Empati er ikke et godt virkemiddel for å styre et land. Et godt eksempel er Jacinda Ardern, som er statsminister i New Zealand. Selv om mediene verden rundt elsker henne, så er hun ikke like populær på hjemmebane.

Douglas Murray skriver i en kommentar i The Telegraph om fenomenet Ardern.

Ardern has always achieved a degree of international fame far beyond that enjoyed by most leaders of her small nation because she is a woman and she appears to really mind. In fact caring is Ardern’s shtick.

Hennes empati er så omfattende at hun umiddelbart underkastet seg sharia etter terrorangrepet i Christchurch, ved å iføre seg det kvinneundertrykkende plagget hijab for å markere sin sympati med islam.

Hun er spesielt god når hun ber om unnskyldning for ting hun ikke har gjort, skriver Murray.

Her face crumples, her voice breaks, and the world’s news organisations shout in chorus: “Here is what we need in a leader.”

Dessverre, for innbyggerne i New Zealand, så stemmer ikke kartet helt med virkeligheten. For koronapandemien har avslørt Ardern som den mest tyranniske av alle vestlige ledere, i skarp konkurranse med Skottlands Nicola Sturgeon og myndighetene i Australia.

Les også: Over 120 pågrepet i fredelig koronademonstrasjon i New Zealand

Så mens stadig flere land letter på restriksjonene og åpner opp samfunnet, så virker det som om Ardern ikke har fått det med seg. Hun erklærte nylig at landet hun styrer innfører nye, strengere restriksjoner.

Sist sommer stengte hun ned på grunn av ett eneste smittetilfelle. Nå åpner selv Australia delvis opp. Hva skjer med New Zealand?

New Zealand stenger ned på grunn av ett smittetilfelle

Nedstengninger har blitt som dop for Ardern. Hun kan ikke få nok. Hun avlyste til og med sitt eget bryllup, som et offer til koronagudene. Og internasjonale medier jublet.

New Zealand seems almost hooked on the stuff. The international media once again went doolally for Ardern when she gave a press conference announcing fresh lockdowns and saying that this meant that her own wedding was off.

How much she seemed to care! How much her face crumpled as she talked of the plight of her countryfolk! How selfless she was even to cancel her own nuptials!

Men egentlig burde mediene påpeke at New Zealand styres av en statsminister som også er en gal person, skriver Murray. Å ofre sitt eget bryllup, i stedet for å åpne opp samfunnet, fremstår som en ren performance i falsk godhet. Godhetsposering på speed, altså.

Murray spør: Hva vil skje med New Zealand? Vil de bli sittende fast i nedstengningsmodus à la sommeren 2020? Hvor ingen kunne bevege seg utendørs, og landet kuttet alle forbindelser til resten av verden?

Men økonomisk krise og tyrannisk styre har sin pris. Ardern mister støtte i folket. Hennes parti er i ferd med å kollapse. Det finnes en rød linje i sanden man ikke kan passere for ofte. Selv for kiwis.

Les også: New Zealand nekter gravid journalist å reise hjem, Taliban tilbyr hjelp

Den canadiske dramalæreren

I Canada finner Murray han som kan kalles Arderns sjelevenn. Med erfaring som vikarierende dramalærer er Justin Trudeau selveste woke-prinsen på «drama queen»-ballet.

Dette er en usling som ikke tolererer begreper som «mankind», og vil erstatte det med «peoplekind».

– We like to say peoplekind, not necessarily mankind. It’s more inclusive.

Den unge kvinnen som stilte spørsmålet bemerket med latter i stemmen:

– Here we go, exactly.

– We can all learn from each other, svarer Trudeau.

Men Trudeau vil ikke lære fra politiske motstandere eller kritiske medier. Han nekter å svare på spørsmål hvis de er stilt av journalister fra feil medier, som Rebel News.

Murray beskriver Trudeau som den verste lederen i den vestlige verden, en person uten kompetanse som arvet statsministerstolen fra sin far.

Også Trudeau bruker empati som et politisk verktøy. Men empatien inkluderer ikke truckers og andre hardt arbeidende canadiere. Det er en falsk og feig form for empati, en empati uten kostnad.

Derfor har Trudeau malt seg inn i et hjørne. Bak ham lokker undergangen.

Unfortunately, if you do not happen to agree with the silken-haired premier, he will have zero time for you. In recent months, as the rest of the world has adapted to Covid, Trudeau seems to have boxed himself into a corner on the matter.

I stedet for å overbevise folket om vaksinenes velsignelse, valgte Trudeau konfrontasjon mot alle som ikke var enig med hans linje. Uvaksinerte beskyldes for alt mulig mellom himmel og jord: Rasisme, fascisme, transfobi, homofobi og hat mot kvinner.

Disse påstandene slenges ut helt uten bevis. Men Trudeau er en så stor klovn at anklagene mister sin injurierende kraft.

Lastebilsjåførene fremstår nå som formidable motstandere av Trudeau og hans junta. De har skapt en verdensomspennende bevegelse, helt ned til New Zealand. Det er grenser for hvor lenge tyranner som Ardern og Trudeau kan holde igjen lokket på trykkokeren.

Derfor flyktet Trudeau med halen mellom beina da Freedom Convoy inntok Ottawa. For han har ingenting å komme med. Han er som sagt innestengt i en mørk krok, trolig iført blackface.

Les også: Trudeau angripes ved hjelp av satire: «Where’s Trudo?»

Myndighetene reagerer i panikk med å innføre fascisme, hvor politiet opptrer som kriminelle.

The truckers stayed. At present they remain in Ottawa. Officials have looked into how to criminalise them. They have even looked into criminalising the thousands of Canadians who gathered at the roadsides to show their support.

The Ottawa police are now actually stealing the truckers’ fuel and other necessities in an effort to make the protest go away. But the truckers aren’t budging.

Politiet måtte slukøret levere tilbake drivstoffet som lastebilsjåførene trengte for å ikke fryse ihjel, etter ordre fra en lokal dommer. Samtidig stjal politiet ved som også skulle holde demonstrantene varme.

Slik er virkeligheten når de såkalt empatiske lederne får makten. For empati er en dårlig ledestjerne hvis man skal styre et land.

Empathy is an overrated trick in political leadership. It only gets you so far. Much more important are grit, capability, adaptability and expertise. Neither Ardern nor Trudeau have demonstrated any of these traits.

Det er landenes befolkning som blir skadelidende som følge av svake ledere som er mer opptatt av godhetsposering enn av å løse virkelige problemer.

A leader might like to present themselves as limitlessly compassionate, but if you end up having neither compassion nor even understanding for the citizens of your own country, then “compassion” is the problem.

Douglas Murray har et forslag til løsning når det gjelder Trudeau. For Canada har blitt en bananrepublikk, som forsøker å få bankene til å sperre bankkontoene til de som demonstrerer mot myndighetene. Landet ledes av noen som fremstår som en kriminell mafia.

The Trudeau government has massively overreached, I think it is criminal. He has to go.

The Telegraph (bak mur)