Kristin Clemet glimter noen ganger til med lysende analyser. Civita-lederen og tidligere statsråd for Høyre stiller et vesentlig spørsmål i en kronikk i Minerva.

Hva er egentlig likhetene og forskjellene mellom Ropstads og Tajiks sak?

Det har blitt kjent at Tajik også har trikset og mikset med realiteter, for å kare til seg litt mer penger, siden hun bare tjener omtrent en million i året.

Både Ropstad og Tajik lot som de var som barn som bodde på gutte- eller jenterommet. Selv om de egentlig burde opptrådt som voksne.

Jeg syns ikke det er rart at man ikke har flyttet fra gutte- eller pikerommet i hjemfylket hvis man faktisk aldri har gjort det, for eksempel fordi man ble innvalgt på Stortinget som svært ung.

Alle forstår forskjellen på en person på 18 og en person på 35. Mange bor hjemme til de avslutter studiene, hvis de studerer i hjembyen. Men dette er vel for de fleste et avsluttet kapittel lenge før man fyller 30?

Mine barn skal sendes ut av huset og oppdage verden etter at de har avsluttet videregående skole. De skal selv få velge hvor de drar, men det blir ikke til vår egen kjellerstue. Det er slik man lærer å bli en voksen person.

Clemet understreker at det er ulikheter i de mange skandalene som har rammet vår politiske verden. Hun beskriver ytterpunktene, hvor noen har blitt dømt til fengsel, mens andre bare har mistet tillit.

Mellom disse to ytterpunktene er det nå flere saker (og vi har sikkert ikke sett den siste) som etterlater et svært lite tillitvekkende inntrykk. To av dem gjelder tidligere statsråd og KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad og tidligere stortingspresident Eva Kristin Hansen (Ap).

Nå har det dukket opp en ny sak som til forveksling ligner den såkalte Ropstad-saken, og den gjelder Hadia Tajik, som nå er statsråd.

Både Tajik og Ropstad hadde statsministerens kontor (SMK) som arbeidsgiver. Begge ble gjort uttrykkelig oppmerksom på at de ville bli beskattet av fordelen av å ha fri pendlerbolig dersom de ikke hadde andre boutgifter i hjemfylket.

Tajik prøver å pynte på sin sak ved gjentatte ganger å vise til at hun var 23 år og at det er 15 år siden det skjedde, men det er umulig å forstå hva dette har med saken å gjøre. Hun søkte SMK om pendlerleilighet den 1.12. og oppga da at hun ikke hadde andre boutgifter.

Noen dager senere, etter at hun har fått vite at pendlerboligen var skattepliktig, legger hun frem en leiekontrakt som viser at hun likevel har boutgifter, og denne kontrakten er datert 30.11.

Det er, som jeg har sagt tidligere, nå et flytende begrep for våre toppolitikere hvor man faktisk bor. Man bor der man føler at man bor. Om man faktisk betaler husleie, er bare en sosial konstruksjon.

Men hvor er raseriet mot Tajik? Ropstad måtte gå av som partileder. Han har vokst som person ved å erkjenne sine feilgrep. Dette er sjelden vare i politikkens verden, hvor det er mer vanlig å «ta ansvar» ved å fortsette som før.

Tajik opererer som en ren apparatsjik.

En politisk rådgiver, som eksplisitt har blitt gjort oppmerksom på at en pendlerbolig er skattepliktig, dersom hun ikke har andre boutgifter, vet, og bør også vite, at det er galt ikke å betale skatt, dersom hun de facto ikke har andre boutgifter.

Tajik påstår at hun har hatt det, men har ingen dokumentasjon og kan ikke huske noe om omfanget på utgiftene. Det er tydeligvis heller ingen som kan hjelpe henne med å dokumentere dette. Hun har altså ikke gjort noe for å slippe senere beskyldninger om at hun snøt på skatten.

Men mediene virker uvillige til å røre ved Ap-prinsessen, selv om saken er for stor til å overses fullstendig. NRK skriver om advokat Olav Lægreid, som mener Tajik bør vurdere å trekke seg fra politikken.

– Tajik bør ta denne saken på stort alvor. Det er klart dette går ut over tilliten til henne som statsråd. Da bør hun vurdere de konsekvenser det er vanlig å ta. Det er å trekke seg, sier Lægreid.

Advokaten mener saken kan være mer alvorlig enn saken hvor tidligere KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad trakk seg i fjor.

Kristin Clemet er enig. Hun skriver at Ropstad hele tiden har snakket sant overfor SMK. Men han er allikevel en synder, siden alt handlet om å slippe unna skatten som han som politiker tvinger på oss andre arbeidstagere.

Det gale han gjorde, var å inngå en leiekontrakt som han ikke måtte inngå, for å slippe skatt. Om han ville ha betalt leien dersom ikke SMK hadde informert ham om at det var unødvendig, kan ingen vite.

Men Ropstads sak fremstår som mindre alvorlig enn Tajiks, skriver Clemet.

Ropstad unnlot å gi opplysninger til SMK etter at han ble fortalt at det ikke var relevant for hans skattemessige situasjon – mens Tajik unnlot å gi opplysninger til SMK selv om hun visste at dette var relevant for hennes skattemessige situasjon.

Men det er forskjell på folk.

Fokuset er nå på Tajiks PR-strategi og avledningsmanøvre. Ropstad la seg etter hvert flat, Tajik står støtt oppreist.

Vi kjenner igjen Ropstad, og respekterer hans innrømmelse av sine synder, men vi kjenner vel ikke Tajik? Hva vet vi egentlig om henne og hva hun tenker? Hun fremstår som en fjern isprinsesse, hun kunne spilt hovedrollen i Frozen. Alt preller av på denne Miss Perfect. Og det er ikke sikkert at hun kan gi oss sommeren tilbake.

Clemet ser klare forskjeller på de to synderne.

Men den aller største forskjellen på Ropstad og Tajik (og de fleste andre stortingsrepresentanter som har gjort noe galt, inkludert hun som nylig ble dømt), er denne:

Kjell Ingolf Ropstad står frem som en troverdig angrende synder, og han er, så vidt jeg kan bedømme, den eneste som så langt har innrømmet at han gjorde det han gjorde med forsett.

Vi som ikke er woke, kan tilgi en angrende synder, uten at vi aksepterer handlingene. For vi vet at også vi har syndet.

Men de som utfører nesten kriminelle handlinger og later som ingenting, de kan ikke tilgis.

Tajik virker som en meget smart ung kvinne. Hun har en nøkkelposisjon i Norges største parti ved sist valg, og er en reell kandidat til sjefsstolen når den falske tømmerhoggeren, også kjent som tåkefyrsten, gir opp forsøket på å fremstå som en statsmann.

Skal ikke potensielle statsministere møtes med strenge krav om redelighet og common sense?

En forutsetning for å kunne gjenvinne tillit og moralsk autoritet, er at man er ærlig, skriver Clemet.

Ropstad fremstår for meg som mye mer tillitvekkende enn dem som bortforklarer alt med at de ikke husker noe, ikke skjønte noe eller har misforstått, eller som rett og slett bare skylder på andre.

Det er forskjell på folk