Når ens personlighet over tid avviker betydelig fra det som ventes ut fra kultur, normer og tradisjon, og i tillegg fungerer dårlig rent mellommenneskelig og psykososialt, pleier vi gjerne å si at vedkommende lider av personlighetsforstyrrelse.
Denne diagnosen treffer nokså godt på Arbeiderpartiet nå om dagen. Partiet avslører sin spaltede politiske sjel og vingler mellom ortodoks sosialisme og hemningsløs markedsliberalisme – på én og samme tid.
I Stortingets spørretime onsdag ble statsminister Jonas Gahr Støre spurt om det kanskje er lurt å utnytte ledig behandlingskapasitet hos private helsesentre nå når køene vokser ved statens egne sykehus.
Støre svarte nei og ga sin avvisning en ideologisk begrunnelse. Stortinget fikk nærmest inntrykk av at hvis ikke statens spesialisthelsetjeneste kan gi nødvendig behandling, så kan det være det samme. Han hevdet at bruk av private helsetjenester betyr at velstående mennesker får et fortrinn.
Dette er så galt som det kan få blitt. Poenget er at staten også kan betale for privat behandling. Det gjøres i dag hvor private klinikker behandler pasienter etter avtale med og oppgjør fra de regionale helseforetakene. Mange klinikker har ledig kapasitet og kan bidra til å forkorte køene, men Ap mener nei. Folk får heller gå med sine lidelser til det passer statens sykehus å kurere dem.
Slik bidrar Arbeiderpartiet til å skape et todelt helsevesen – ett for folk flest og et annet for folk som kan betale selv. Det oser politisk ortodoksi av slike holdninger.
Det gjør det også av regjeringens avvikling av folks frie behandlingsvalg, som ble innført av Solberg-regjeringen i 2015. Det har gitt folk rett til å velge mellom offentlige og private helseforetak. Det er mellom 90 og 100 private virksomheter som er godkjent. Ap liker ikke pasienters frie valg. Det kan ramme statens sykehus. Slik risiko vil ikke Ap ta.
Energiforsyningen er derimot fri for statlig reguleringsiver. Partiet er tilhenger av ekstrem og bokstavelig talt grenseløs markedsliberalisme. Markedet er nå blitt partiets evangelium. Ap er medansvarlig for at råderetten over den elkraften folket eier, nå er lagt i hendene på fremmede markedskrefter. Kraftprisen er det mangedobbelte av kostnadene til produksjon og distribusjon, men Ap avviser kontant ethvert forslag om prisreguleringer.
Og ikke nok med dét: Nei til for eksempel makspris gjøres på en måte som mangler empati og innlevelse i de problemer som markedskreftene har påført folk og næringsliv. Å snakke med energiminister Marte Mjøs Persen er som å føre samtale med en robot.
Uroen brer seg på partiets grunnplan – ennå ikke som opprør, men frustrasjonene er overtydelige. Statsråd Mjøs Persen er urokkelig. Hun minner om fortellingen i Første Mosebok om Lots kone, som ble til en saltstøtte fordi hun ikke innfridde forventningene.
Ap kjører politisk slalåm mellom den rene sosialistiske lære med tilhørende tvang og innskrenket valgfrihet på den ene siden og ekstrem markedsliberalisme på den andre. Regjeringen minner om den beskrivelsen Henrik Ibsen gir i Kongsemnerne: «Går til sin gjerning de norske menn, viljeløst, vimrende, vet ei hvorhen».
Arbeiderpartiet står i spagat med ett bein i frihetsbegrensende sosialistisk tenkning og det andre i ytterliggående markedstenkning.
Begge deler gjør folk små og maktesløse.
