Europa står i øyeblikket midt oppe i sin varmeste væpnede konflikt siden andre verdenskrig. Russland har angrepet Ukraina med massive militære styrker. Ukraina forsvarer seg. Disse to fakta er det eneste vi helt sikkert vet om hva som foregår der nede i øyeblikket.
Uansett hva man måtte mene om disse to og andre lands oppførsel i og forut for den aktuelle situasjonen, så er det for meg åpenbart at hovedskylden for krigen som nå utkjempes, påhviler Russland og Russland alene. Alt kan relativiseres, og argumenter og vurderinger kan vatteres ad infinitum med forbehold og resonnementer av «på den ene siden, men på den andre siden»-typen, og jeg har hatt og har fortsatt betydelig sympati for deler av Russlands bekymring for hvordan forholdet til NATO utviklet seg siden Sovjetunionens fall, men ikke minst derfor ønsker jeg å gjøre det tindrende klart hva som er min oppfatning angående skyldforholdet bak den siste intensiveringen av konflikten: Et massivt militært angrep på et suverent naboland er og blir et uakseptabelt maktpolitisk overgrep som ingen verbal dikkedering kan bortforklare.
Under en opphetet konflikt stater imellom er det ingen gitt å si med sikkerhet hva utfallet vil bli. Slike situasjoners utvikling og avslutning er etter sin natur usikre, selv om sannsynlighetsovervekt i den ene eller andre retningen ofte kan påberopes. Dette gjelder selvsagt for Ukraina, som opplever en voldsom nasjonal krise mens dette skrives, men også i betydelig grad for aggressoren, Russland. Russernes fremtid blir etter all sannsynlighet sterkt og langvarig påvirket av det som nå skjer i Ukraina, noe som neppe ble forutsett da det russiske lederskapet beordret sine militære stridskrefter inn i naboens hage. Manglende evne til å se inn i fremtiden i slike skarpe situasjoner er intet nytt: For to og et halvt tusen år siden spurte kong Krøsus av Lydia (en for lengst forsvunnet stormakt som lå i området for dagens Tyrkia) orakelet i Delfi om han burde angripe Perserriket. Spåkvinnen Pythia svarte ham da at når han krysset grenseelven Halys, kom et stort rike til å falle. Krøsus tolket spådommen som en bekreftelse på at store seire var i vente, og blåste til angrep. Resultatet var imidlertid at hans eget rike gikk under, ikke persernes. Vi kan trygt regne med at Vladimir Putin ikke hadde denne gamle historien fremst i minnet da russiske «fredsbevarende styrker» ved grålysningen den 24. februar 2022 begav seg inn på grannens område for å fjerne det den russiske herskeren siden har omtalt som «narkomane og nynazistiske terrorister» innen Ukrainas statsledelse.
Sannheten er som kjent det første offer i alle kriger, og Ukraina-krigen er definitivt intet unntak. Begge parter prøver å vinne frem med sitt syn og smir fortellingene om hva som skjer på en slik måte at det egne perspektivet fremstår som det eneste sanne og etterrettelige. Noe vet vi imidlertid alt i dag. Vi vet at de ukrainske styresmaktene og forsvaret ikke falt sammen mer eller mindre umiddelbart etter angrepet. I skrivende stund (01.03.2022) er det åpenbart at kampviljen på ukrainsk side var og er betydelig, og at også kampevnen stort sett er intakt. Begge parter ser ut til å ha lidd betydelige militære tap i tillegg til at mange sivile på ukrainsk side er drept, skadet eller drevet på flukt. Jeg velger å unnlate å gjengi noen av de tall som svirrer gjennom eteren fra ulike kilder; det er helt umulig å få dem verifisert under denne akutte fasen.
Det er videre åpenbart at den vestlige støtten til Ukraina har vært betydelig og ikke bare i form av moralsk oppmuntring. Moderne, håndholdte anti-stridsvogn-våpen er særdeles effektive mot ulike typer pansrede kjøretøyer, noen av dem selv mot tungt pansrede stridsvogner. Endelig er det sikkert at betydelige demonstrasjoner mot krigen har funnet sted i Russland omtrent fra dag én, demonstrasjoner som rett nok prompte slås ned av politiet straks de manifesterer seg rundt omkring i store og små byer, men som mange likevel vet om. Avskyen mot det militære overgrepet Putin står bak, er stor og trolig økende i deler av den russiske befolkningen. Dersom ikke den militære fremgangen i Ukraina i løpet av nærmeste fremtid blir vesentlig mer markant enn det som hittil har vært tilfellet, vil krigstrettheten øke i Russland.
Bidragende til dette vil naturligvis de vestlige økonomiske straffetiltakene være. De er angivelig rettet mot særlig den steinrike russiske eliten, men folk i alle samfunnslag kommer til å lide under dem. Hvor sterkt og brått den økonomiske straffen kommer til å ramme folk flest, vet jeg naturligvis ikke, men plagsom blir den. Landet er i ferd med å bli isolert fra alt og alle med Kina, Nord-Korea, Iran og selvsagt Hviterussland som eneste markante unntak. En slik utvikling er ikke lystelig for russere som har vennet seg til å være et folk blant andre i verden, ikke en statsrettslig holme uten forbindelse med omgivelsene. Forakten fra omverdenen vil sive inn fra nesten alle kanter og gjennom alle grensehull, og aller verst vil det være fordi mange kommer til å være enige i grunnen til den nye isolasjonen: De vet at det hele er Putins skyld.
Hva skjer hvis Ukraina ikke tvinges i kne, men fortsetter å kjempe, resulterende i at stadig flere drepte russiske soldater vender hjem igjen i kroppsposer (bodybags)? Hva vil russerne gjøre i en slik situasjon? Finnes det handlekraftig opposisjon i landet som kan tenkes å bidra til en ny politikk fra russisk side?
La oss ikke være altfor naive, noen hundre eller tusen protesterende studenter og andre som vifter med «nei til krig»-plakater, er ikke engang i nærheten av å kunne destabilisere Putin-regimet. Men når de rike rundt Putin begynner å merke at deres levemåte ikke lenger er hva den var, at de ikke med samme letthet som før kan kjøpe gullbørster til toalettene sine rundt omkring i verden (bokstavelig talt så vel som i overført betydning), da vil tanken om at mannen som nå sitter på toppen, capo di tutti capi, som det visstnok heter på mafia-språk, han er blitt en belastning. I slike situasjoner finnes det betydelig historisk presedens for at man kvitter seg med vedkommende, ikke sjelden ved å ta livet av ham dersom en passende anledning og metode finnes.
Skjønt trolig finnes det ingen innen oligark-kremlaget som er villig til å betale den personlige prisen for et slikt utfall mot Sjefen; heltemot er sjelden den mest karakteristiske egenskap innen slike kretser, har jeg forstått. Da gjenstår det russiske militæret som siste mulighet for å få fjernet mannen som endret landets valgsystem slik at han i praksis kan forbli president på ubestemt tid. Dersom krigen i Ukraina etter hvert går så galt at bare to realistiske muligheter gjenstår for de høyere offiserene til å få utviklingen ut av et farlig dødvanne – enten opptrapping med risiko for å stå ansikt til ansikt med NATO-styrker, eller å fjerne politikeren som, tross gjentatte advarsler, tvang forsvarsmakten til å sette i gang dette militær-strategiske eventyret –, så kan det være at sistnevnte alternativ fremstår som det minst risikable. Offiserer har forsøkt å «ta ut» statsoverhoder før, i ulike land og med ulikt utfall, og denne opsjonen kan vise seg å bli aktuell også for Russland, selv om landet er uten tradisjon for denne type problemløsning.
Slik situasjonen nå er blitt, innrømmer jeg gjerne at den nevnte utgangen fortoner seg som den foretrukne. Noen vil kalle scenariet for ren ønsketenkning, men utenkelig er det langt fra. Andre løsninger ser jeg uansett ikke for å få i gang en forsoningsprosess mellom broderlandene Russland og Ukraina, noe som er absolutt nødvendig for at varig fred igjen skal kunne råde innen det vestlige slavisk-ortodokse området. De to folkene har så mye historie, kultur og demografi felles (russisk-ukrainske blandingsfamilier er regelen snarere enn unntaket i begge statene) at varig vennskap og respekt må kunne reetableres dem imellom. Alt annet vil være ikke bare en tragedie, men også en helt unødvendig sådan.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
