Hvordan vil en mer brutal krigføring påvirke vestlig opinion? Trolig vil den senke terskelen for vestlig assistanse, som allerede er et faktum. Ukraina er allerede en tredjepartskrig, men vestlige politikere informerer ikke befolkningen om hva det innebærer. Tvert om risikerer rasjonelle overlegninger å bli møtt med indignasjon og krav om å gjøre mer.

Politikere kan surfe på denne indignasjonen som kveler kritiske spørsmål. De liker å gi inntrykk av handlekraft i en krisesituasjon. Det var det EU gjorde da de innførte de strengeste sanksjoner noensinne, ifølge dem selv. Putins indre krets, oligarker, SWIFT-systemet og luftrom ble rammet. Russere er kastet ut av Visa, Mastercard, Netflix, sport og kultur. Utstøtt av det globale samfunn og dets blodomløp over natta.

Men ikke olje og gass. Energien har fått gå uhindret.

Så lenge Putin kan eksportere olje og gass, får han ikke bare inntekter til å finansiere krigen, han sitter også med nakkegrep på det tyske samfunn og tysk industri.

Utenriksminister Annalena Baerbock innrømmer nå at Tyskland i beste fall kan klare seg i tre uker uten russisk energi. Etter tre uker risikerer landet å gå i svart.

Bløff?

Man har altså blåst seg voldsomt opp og gitt inntrykk av sterk moralsk indignasjon, Men hviler den i virkeligheten på en bløff? Det får man mistanke om når det ikke kommuniseres tydeligere hva som foregår.

Putin vet at de voldsomme faktene er mest for show. Det er for å gi politikerne i vest ryggdekning. Sanksjonene er irritasjonsmoment, men kutter ikke hovedpulsåren.

Hvorfor befinner Europa seg i en situasjon hvor det stilt overfor en krise ikke har noe valg? Svaret er Det grønne skiftet, det som NHO-sjef Ole Erik Almlid vil at vi skal gire enda mer opp nå under krisen.

Det er figurer som Almlid som styrer samfunnet mot sammenbrudd, både samfunnsmessig og moralsk. Han vil at vi skal inngå et forpliktende energisamarbeid med EU: mer havvind!

Almlid er ikke alene om å utnytte krisen til fordel for egne interesser (ikke medlemsbedriftenes).

EU deler hans galskap. Den danske energiminister Dan Jørgensen (S) la søndag frem en plan om å kvitte seg med russisk gass i løpet av et halvt år.

Europa ruster sig til at lukke helt for importen af gas fra Europa, og det er realistisk, at vi kan være helt ude af den russiske gasklemme om et halvt år.

Det kunne klima-, energi- og forsyningsminister Dan Jørgensen (S) meddele efter et møde i Udenrigspolitisk Nævn torsdag. Her kunne han også fortælle, at EU er på vej med en plan, som er udarbejdet på baggrund af en analyse fra Det Internationale Energiagentur (IEA).

Men dette er så svimlende kort tid at flere stemmer advarer mot «store omkostninger». Store omkostninger er en alternativ betegnelse på sammenbrudd.

Men et 100 procents farvel til russisk gas om et halvt år vil med stor sandsynlighed have store omkostninger i form af rationeringer på gas til europæisk industri, herunder også danske virksomheder, advarer administrerende direktør, Lars Aagaard, fra Dansk Energi.

»Hvis EU med uafhængighed mener, at der ikke skal være russisk gas i rørene om et halvt år, så kan man godt gøre det. Men det kommer ikke uden konsekvenser,« siger Lars Aagaard.

I stedet for edruelighet og besinnelse utnytter man krigen til egen fordel: En total omlegging av samfunnet. Mange driver et slikt spill, og kan gjøre det fordi ingen avslører de vikarierende motivene.

Mobilisering av opinionen skjer gjennom empati og nyheter 24/7. NRK har tatt initiativ til en konsert til inntekt for Ukraina.

Men vi leser i Berlingske at energiselskapene i Danmark er beregnet å tjene 200 milliarder euro på de høye prisene. Norge ligger formodentlig enda høyere. De svømmer i penger, men likevel skal kundene betale ekstreme priser og i tillegg masseres emosjonelt til å støtte Ukraina økonomisk.

Norge tjener nok til å finansiere hele hjelpearbeidet hvis det bare var snakk om penger. Ville ikke dét være moralsk balanse, når det er vi som tjener oss søkkrike på de høye energiprisene?

Jeg kan ikke høre journalistene stille det spørsmålet til politikerne og byråkratene.

I stedet blir vi møtt med moralsk utpressing: Krigen er så brutal at det krever handling. Mediene, politikerne og interessegrupper vil at vi skal skrive ut en blankosjekk til dem som de kan fylle ut selv.

De vil gjerne ha flyforbud over Ukraina.

Det vil bety krig med Russland.

Men det «vi» kunne gjort, var å gi ukrainerne etterretning i sanntid om russernes bevegelser. Hittil har ikke USA villet gjøre det. Informasjonen ukrainerne får, har en forsinkelse. De er redd for å pådra seg russernes vrede.

Men hvis det først skal ytes assistanse som monner, ville ikke dét være det mest effektive middel ukrainerne kunne få?

NATO har allerede overskredet grensen for å være part i krigen. Våpnene strømmer over grensen.

Men de som skal bruke dem, får ikke sanntids-etterretning som gjør dem i stand til å bruke dem mest mulig effektivt og dødelig.

Terskelen for å yte assistanse vil bli senket i takt med brutalisering av krigen, og det vil være den vektor som vil presse vestlige politikere til å handle.

De burde allerede nå ha bestemt seg for hva de kan og ikke kan. De har allerede passert grensen som gjør dem til deltakere.

Kjøp Kents bok her!