Regimeendring var en amerikansk betegnelse på styrting av dikatorer som Saddam Hussein og Muammar al-Gaddafi. Det hadde til å begynne med en positiv klang. Ut fra forventningen om at nå skulle det skapes en demokratisk utvikling. Virkeligheten ble noe ganske annet.

Det er verdt å huske dette nå når Putin går inn i Ukraina for nettopp å skape regimeendring.

Når vestlige eksperter blåser seg opp og trekker frem Sudentenland og 1938, skygger det for at vi har drevet med det samme i nyere tid. Men det er som om det vi gjør, måles på en helt annen vekt.

I de senere år har regimeendringen kommet hjem til oss også. Våre myndigheter har forandret måten vi styres på, og selve samfunnsinnretningen går i autoritær retning. Derfor har ikke appellen til forsvar for demokratiet samme appell som før. Hvis demokratiet skal gjenvinne noe av sin aura, må myndighetene gå en kanossagang. De må bekjenne overfor velgerne at de har krenket dem i tanke, ord og gjerning.

Dét er det ikke noe tegn til. Tvert imot. Systemet ønsker å utnytte alle kriser til å styrke sin makt.

Men denne gang står de overfor en reell motstander som har vist seg uforutsigbar.

Det mest forutsigbare er opprustning av NATO-landene og styrking av landene i øst.

Men – og dét er et stort men: De mest narsissistiske, liberale partiene tror at verden er en gratis lunsj. De er som små barn som tror at deres ord er magiske: Hvis de sier noe, da blir det slik.

Venstres Guri Melby flytter NATO-soldater som tinnsoldater på et brett:

– I dag er vi alle ukrainere, og Norge må gjøre det vi kan for å støtte Ukraina. Den internasjonale reaksjonen på Putins krig må være samlet og sterk: Tunge sanksjoner, mer støtte til Ukraina, Georgia og Moldova og hele Nato Response Force sine 40.000 soldater til Øst-Europa, skriver Melby på Twitter. (NTB)

Mediene er krigspådrivere

Journalistene har gått over i rollen som aktivister og driver politikerne fremover til å gå stadig lenger. De nøyer seg ikke med politikere som bare har ord å by på. De vil ha action.

Danmarks Radio intervjuer lederen for Radikale Venstre, Sofie Carsten Nielsen, og journalisten spør når Danmark vil sende soldater for å hjelpe Ukraina. Nielsen rykker til, men hun klarer ikke avvise problemstillingen. Hun føler hun må gi en åpning for at det kan skje. Dermed skaper hun den defensive holdning hvor politikerne lar seg drive fra skanse til skanse overfor pressen.

Carsten Nielsen burde svart: Vil pressen ha krig med Russland?

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!