Når vi nå ser de første bildene av massive ødeleggelser i ukrainske byer og bilder av mennesker på flukt, er vi tilbake i Kroatia og Bosnia 1991-94. Vi som er på utsiden kan bare ane hva det vil si å oppleve bombardement på denne skalaen.

Den gang var det president Alija Izetbegovic som appellerte til verden om å hjelpe. Bosnierne var svake og de måtte lide i fire år før hjelpen kom. Da var landet ødelagt.

Nå er det Zelenskyj. Forskjellen fra Sarajevo til Kyiv er den voldsomme sympatien Ukraina omfattes med. Den er så stor at det er grunn til å advare. Den kan misbrukes.

Zelenskyj vil at NATO skal innføre og patruljere flyforbud over Ukraina. Man trenger ikke ha spesiell innsikt for å forstå at det vil bety krig med Russland. Jens Stoltenberg legger ikke skjul på det.

Men journalistene stiller ledende spørsmål som drar i retning «nå må vi gjøre mer – sanksjoner og våpen er ikke nok». Mediene vil alltid ha «mer». Hvis det er brutal krigføring fra russernes side krever verdenssamfunnet at man svarer.

Det er merkelig hvor lite tilbakeholdne mediene er.

Vi er nå tilbake til den 24/7 – døgnet rundt-dekningen som vi hadde i to år med pandemi. Nå er det krig. Vi holdes i konstant beredskap, en permanent unntakstilstand.

Det stilles ikke kritiske spørsmål og det er dette som forteller at mediene også denne gang er pådrivere.

Man tyr til superlativer: «Den verste siden annen verdenskrig». » Den største siden annen verdenskrig» for å vise at vi står i en ekstraordinær situasjon som krever ekstraordinære tiltak.

Journalistene har et stort ansvar i krig for ikke å spre panikk, men det gjelder ikke bare ved formidling av desinformasjon.

Det kan også skje ved at man anretter informasjonen på en spesiell måte som fører leseren til en bestemt konklusjon. En normal journalistikk ville utløst korrigerende, logiske spørsmål, men når disse uteblir må man konkludere med at det ledende spørsmålet er ment å gi et bestemt svar hos mottakeren.

Vesten har innført økonomisk boikott av Russland, men man skjærer også over kommunikasjonslinjene. Først var det ambassadene i Kyiv som ble tømt. Ambassader blir skånet i krig og kan være viktige sentra for informasjon og kommunikasjon. Ambassader er øyne på bakken og de kan gi tilflukt til mennesker i en presset situasjon. Ved å tømme ambassadene avskar vestlige land seg fra en viktig kanal.

Det samme gjør man på hjemmebane med russerne. Norge har vært i front når det gjelder å kutte kontakten. De foraene man har skrytt av var kommunikasjonskanaler, avbryter man kontakten i. Utviklingsminister Tvinnerheim skylder på russerne. Det er de som med sin oppførsel tvinger Norge til å bryte i Østersjørådet. Det er jo en enkel måte å legge den moralske skylden på Russland på.

Men politikk og særlig ikke krig handler ikke bare om moral. Det må handle om realtpolitikk.

Den er det vanskelig å få øye på.

Nå trekker NRK ut Jan Espen Kruse, CNN, SVT og BBC gjør det samme og viser til den nye medieloven som gjør at man risikerer 15 års fengsel for å spre desinformasjon.

Men er det sikkert at utenlandsk presse er omfattet av loven? Document har forsøkt å finne ut, men ingen har så langt kunnet svare. (Hvis leserne kan bidra er det fint).

Det vi vet er at Norge kutter alle bånd med Russland og russere. Det sies at man gjør en forskjell mellom regimet og folket. Det er det vanskelig å få øye på når selv Norway Cup utestenger russiske spillere.

Norway Cup skriver at de stiller seg bak Norges Idrettsforbunds oppfordring om utestengelse av russiske og hviterussiske utøvere. Turneringen i Oslo er verdens største fotballturnering for barn og unge.

– Norway Cup følger NIFs oppfordring om at russiske og hviterussiske utøvere ikke skal delta i internasjonale idrettsarrangementer utenfor Russland og Hviterussland. Derfor har vi stengt årets påmelding for disse landene, opplyses det på nettstedet norwaycup.no.

(NTB)

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!