Rafael (1483–1520), «Kristi forklarelse». Vatikanmuseet. Foto: Wikimedia.

⁸Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. ²⁹Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. ³⁰Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. ³¹De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem. ³²Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. ³³Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa. ³⁴Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt. ³⁵Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» ³⁶Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett.
Lukas 9, 28-36

Denne søndagen har navnet Kristi forklarelsesdag, og hensikten med dagens tekst er å gi oss et bilde av Jesu skikkelse og person i herliggjort himmelsk form. Det handler om da Jesus tok med seg disiplene Peter, Johannes og Jakob opp på Hermonfjellet for å be, og hva de opplevde der.

Lukas skriver at på fjellet ble Jesu ansikt annerledes å se til og klærne blendende hvite. Matteus og Markus skriver også om hendelsen, og de skriver at ansiktet begynte å skinne som solen. Og det er dette som menes med uttrykket Jesu forklarelse. Det handler om at Jesus, da han levde sitt liv på jorden, hadde gitt avkall på sin himmelske herlighetsskikkelse og tatt på seg en jordisk tjenerskikkelse. Men av og til lot han likevel disiplene se hans himmelske utseende.

Og mens de var der, fikk de høre en røst som sa: Dette er Sønnen min, den utvalgte. Hør ham.

Disiplene fikk altså høre at Jesus er Guds sønn. Gud fra evighet og til evighet, og i en tid der troens dogmer ikke oppfattes som de grunnsteinene de er, kan det ikke gjentas for ofte: Det er ikke irrelevant hvem du tror på. Enten så velger du å høre på Jesus, Guds sønn, eller så velger du å la være. Og Jesu budskap er unikt. Det er treenighetens natur vi får erfare, en natur vi ikke møter noe annet sted.

På samme tid som kirken forkynner Jesus som Guds sønn, går Abid Raja ut og sier, som en kommentar til duoen Karpes sang «PAF.no», der de hyller Allah, at muslimske Allah og de kristnes Gud er den samme. Men vi får aldri vite noe særlig om Allah, hvem han er og hva han vil med våre liv. Det er som Abid Raja forstår at vi ikke vil like det budskapet. Han må nemlig vite hvem han tilber. Og da handler det ikke om manglende reformasjon av en gammel tro, det er Allahs natur vi må diskutere. Alt annet blir uvesentligheter.

Det blir imidlertid stadig mindre rom for den saklige og prinsipielle religionskritikken. Noen som prøver, er den svenske tenketanken Claphaminstitutet. Denne tenketanken har nylig kommet med en rapport der forfatterne peker på 17 områder der de ser konflikter mellom islamske og vestlige verdier. Det handler blant om religionsfrihet, kvinners rettigheter og mannens rett til å tukte sin kone fysisk.

En av forfatterne, eks-muslimen Omid Pasbakhsh, sier til avisen Dagen at han vet om familiemedlemmer på hans morsside som mener det ville vært rett å henrette ham på grunn av hans konvertering til kristen tro. Det er også interessant at Omid Pasbakhsh peker på den manglende nestekjærligheten til våre fiender hos Muhammed. Han sier at dersom du krever en slik kjærlighet, må du enten tenke at du har en bedre moralsk standard enn Allah, eller at Koranen tar feil. Begge deler er ifølge Omid Pasbakhsh en umulighet.

Hva vi bør legge merke til, er Omid Pasbakhshs utsagn om Allahs moralske standard. Det er ikke ofte den blir gjenstand for diskusjon. Vi har nærmest sluttet å hevde at vår relasjon til Gud har konsekvenser for våre liv, vår personlighet.

I den relativt ferske boka Populisme og kristendom skriver forfatterne (Sturla Stålsett er redaktør) blant annet at det «ikke er slik at religiøse ideer, lære og teori finnes først, løsrevet fra praksis, for så å anvendes i praksis. Religiøs lære får sin mening gjennom sin brukssammenheng, og er dermed noe som gjøres.» Og da er ikke så underlig at det bokas forfattere oppfatter det som populisme og farlig å gi dogmene praktiske konsekvenser det er grunn til å advarer mot.

Men vi kan si en hel del om hva islam og kristendom sier om moral. Vi vet at Allah i sin fullstendige allmakt ikke kan ha den naturen Treenigheten har, og som disiplene fikk erfare på Hermonfjellet for ca. 2000 år siden. Treenighetens Gud er begrenset av sin hellighet. Han kan – som det for eksempel står i Paulus’ brev til Titus 1, 2 – ikke lyve.

Men en slik avgrensning gjelder ikke for Allah. Hans fullstendige allmakt gjør at han ikke kan begrenses av gitte moralske standarder. Derfor kan han også si at det kan være rett for menn å slå sine koner, drepe konvertitter eller å lyve. Allah kan ikke la seg begrense av noe, heller ikke sannheten. Det handler derfor dypest sett ikke om at islams verdier kolliderer med Vestens, men om forskjellen på Allahs og Treenighetens natur.

Vi må derfor ikke bli overrasket over at troen på Allah har konsekvenser for den troende, på samme måte som troen på Jesus Kristus former det enkelte mennesket og samfunnet rundt. Og det er ikke, slik Sturla Stålsett & co. påstår, populisme å påpeke dette.

Så derfor, Abid Raja, muslimer og kristne har ikke samme Gud, og jeg håper du og alle våre muslimske innbyggere en dag får erfare kjærligheten, sannheten og friheten hos Jesus Kristus. Det er faktisk den eneste løsningen på kollisjonen mellom våre kulturer.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!

Kjøp Oriana Fallacis bok her