det 5500 km lange rørsystemet er en mastodont fra Sovjet-kommunismens storhetstid i 1960-årene da vennskap var det samme som russisk dominans.
Ungarske oljeingeniører kontrollerer Druzhba-rørledningen ved oljeraffineriet i Szazhalombata sør for Budapest den 9. januar 2007. Mange steder ligger ledningen åpent og ubeskyttet i terrenget. Foto: Bela Szandelszky / AP / NTB.
Druzhba begynner i Tatarstan og går til Mazyr i Hviterussland, der den splittes i to grener: Den nordlige grenen går gjennom Polen til Nord-Tyskland; den sørlige gjennom Ukraina til Ungarn og Slovakia med videre tilknytning til Kroatia, Tsjekkia og Karlsruhe i det sørlige Tyskland med adgang til Rhinens kanalsystem. Underveis er Druzhba knyttet til rørledninger som fører til raffinerier og oljehavner i Svartehavet, Adriaterhavet og Østersjøen i et uhyre sammensatt intereuropeisk og russisk fordelingssystem.
På kartet er det lettest å identifisere og følge de to grenene av Druzhba-rørledningen fra delingspunktet i Mazyr i Hviterussland (Belarus), nær den ukrainske grensen. Som man ser er Druzbha en del av et uhyre komplekst intereuropeisk og russisk fordelingssystem for olje til raffinerier og utskipningshavner. Russisk olje består i hovedsak av en middels tung og nokså svoveholdig råvare, kalt Urals Blend, som brukes til produksjonen av ulike typer drivstoff til biler, skip og fly og industrielle formål. Kart: EIA, Washington.
Oljehavner
De to viktigste oljehavnene for Europa ligger begge innerst i Finskebukta; Primorsk nordøst for St. Petersburg, og Ust-Luga vest for samme by.
Begge kan ta imot oljetankere på opp til 150.000 tonn, som er maksimal størrelse for trygg passering gjennom de danske beltene og ut i åpent hav. Det hefter en viss usikkerhet ved tallene, men de to havnene formidlet i 2019 ifølge statistikk fra US Energy Information Administration daglig til sammen 1.053.000 fat til markedet, fordelt med 616.000 fat på Primorsk og 437.000 fat på Ust-Luga.
Primorsk på Det karelske nes har en kapasitet på om lag 500 millioner fat årlig, og kan ta imot tankskip på 150.000 tonn.
Den tredje store oljehavnen er Novorossiysk i Svartehavet, like øst for Kerchstredet og krigsområdet i Ukraina. Terminalen kan laste supertankere på 250.000 tonn, og tar imot 1,3 millioner fat daglig fra Kazakhstan gjennom rørledningen til The Caspian Pipeline Consortium. Fra Novorossiysk og andre havner i Svartehavet betjenes mottakere i Middelhavet, Afrika, Sør-Amerika og Asia, men situasjonen er uoversiktlig. Mens selve rørledningen eies av russiske selskaper, er vestlige oljeselskaper tungt involvert i Kazakhstans oljeindustri, blant andre franske Total og amerikanske Chevron. Det samme gjelder Russland, som har mottatt enorme investeringsbeløp fra vestlige og asiatiske oljeselskaper og finansinstitusjoner, og er helt avhengig av importert høyteknologi. Et farvel til mange tiårs omfattende satsing på russiske råvarer vil kreve tid og medføre store økonomiske og juridiske vansker for alle impliserte.
Frykt og grådighet
Oljemarkedet er et nærmest perfekt uttrykk for markedsøkonomiens vesen, der tilbud og etterspørsel møtes og fra sekund til sekund etablerer nye prisnivåer – bygd på aktørenes frykt og grådighet. Rystad Energy påpeker i en rapport fra begynnelsen av mars i år at rundt en million fat russisk olje allerede kan være på vei ut av markedet som følge av krigshandlingene i Ukraina. Det skyldes ikke minst oljeselskapenes og tankrederienes frykt for å bli sittende med svarteper hvis sanksjonene mot bankvesenet gjør det umulig å få oppgjør for inngåtte avtaler. I det globale markedet rår kaos og usikkerhet. Prisen på solsikkeolje i India har eksplodert, noe som smitter over på andre typer matolje. I Tromsø ligger russiske trålere på reden fordi skipperen ikke har cash til å betale bunkers og kaiavgifter.
Sanksjonene har utløst kaos og usikkerhet i alle markeder. Her ligger russiske trålere på reden i Tromsø fordi rederiene ikke har cash til å betale for bunkers. Foto: NRK.
Store økonomiske og sosiale problemer
Krigen og sanksjonene slår ut på alle nivåer, og vil uvegerlig føre til inflasjon og stigende priser på forbruksvarer. Under prisøkningen på råolje til 120–130 dollar per fat ligger dessuten angsten for en helt annen og langt mer skjebnesvanger utvikling: en full vestlig boikott av russisk olje.
PCK-raffineriet i industribyen Schwedt forsynes av rørledningen Druzhba, og foredler hvert år 90 millioner fat russisk olje. Ifølge egenreklamen bruker 9 av 10 biler i Berlin drivstoff fra PCK. Situasjonen er problematisk. Raffineriet har det russiske oljeselskapet Rosneft som hovedaksjonær med over 90% av aksjene, mens italienske ENI eier resten. Hvis Druzba stenges, har Tyskland et akutt problem. Det samme gjelder resten av Europa. Foto: ENI.
Rørledningen Druzhba vil gå tørr, og tankskipene fra Primorsk, Ust-Luga, Murmansk og Novorossiysk vil måtte finne lossehavner utenfor Europa. I Russland vil inntekter på 110 milliarder dollar (tall for 2021) bli halvert, noe som vil ramme Putins krigskasse og kleptokratenes sugerør – som er boikottens hovedmål. Men de ansvarlige for overfallet på Ukraina vil ikke være de eneste som blir truffet. Halvparten av Russlands befolkning på 145 millioner sies å ha en årlig snittinntekt på under 9000 kroner. Varemangel, svikt i tjenestetilbudet og arbeidsløshet vil gi det store flertallet av russere en gradvis synkende levestandard – med alle medfølgende sosiale og politiske problemer.
Rikosjett mot Europa
Rikosjetten vil treffe Europas sivilbefolkning, særlig i Tyskland, Holland, Italia, Polen og andre land i Sentral-Europa, som i særlig grad er storforbrukere av russisk olje. Industri, transport og husholdninger vil raskt bli rammet av stigende priser, arbeidsløshet og mangel på varer og tjenester, nøyaktig som i Russland. Det er selvfølgelig ikke den politiske eliten og rikfolket som vil lide nød, men de store folkegruppene nederst på inntektsskalaen – minstepensjonister, ufaglærte og trygdete.
Alternativer til den russiske oljen lar seg ikke stampe opp av bakken. Politikerne i Europa har henført og besatt lyttet til klimaindustriens dommedagsprofeter, iverksatt et lynhurtig grønt skifte uten å bry seg om følgene og fullstendig oversett truslene mot energiforsyningens sikkerhet. Ingen har oversikt over hva de politiske og økonomiske følgene blir hvis krigen går over i en permanent krise med full beredskap mot et fiendtlig og fattigdomsherjet Russland, som stadig vil ha 6000 atombomer i arsenalet. Det eneste som er sikkert, er at nedturen blir lang og hard med fare for store innskrenkninger i velstand og demokratiske friheter, som til nå har vært selvsagte. Det skyldes blant annet at den samme politiske eliten, som er ansvarlig for dagens problemer, nå kjemper med nebb og klør for å redde det grønne skiftet – og bruker krigen som påskudd for å trumfe gjennom en enda hurtigere og mer dramatisk omlegging av samfunnets struktur.
Toppdiplomati trenges
I en rasjonell tidsalder ville folk, som var stillet overfor en fundamental energikrise med global effekt, ha tatt et skritt tibake og spurt: Hva gjorde vi feil? Hvordan kan vi be velgerne om tilgivelse for våre tabber? La oss ta en pause og tenke gjennom saken på nytt.
Fremfor alt ville man innsett at en krigshissende og mobiliserende retorikk ikke er tilstrekkelig – stilt overfor en konflikt som kan ende i den største av alle redsler, en kjernefysisk krig. I tillegg må det finne sted en intens jakt på en forhandlingsløsning, som muliggjør en avslutning av krigen før det er for seint. Det er ikke lettvektere som visepresident Kamala Harris eller Frankrikes Macron som må på banen, men verdens toppdiplomater. Signalene, som er kommet fra begge parter om Krim og Donetsk er uklare og åpenbart utilstrekkelige, men de gir en åpen kanal for å bygge nye og forhåpentligvis mer holdbare politiske løsninger – støttet av USA, Kina og Europa.
Det er ikke flere krigerske utsagn som trenges. Det er en shuttle-diplomat av Kissingers format.
Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!
Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!
