«Hard times create strong men,
strong men create good times,
good times create weak men,
and weak men create hard times.»

«Harde tider skaper sterke menn,
sterke menn skaper gode tider,
gode tider skaper svake menn,
og svake menn skaper harde tider.»

Sitatet er hentet fra novellen Those Who Remain av forfatteren G. Michael Hopf, og det er et sitat som har runget i hodet mitt i disse dager. Vi har lenge levd i gode tider og under så hyggelige forhold at unge menn og kvinner ikke lenger vil (eller kan) forsvare seg selv eller samfunnet. Å forsvare sitt land har begynt å bli sett på som utdatert, og viljen til å ofre eksisterer ikke. Samtidig har alle former for nasjonal stolthet begynt å bli sett på som ekstremisme.

Snart vil vi høste fruktene i form av de harde tidene Hopf snakker om.

Det er en merkelig og trist innsikt. Å forsvare landet mitt, familien min og vår frihet har vært en viktig del av mitt eget liv – både i ord og handling.

En tidlig januarmorgen i 1990 gikk jeg inn gjennom portene til artilleriregimentet i Östersund. Nesten nøyaktig hundre år tidligere hadde min oldefar fått opplæring i samme regiment. Jeg var den eneste kvinnen blant 500 menn, og de neste 15 månedene skulle vise seg å bli «interessante». Jeg har ikke funnet et bedre ord for å beskrive min militærtjeneste.

Jeg hadde bestått de samme testene som mine mannlige kolleger, og det var bare én grunn til at jeg var der – det trengtes unge soldater som med sine liv var forberedt på å forsvare nasjonen, dens grenser og dens folk. Hvilken farge du hadde på huden, hva du gjorde med hvem på soverommet eller hvilket kromosomsett du ble født med, var uinteressant. Du ville bli opplært til, om nødvendig, å dø for landet ditt.

Hvis jeg lukker øynene, husker kroppen følelsen – følelsen av å være forberedt på å ofre livet for sin stridskamerat, sin familie og sitt land. Uten å nøle. Uten spørsmål. Bare ofre deg selv for noe mye større og viktigere.

Siden har det rent mye vann under brua. I dag handler det svenske forsvarets oppdrag ikke først og fremst om å forsvare nasjonen. I stedet handler reklamekampanjene om å forsvare begreper som «demokrati», «likhet» eller «retten til å elske den du vil», og i alle år som plutonsjef for Heimevernet fikk jeg beskjed om at vi hadde «ti år på oss til å kjøpe en spade» om nødvendig.

Men det har vi selvfølgelig ikke. Pandemien har gitt oss en viktig påminnelse om at katastrofer aldri kommer med et tiårs advarsel – når den rammer, rammer den, og da må du være klar. «Sic vis pacem, para bellum», som de gamle romerne sa. «Om du ønsker fred, gjør deg klar for krig.»

Til tross for dette har demonteringen av det svenske forsvaret pågått siden 1990-tallet. Beredskapslagre er avviklet, våpen er ødelagt og militært utstyr er donert. Så sent som i 2013 sa Sveriges daværende statsminister Fredrik Reinfeldt at forsvar var «en spesiell interesse».

Resultatet har vært klart: Hvis Sverige var et land med høy militær standard da jeg avtjente verneplikten, ville Sverige blitt et militært utviklingsland når jeg gjorde utenrikstjeneste: På den internasjonale Camp Marmal i Afghanistan spøkte folk med at man kunne høre det på lyden om det var et svensk kjøretøy i nærheten – de hørtes ut som om de skulle falle fra hverandre når som helst (noe de også gjorde) …

Forsvaret har vært fokusert på helt andre faktorer enn rå kraft. Rekrutteringen har skjedd fra et «mangfoldsperspektiv», enhver militær operasjon skal ha et «genderperspektiv», og øverstkommanderende kan ses danse på Pride-festivalen.

Å være aktiv i klaner eller islamistiske miljøer er ikke til hinder for tjeneste i Försvarsmakten, men da en ung kvinne med nasjonalistiske synspunkter søkte om å bli med i Heimevernet, fikk hun avslag – hun ble ansett for å ha «feil verdier». Unge, heterofile menn kan bestå alle tester, men blir fortsatt nektet å gjøre militærtjeneste med den begrunnelse at «deres kvote er fylt», og da Försvarsmakten endelig begynte å bygge seg opp igjen for noen år siden, ble det umiddelbart problemer fordi de i ett og alt måtte følge en streng miljølovgivning …

Jeg mener at prioriteringene er et bevis på at Sverige ikke har tatt risikoen for en militær trussel på alvor. Bare en nasjon som er så fredsskadet at den helt avviser risikoen for angrep, bruker sitt forsvar som arena for integrering, LHBTQI og feminisme.

Det absolutt eneste utvelgelseskriteriet som bør eksistere når det gjelder soldater, er at hver soldat skal kunne utføre sin tjeneste. De fysiske og psykiske kravene skal være like for alle, for i kamp spiller det ingen rolle om kameraten står eller sitter og tisser – det eneste som betyr noe da, er å være sterk, smart og velutdannet nok til å utføre sin oppgave og (helst) overleve, samtidig som man sørger for at fienden ikke gjør det … Selvfølgelig lyder det brutalt, men dette er virkeligheten for nasjoner og enkeltmennesker som ønsker å leve i frihet.

Sic vis pacem, para bellum!

Når det nå smeller i Ukraina, våkner plutselig Sverige fra tornerosesøvnen. Litt sent. Nyvåknede ser vi oss rundt og innser at ingen verdier eller Pride-flagg i verden stopper kuler. Tvert imot. Tiår med militær nedrustning og et fokus som er flyttet fra hard kamp til myke verdier, har – i den russiske bjørnens øyne – forvandlet nasjonen til en forlatt bikube full av honning.

Russland advarer nå Sverige mot å bli med i NATO, og sier at medlemskap «kan få ødeleggende konsekvenser». Ja, kanskje. Men spørsmålet nå er om vi er villige til å gi opp vår frihet og vårt demokrati, eller om vi har tenkt å stå opp for vår rett til å bestemme vår egen skjebne? Våre valg i dag vil uansett avgjøre hvilke tider våre barn og barnebarn vil vokse opp i: Gode tider skapt av sterke menn, eller harde tider skapt av svake menn.

Uansett, det er på tide å våkne nå. Det buldrer i horisonten.