MISSIL: Irans ballistiske missil Shahab-3 er en kopi av Nord-Koreas Nodong-missil. Her har den iranske revolusjonsgarden stilt ut et i Teheran den 23. september 2008. De mest moderne typene har en rekkevidde på 2000 km. Foto: Hasan Sarbakhshian / AP / NTB.

Mange frykter at president Joe Biden i desperasjon er i ferd med å gi atombomben til de fanatiske mullaene i Iran for å unngå et nytt politisk nederlag. I så fall selger han samtidig Israels fremtidige sikkerhet og evne til å overleve – for å skaffe Vesten rask tilgang til Irans nå sanksjonerte olje.

Sørgelig nok vil Norge være medansvarlig for en fatal politisk utvikling som raskt kan utløse en ny og dødsens alvorlig krig i Midtøsten. Det skyldes at Støres kabinett, som de foregående regjeringene, konsekvent har støttet Israels fiender, som i vesentlig grad finansieres og oppmuntres av Teheran.

Verdensledende sponsor av terror

Blant de klartenkte i Vesten er få i tvil om hva en ny atomavtale med Iran vil bety.

«Få måneder etter hans feilslåtte retrett fra Afghanistan, galopperer president Biden mot en ny selvpåført utenrikspolitisk katastrofe: en sjokkerende, men forutsigbar «avtale» om å la Iran, verdens ledende statlige sponsor av terrorisme, forbli noen få skritt fra terskelen til at landet kan skaffe seg kjernefysiske våpen», skrev Iran-eksperten Richard Goldberg i Foundation for Freedom of Democracies – før krigen i Ukraina brøt ut. «USAs sanksjoner mot Iran skal løftes uten krav om at regimet samtidig oppgir støtten til terrorister. Å kalle dette en avtale, er naturligvis altfor snilt. Det mest sannsynlige sluttproduktet fra forhandlingene i Wien, der Bidens utsendinger gjør ouverturer til Teheran ved hjelp av en russisk mellommann, kan best beskrives som en kapitulasjon.»

Da meldingen om møtet i Teheran ble kjent, skrev han på Twitter: «Iran svindlet fra starten med den gamle avtalen, og brukte gevinsten til en destabilisering av Midtøsten. De kommer til å gjøre det samme om igjen, takket være historiens verste avtale, som til overmål er meglet av Russland på oppfordring av Bidens administrasjon.»

TEHERAN: Lederen for Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), Rafael Grossi (t.v.) møtte Irans sjef-forhandler Mohammad Eslami (t.h.) i Teheran lørdag. Signalene fra møtet tyder på at en ny atomavtale kan være nær forestående. Foto: Vahid Salemi / AP / NTB.

Iran blir terskelstat

Atomavtalen med Iran fra 2015 – kjent som JCPOA, the Joint Comprehensive Plan of Action – var president Barack Obamas og visepresident Joe Bidens forsøk på å etterlate seg en varig utenrikspolitisk suksess etter en serie tilbakeslag, fra Krim til Syria. Avtalen ble sagt opp av Trump i 2018 som et «horribelt» feilgrep. Men få måneder etter at Biden var på plass i Det hvite hus i 2021, begynte hans administrasjon – som i vesentlig grad besto av byråkrater fra Obama-tiden – å arbeide med en gjenoppliving av avtalen de hadde konstruert seks år tidligere.

Mens Russland høsten 2021 og vinteren 2022 konsentrerte stadig nye tropper rundt Ukraina og gikk til en full invasjon 24. februar, tok en ny atomavtale form i Wien og Teheran. Mange vil oppfatte det som en historisk ironi at nettopp Biden, som sammen med Obama i 2014 opptrådte hjelpeløst og helt misforsto Putins intensjoner med erobringen av Krim, nå har vært henvist til å bruke en russer som mellommann overfor de blodtørstige mullaene i Iran.

Forklaringen er trolig at Biden og hans korps av insidere fra Washington er livredde for hva som kan skje med oljeprisen hvis krigen i Ukraina fortsetter.

Katastrofe for energiforsyningen

Det grønne skiftet med den tilhørende woke-ideologien har, i tillegg til den politiske destabiliseringen, hatt en katastrofal effekt på sikkerheten for Europas energiforsyning. Russland produserer daglig om lag 11 millioner fat råolje, hvorav 2,5 millioner fat eksporteres til EU, som dermed finansierer Putins krigføring med et beløp på om lag 250 millioner dollar hver eneste dag. Det finnes ingen umiddelbar erstatning for denne oljen hvis Putin skulle finne på å skru til kranen, eller sanksjoner blir innført. Det skyldes at den vestlige eliten i sin umåtelige visdom både i Europa og USA har gjort sitt beste for å bygge ned oljeindustrien, fjerne industri og kraftverk som slipper ut CO2, elektrifisere sokkelen og gjennomføre en serie andre absurde tiltak som ene og alene hviler på undergangsfantasier og massive offentlige subsidier. Med oljeimporten fra Russland stengt, ville prisene øyeblikkelig eksplodere og ramme Europas innbyggere og gjenværende industri – fra det ytterste fattighus til Kontinentets metropoler.

Det vil ta flere år å innhente det tapte og bygge nye mottaksanlegg og raffinerier – for ikke å snakke om å finne og utbygge nye oljefelt. Trolig derfor har Biden og hans støttespillere kastet øynene på Iran, som før Trumps sanksjoner i 2018 produserte 3,8 millioner fat olje daglig, hvorav 2,8 millioner fat ble eksportert. Produksjonen falt til 2,5 millioner fat da sanksjonene ble innført, men vil i løpet av få måneder kunne trappes opp til det tidligere nivået og fylle det eventuelle tomrommet etter Russlands olje. Det forutsetter at en ny atomavtale kommer på plass med Russland som avtalepartner – noe som høyst sannsynlig vil medføre store innrømmelser på vestlig side og betydelig øke prisen for det fatale grønne skiftet.

Den iranske revolusjonsgarden skyter opp en Shahab-3-rakett utenfor Qom den 28. juni 2011. Foto: Ruhollah Vahdati / ISNA / AP / NTB.

På vei mot bomben

Ingen vet hvordan en ny atomavtale vil se ut, men de siste tallene indikerer at Iran har flere hemmelige anrikningsanlegg for uran over og under jorden. De 6000 spesielle sentrifugene som må til for å øke innholdet av det eksplosive elementet U-235, går dag og natt, og skal ha gitt mullaene en beholdning på nærmere 35 kg U-235, anriket til 60 prosent. Derfra er veien kort til 90 prosent, som trenges for å lage en kjernefysisk bombe med en ladning på cirka 25 kg. Totalt skal Irans beholdning av uran anriket til ulike nivåer bestå av 3,2 tonn, et lager som kan bli fundamentet for et helt arsenal av atombomber.

I tillegg til U-235 anriket til 90 prosent vil Iran trenge teknologi til å støpe uranmetallet i den riktige fasongen, konstruere krigshoder og utvikle leveringssystemer. Ekspertisen anslår at tiden som trenges før mullaene er klare til å avfyre atomraketter mot Tel Aviv eller andre mål, er fra seks måneder til to eller flere år.

IRANS MISSILER: Kartet fra Center for Strategic and International Studies viser den nåværende rekkevidden til Irans ballistiske missiler. Hvis Israel skulle falle etter et koordinert angrep fra Iran og deres allierte, ville Middelhavets sørlige kyststripe bli en ny utskytingsrampe. Hele Europa vil da være innenfor missilenes rekkevidde.

Vanskelig dilemma

Det hele er opp til Biden og hans administrasjon: Skal de kreve en atomavtale som tvinger det fanatiske presteskapet til å stanse og avvikle atomprogrammet, som har et rent krigersk formål? Hvordan skal kontrollen skje i et land der alle tidligere avtaler systematisk har vært brutt? Og hvordan skal USA sikre seg at milliardene, som etter en avtale vil flyte inn i Teherans krigskasse, ikke vil gå til å finansiere ny terror – fra Gazastripen (Hamas) og Libanon (Hizbollah) til Syria, Irak og Yemen?

Israels dilemma ble klart formulert av historikeren Benny Morris i en artikkel i MIFFs avis Midtøsten i fokus i fjor: «Den bitre sannheten er at det i dag bare er to muligheter for Israel, og begge er fryktelige: Enten bombe eller tie stille og leve med at Iran har kjernefysiske våpen.»

Stort ansvar på Norge

Det er umulig å løsrive den skjebnesvangre utviklingen rundt atomavtalen fra den pågående krigen i Ukraina, og den grenseløst naive politiske kursen som Europas og USAs radikale fløy har fulgt de siste tiårene.

Dessverre har den hardkokte eliten i Utenriksdepartementet og andre miljøer påført Norge et helt særskilt ansvar. Det skyldes at alle regjeringer i nyere tid har fulgt en anti-israelsk linje, som syntes å toppe seg da Norge i en kort periode hadde plass i FNs sikkerhetsråd i vinter. Utfallet ble ikke gloriøst, som utenriksminister Anniken Huitfeldt og spesialutsending Tor Wennesland synes å tro, snarere tvert imot. Norge støtter Bidens nye atomavtale blindt, og har både sluttet opp om Amnestys fordømmelse av Israel som en apartheidstat og FNs islamistisk dominerte menneskerettsråd, som har utpekt en egen «særdomstol» som kun skal jakte på Israels påståtte krigsforbrytelser, ikke den terror som skjer i Allahs navn av palestinske og andre organisasjoner i Midtøsten.

«Gjennom mer enn tretti år har Norge ikledt seg rollen som fredsmegler i verden», skrev lederen for Senter mot antisemittisme, dr. Michal Rachel Suissa. «Ingen vet hvor mange milliarder denne politikken har kostet norske skattebetalere, og ingen vet hvor mange tapte menneskeliv de norske fredsprosessene har medført. Norge har ikke lyktes – tilsynelatende uten selv å innse det.»

Suissa tilføyde: «Det er en mulighet at korttenkthet og ren dårskap har påvirket den norske politikken i FN. Vi mener at den motbøren Norges representanter har fått i debatten i Sikkerhetsrådet om situasjonen i Midtøsten, hvor det ble avslørt for all verden at Norge er på fullstendig villspor i sin situasjonsbeskrivelse, bør ansvarlige mennesker i UD og regjeringen ta til seg og lære av.»

Korttenkt dårskap. Hvis de siste tiårs politiske valg nå ender i et Ukraina i ruiner, full destabilisering og krise i Europa og fare for atomkrig i Midtøsten, må det kalles for milde ord.

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!