Den norske kirke fikk forrige torsdag ny biskop da Kirkerådet utnevnte domprost Kari Mangrud Alvsvåg til ny biskop i Borg bispedømme.

Domprosten i Fredrikstad etterfølger SV-evangelisten Atle Sommerfeldt og har samme teologiske ståsted – at tidsånd og politisk rettroenhet trumfer Bibelens lære og Jesu bud.

Utnevnelsen føyer seg inn i prosessen med å utvikle Kirken til en politisk størrelse med hjertet plassert til venstre. Mange samfunnsinstitusjoner er infiltrert av venstrevridde elementer. Utviklingen viser at Den norske kirke ikke er noe unntak.

Kirkens hovedoppgave er å kalle folk til omvendelse og tro. Menighetene skal være et åndelig fellesskap for gudstilbedelse og trospleie. Men Jesu misjonsbefaling om å gjøre folk til disipler, tones ned. Forkynnelse er ikke lenger et like fremtredende trekk ved statskirken.

I stedet tar Kirken mål av seg til å være venn med alle. I stedet for forkynnelse av evangeliet, har Kirken i flere byer utstyrt seg med såkalte dialogprester. Det er flott å ha dialog med hedninger, men samtaler med muhammedanere må ha andre siktemål enn å legitimere hedenskap.

I en NRK-overført radiogudstjeneste i fjor høst hørte vi fremført en bønn som illustrerer dette. «Hjelp oss å møte mennesker med en annen tro med åpenhet og respekt!», lød bønnen. Dette illustrerer glideflukten vekk fra å være en evangeliserende kirke. Det er i et liberalt samfunn viktig å ha respekt for folks rett til en annen tro. Men respekt for deres annerledes tro er noe ganske annet. En anerkjennelse av andres tro er å krenke det første bud: «Du skal ikke ha andre guder enn meg».

Den norske kirke toner ned forkynnelsen, men er desto mer ivrig etter å ytre seg om oljepolitikk og innvandring. Bibelen ber oss ta vare på Skaperverket, men sier ikke hvordan. Det er en politisk sak. Den muslimske innvandringen bidrar til å utbre hedenskap og setter et samfunn bygd på kristne verdier under press. Likevel er Kirken en pådriver for å åpne grensene.

Kirken har helt sluttet å snakke om vern av det ufødte liv. Hvis noen av leserne nylig har hørt en kirkelig størrelse advare mot liberalisert abortpolitikk, vennligst rekk en hånd i været!

Den nye Borg-bispen sa at «Kirkens oppdrag er å forkynne Guds kjærlighet». Det er sant, men hun glemte å understreke at troen på Jesus er veien til frelse. Dette står ikke lenger så sentralt i Kirken. Tilpasning til det politisk korrekte later til å være viktigere.

Den norske kirke er sterkt sentralstyrt, men det er ikke biskoper og sentrale organer som er Kirken. Det er det menighetene som er. I motsetning til i Danmark, får menighetene ikke ansette sine egne prester. Det skjer lenger opp i systemet. Kirken er i noen grad løsrevet fra staten, men ikke fra maktorienterte og politiserte sentralorganer. Der er bindingen derimot sterkere enn før.

Kirkerådet begrunnet utnevnelsen i Borg med at favorittkandidaten hadde sterk støtte i de lokale kirkelige organer. Dette er et argument som brukes når det passer – og overses når det ikke passer. De senere år har bispesetet i Stavanger vært ledig to ganger. Begge ganger fikk prosten i Karmøy, Helge Gaard, en overbevisende oppslutning i menighets- og bispedømmeråd. Begge ganger ble Kirkens votum satt til side. Gaard er nemlig en bibellojal forkynner og lot Skriftens klare anvisninger angi retningen for sin prestegjerning. Dette er ingen fordel for å gjøre karriere i Kirken.

Kirken sliter med mange skismaer. Et av dem er avstanden mellom politiserte, sentrale organer og det lokale menighetslivet. Selv om mange menigheter kan ha sitt å slite med, driver en der med trospleie, diakonalt arbeid, trosopplæring og utvikling av et attraktivt menighetsmiljø. Vi har enda til gode å høre om menigheter som har vedtatt resolusjoner om oljepolitikken.

Da Kirkemøtet i fjor advarte mot oljeleting, spurte stortingsrepresentant Sveinung Stensland om det fremdeles var plass for ham i Den norske kirke. Høyre-mannen fra Haugesund er en troende kristen og følte seg ille berørt av Kirkens krenkelse av Luthers lære om de to regimenter.

Kirkens utvikling peker mot en overgang fra trossamfunn til statsfinansiert service-etat og seremoniforretter ved de store anledninger – såfremt den ikke gjenfinner Jesu entydige oppdrag.

Den som ikke lenger står for noe, risikerer å falle for alt.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!