Samtidig med at russiske tropper satte seg i bevegelse mot Ukrainas grenser, holdt Sikkerhetsrådet sitt månedlige møte om «fredsprosessen i Midtøsten». Nok en gang benyttet Norges FN-ambassadør sammen med FNs norske spesialkoordinator Wennesland anledningen til å gjenta sine anklager og kaste mistanke på Israels forsvar mot terrorangrep fra palestinsk-arabiske organisasjoner og selvstyremyndigheter.
Det spesielle denne gangen var den sterke politiske støtten Norge fikk for sine klagemål mot Israel fra Russlands FN-delegasjon. I sitt innlegg i Sikkerhetsrådet flyttet russerne ikke bare Israels hovedstad til Tel Aviv, men de tok også skarp avstand fra anneksjonen i 1981 av Golan-høydene som de mener tilhører Syria. Syria, som gjentagne ganger uprovosert har angrepet Israel fra Golan og derfor har tapt retten til å beholde dem, er nå en av de nærmeste allierte med Russland og et av de fire landene som i FN støttet krigføringen i Ukraina. Dette kan på sikt skape sikkerhetsmessige utfordringer for den jødiske staten som bare kan oppveies ved å holde ved like og synliggjøre en avskrekkende israelsk militær overmakt. Det er fraværet av en slik erkjennelse og synliggjøring av militær avmakt i Vesten som har fått Russland til å tro at de uten for store kostnader kan utvide sitt imperium til Ukraina.
Den spesielle opptattheten Norge viser for situasjonen i «de okkuperte palestinske områdene», «bosettervold» og de arabiske husokkupantene i bydelen Sheikh Jarrah i Jerusalem, noe som stadig kommer frem i innleggene i FNs organer, viser at Norge i realiteten ikke fullt ut anerkjenner Israel som en rettsstat som har folkeretten på sin side for sin eksistens innenfor landets internasjonalt anerkjente statsgrenser. Dette inntrykket forsterkes av at Norge tilsynelatende ikke har problemer med å innta en tilsvarende holdning til Israel som den russiske, som også i annen sammenheng viser forakt for internasjonal rett.
Når Norge, uten dokumentert støtte i internasjonal rett, krever at Israel skal gi avkall på seieren i Seksdagerskrigen i 1967, kapitulere og overlate de frigjorte områdene til den angripende part, er det ikke en fredsprosess Norge tar del i, men et forsøk på å undergrave Israels rett og mulighet til å eksistere i det landet det jødiske folk fikk reservert av det internasjonale samfunn for å gjenopprette sitt nasjonale fedreland etter årtuseners okkupasjon og fremmedstyre. Den urimelige og falske påstanden om at Landet Israel er «okkupert palestinsk territorium», som Norge har sluttet seg til, er i folkerettslig betydning ikke vesensforskjellig fra den russiske påstanden om at Ukraina er «okkupert russisk territorium» som må frigjøres med makt.
Norge og Russland er ikke alene om å målbære denne absurde holdningen til den jødiske staten. De palestinske selvstyremyndighetene som Norge og Russland mener burde få dette landet, og som Norge holder liv i med årlige milliardbevilgninger og innsamlede midler, er svært aktive både i FN og lokalt med å fremstille sin egen holdning til den «fredsprosessen» som Norge og Russland agiterer for både i og utenfor FN. I skyggen av krigen mot Ukraina er denne propagandaen og oppvigleriet mot Israel blitt betydelig forsterket. Den aktive norske støtten til opprøret i bydelen Sheikh Jarrah bidrar tydelig til å holde ved like og forsterke angrepene mot israelske myndigheter der.
Norges støtte til «fredsprosessen» innbefatter bevilgninger og innsamling av pengemidler som ikke bare muliggjør utstrakt terrorvirksomhet mot det israelske sivilsamfunnet. Den omfatter også midler til opplæring av barn til jødehat og en forfalsket oppfatning av og fiendtlig innstilling til Israel og til landets jødiske innbyggere. Norge støtter finansielt et regime som uten forbehold oppfordrer sine tilhengere til å drepe israelere, og norske myndigheter holder muligheten åpen for at Israel praktiserer apartheid, til tross for at de er godt orientert om at dette ikke er tilfelle.
Norges engasjement både sivilt og militært i de mange konfliktene i Midtøsten, i og utenfor FN-systemet, tegner et bilde av landets politikk som er sprikende i lys av den offisielle fremstillingen av landet som fredsmekler og beskytter av humanitære behov og idealer. Dette gjør det vanskelig å ta norske politikere på alvor når de støtter en «fredsprosess» samtidig som de finansierer terror og støtter organisasjoner som på sviktende grunnlag retter udokumenterte anklager mot en av «fredsprosessens» parter.
Vi oppfordrer norske myndigheter til å rydde opp i sitt forhold til partene i konfliktene i Midtøsten. Hverken Israel eller andre aktører i regionen har noe nyttig å lære av den norske fredsinnsatsen. Den har bare bidratt til å forlenge og forsterke både konfliktene og lidelsene til den befolkningen som rammes. Heller ikke her bør det være for sent å snu.
Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme
Kjøp «Prosessen mot Israel» fra Document Forlag!
