UDI bekrefter at ukrainske flyktninger får alle asylrettigheter. Samtidig vil alle flyktninger fra Ukraina få kollektiv beskyttelse. Dette betyr at ingen behøver individuell behandling.

Svært få reagerer negativt på at statsminister Jonas Gahr Støre på fredag erklærte at Norge vil gi kollektiv, midlertidig beskyttelse til ukrainske flyktninger i lys av Russlands invasjon.

Det handler om reelle flyktninger, det er i stor grad kvinner og barn. De møtes av de aller fleste med stor sympati.

Men nøkkelordet er midlertidig. Det handler om å gi midlertidig beskyttelse til krigen er over og de ukrainske flyktningene kan vende hjem. Nå kommer det nye signaler.

– Kollektiv beskyttelse betyr at vi ikke vurderer hver enkelt søknad individuelt. Den tillatelsen de da får, gir de samme rettigheter som ved vanlig godkjent asylsøknad, sier direktør Frode Forfang i Utlendingsdirektoratet (UDI) på en pressekonferanse mandag.

– Det vil si at de kan jobbe, barn kan gå på skole, de har full rett til helsehjelp, og så videre. (NTB)

Samtidig er vår nye arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen i full gang med sin nye jobb.

– Det kan komme ganske mange fra Ukraina, og da blir det et godt samarbeid med kommunene og Justisdepartementet som skal til, sier hun.

Persen sier at mange kommuner allerede har sagt at de vil stille opp.

– I første omgang må vi sørge for at de blir bosatt, og deretter at de får noe å gjøre, i form av skole, utdanning og arbeid, sier hun.

Dette minner mer om en tradisjonell asylprosess, hvor målet ikke lenger er å hjelpe desperate mennesker gjennom en krise, men å inkludere, bosette, utdanne, sysselsette.

Hvis krigen trekker ut, er slike tiltak forståelige. Men krigen har vart i et par uker. Hadde det ikke vært en god idé å starte med midlertidige tiltak? Så kan man endre politikk hvis situasjonen vedvarer?

Dessuten: Hva med alle de ikke-ukrainske flyktningene, som enten er studenter med visum (og som derfor enkelt kan reise hjem til hjemlandet, gjerne med vår bistand), eller som er de samme migrantene (ikke flyktninger) som har forsøkt å trenge gjennom grensene mellom Hviterussland og Polen/Litauen?

Skal de også gis kollektiv beskyttelse i Norge? Er det noen som tror at disse vil returnere til sine hjemland frivillig, i stedet for å forbli i Norge og nyte godt av den norske velferdsstaten?

Hvis Norge og Europa ikke allerede hadde gitt opphold til millioner av migranter hvor en stor andel var uten rett til asyl, så hadde det kanskje vært nok penger til å hjelpe de reelle ukrainske flyktningene på lengre sikt.

Hvis vi ikke ukritisk hadde delt ut enorme summer i meningsløs bistand som ingen kan påvise noen særlig positiv effekt av, så hadde vi hatt enda mer penger på bok akkurat nå. Men slik er ikke situasjonen.

At vi i tillegg har strømkrise, «grønt skifte»-krise, et forvokst byråkrati, økende inflasjon, kunstgjødselkrise, en truende matvarekrise og andre problemer som rammer husholdningenes økonomi hardt, er andre eksempler på hvordan våre politikere har satt landet i en situasjon hvor det ikke lenger gir mening å snakke om at vi er så fryktelig rike.

Den norske stat er rik. Men vi som jobber og betaler skatt, vi «vanlige folk», vi er ikke rike. Vi mister kjøpekraft i et rasende tempo.

Flyktninger fra Ukraina ønskes velkommen til Europa. Men man må i en slik kritisk situasjon evne å bruke både hodet og hjertet. Og full asylprosess i Norge er som alltid den absolutt dyreste løsningen på et konkret problem.

Eksperter varsler at det kan bli opp mot 10 millioner flyktninger. Hvis dette realiserer seg, kan det føre til rasering av flere av de europeiske velferdsstatene hvis krigen trekker ut eller hvis tilstrekkelig mange velger å bli værende etter at krigen er avsluttet.

Ukrainere er høyere utdannet enn dem som ankom fra Midtøsten og Afrika. De er også mer like oss rent kulturelt sett. De vil selvsagt være enklere å inkludere i våre samfunn.

Men det krever skolegang, språkopplæring, bygging av skoler, utvidelse av sykehuskapasitet, det vil ta år, og regningen vil bli skyhøy.

Til tross for at kun én prosent av ukrainerne er analfabeter, er Ukraina et fattig land, med BNP pr. capita på under 3 800 USD i 2020, langt under Hviterussland (6400 USD), for ikke å snakke om Norge (67.300 USD).

Hadde vi hatt fornuftige politikere i Europa og Norge, ville disse problemene kunne blitt løst på en veldig god måte. Men med alle krisene vi har blitt påført, i en splittet verdensdel med ekstremt svekket økonomi, kan vi stå overfor et gigantisk problem.

Dette betyr ikke at desperate kvinner og barn fra Ukraina ikke skal ønskes velkommen og tas godt vare på. Det betyr bare at vi kanskje nå får se konsekvensene av tidligere fatale feilgrep.

Vi må ha klart for oss hva som egentlig bør være vårt mål med den akutte hjelpen: at de ukrainske flyktningene om ikke altfor lang tid kan returnere til sitt hjemland for å bygge det opp igjen, og at vi kanskje har noen penger igjen, slik at vi kan bidra til gjenoppbyggingen.

Helst i privat regi, uten den blodsugende staten som mellomledd. Det er ikke støtte til gender-rådgivere, judoundervisning og kulturprosjekter Ukraina kommer til å ha behov for etter krigen.

Hvis Ukraina tømmes for arbeidskraft, kan det få dramatiske konsekvenser for mattilgangen i Europa. Dette er bare en av de viktige varene som produseres i Ukraina.

Det er kanskje allerede for sent, men det hadde vært befriende om vår politiske ledelse møtte denne krisen med både hodet og hjertet.

Doc-TV LIVE: Har Vesten gått i en felle?