På årets kvinnedag klarer hun ikke tenke på noe annet enn dem som er på flukt fra krigen i Ukraina eller fra krig, konflikt og klimaendringer i resten av verden. Løsningen er en grenseløs feminisme.

Omtrent slik formulerer Katrine Berg Nødtvedt seg i en kronikk i Bergens Tidende i anledning kvinnedagen. Hun er byråd for kultur, mangfold og likestilling i Bergen.

– Aldri har det vært viktigere at feminister verden over står skulder ved skulder, skriver Nødtvedt.

Feminismen må være grenseløs, for verdens kvinner står overfor enorme utfordringer i årene som kommer. Krig og konflikt setter ikke bare styrkingen av kvinners rettigheter på pause, det reverserer dem.

Omsorgen for kvinner på flukt fra krig er forståelig. Men forstår Nødtvedt at krigen ikke er så veldig mye enklere for de mennene (og noen kvinner) som blir igjen for å kjempe mot de russiske invasjonsstyrkene?

Dessuten: Hva har klima med krigen i Ukraina å gjøre? Eller er dette bare et forsøk på å utnytte en tragisk krig for å fremme egen politikk?

Å være på flukt er ille, men skyttergravene er verre. Dette er patriarkatet slik det fungerer her: Mennene slåss for livet og beskytter sine kvinner og barn.

Les også: Klage på utelukkende kvinnelige gatenavn i Bergen ble avvist

Men hvis det oppstår krig i Midtøsten, flykter såkalte menn hals over hode til Europa og etterlater seg kvinner og barn. Dét er «mangfoldet» Nødtvedt forvalter, det reelle patriarkatet. Så å si ingen feminister har noensinne reagert på slike banale eksempler på overgrep mot kvinner og deres barn.

Når klimaendringene gjør det vanskeligere å skaffe seg mat og vann, vil flere unge jenter holdes utenfor skolen for å hjelpe sine familier, og det vil bli vanskeligere å forhindre ufrivillige ekteskap.

Hva i all verden har klimaendringer med kultur å gjøre? I klimapanikken mister de religiøse fanatikerne fullstendig gangsynet. Tror Nødtvedt at Afghanistan vil bli et paradis for kvinner hvis bare klimaet stabiliserer seg? Tror hun at norske jenter til bli utsatt for tvangsekteskap hvis havet stiger noen centimeter?

Å kjempe for fred, for klimahandling og for global rettferdighet er kvinnekamp. Det er en grenseløs kvinnekamp som ligger i selve kjernen til det denne dagen handler om.

«Grenseløs» igjen, altså. Hvilke grenser er det egentlig som skal oppheves her? Trolig alle, byråden virker nedsyltet i den globale idé.

Og hvorfor er fred, rettferdighet og klimakrise noe som kun angår kvinner? Kriser rammer vel menn også? Har menn ingen verdi? Dette er resultatet av mange år med indoktrinering i begreper som patriarkatet og «toxic masculinity».

«Global rettferdighet», intet mindre. Det er rene drømmerier, og den eneste måten å oppnå dette på, er gjennom et globalt sosialistisk diktatur hvor alle blir like undertrykte og fattige.

Det er The Great Reset pakket inn i rosa feminisme. PS: Jeg bruker fargen rosa bevisst, kanskje noen blir fornærmet?

The Great Reset: Demokratiets undergang?

Nødtvedt skriver som om hun representerer kvinner over hele verden, og dét er i så fall nokså arrogant. Selv i Norge er feministene i mindretall. På verdensbasis utgjør de en mikroskopisk del av kvinnene. De fleste er opptatt med å ta vare på barna og få hverdagen til å gå rundt i vanskelige kår.

MDG-byråden avslutter:

Mer enn noen gang må kvinnekampen være solidarisk og strekke seg på tvers av landegrenser. 8. mars stiller vi oss skulder ved skulder med verdens modige, utrettelige, sterke og kloke kvinner, som kjemper for en levelig klode, for menneskerettigheter og for fred.

Det slår meg hvor uforpliktende slike tomme ord er. Det er som på en missekonkurranse hvor deltakerne er opptatt av «krig og fred og sånn».

Nødtvedt burde vite at det finnes utallige undertrykte kvinner i Bergen. Hvorfor ikke gjøre noe for disse kvinnene, i stedet for å drømme om en grenseløs feminisme i en utopisk, global og rettferdig verden?

Svaret er enkelt: Det ville vært for krevende. Det ville krevd handling. Da er det lettere å posere med noen tanketomme ord som ikke stiller krav til avsenderen.

Vi trenger en grenseløs feminisme