Protestene mot Sverige og de svenske sosialtjenestene fortsetter. Søndag demonstrerte rundt 400 mennesker i Göteborg. Hvis du vil se hva demonstrantene faktisk mener, bør du se Joakim Lamottes livestream her. Partiet Nyans og dets partileder Mikail Yüksel er involvert og krever både etterforskning av hva som anses som barnevernets vilkårlige omsorg for muslimske barn, og at muslimske barn kun skal plasseres i muslimske familier hvor de fortsatt kan oppdras etter «muslimske verdier». Förenade Islamiska Föreningar i Sverige (FiFS) krever et møte med sosialminister Lena Hallengren, og Hizb ut-Tahrir arrangerer seminarer om svenske myndigheters «barnebortføringer».

Kravene er klare, tonen er hard, og misnøyen med Sverige stor.

Desinformasjonskampanjen mot Sverige fremstår i økende grad som et koordinert angrep med mektige og målfokuserte arrangører, og et stort antall deltakere som seriøst mener at svenske myndigheter kidnapper muslimske barn nettopp fordi de er muslimer og fordi det pågår en «krig mot islam».

Reaksjonen fra svenskene er overraskelse: «Hvorfor gjør de dette ..?»

Mitt svar er: Fordi vi ser en maktkamp mellom verdier og en åpen styrkedemonstrasjon av krefter som ikke har tenkt å gi opp.

Gjennom en raus migrasjonspolitikk, kombinert med motvilje mot å stille klare krav, har Sverige skapt en perfekt storm.

Når verdier møtes

Den kollektive overraskelsen er noe jeg kjenner igjen, og spørsmålet ble stilt direkte til meg av en desperat kvinne under et foredrag jeg holdt for noen år siden. Jeg snakket da foran folk som frivillig hadde engasjert seg i arbeidet med flyktninger og asylsøkere. De var engasjerte og fylt av god vilje, men de var nesten oppgitte. Mest desperate var de over at alle reaksjoner var i strid med det de forventet – jo snillere og mer imøtekommende de var, jo mer utakknemlige og respektløse ble asylsøkerne.

Problemet var at de frivillige handlet ut fra sin (svenske) samling av verdier, sin kultur og utgangspunktet for sin forståelse, mens asylsøkerne handlet ut fra sin (vanligvis afghanske, irakiske eller somaliske) samling av verdier, kultur og forståelse. Alle involverte anså sine egne verdier for å være helt normale, og dessuten overlegne de andres – og svenskene hadde ikke engang forstått at det var forskjeller i verdigrunnlaget.

Det er nemlig ingenting som er så svensk som «allas lika värde». Svenske barn mates allerede i førskolealder med at det ikke er noen forskjell på folk. Alle er like. Alle er som oss – innerst inne. Alle blir som oss – hvis vi bare gir dem litt tid.

På lang sikt har dette menneskesynet blitt en så åpenbar del av det svenske samfunnet at det er blitt ansett som rasistisk hvis man så mye som antyder at ikke alle mennesker elsker svenske verdier.

Men Sverige har siden årtusenskiftet mottatt to millioner innvandrere, de fleste fra land med verdier som er diametralt forskjellige fra dem som fremkommer i svensk lovgivning. Likevel har vi ikke instruert de nye svenskene om hvordan det fungerer i Sverige og hvilke lover de må forholde seg til. Å gjøre noe slikt er blitt vurdert som – nettopp! – rasistisk.

Jeg så konsekvensen i min tid som fengselsprest. Da møtte jeg mange menn som ikke forsto hvorfor de ble varetektsfengslet, og de hevdet vanligvis at de ble det på rasistisk og islamofobisk grunnlag. At de ble arrestert fordi de hadde slått barnet sitt nesten i hjel, eller at kona ble tatt hånd om på legevakten etter en brutal voldtekt, kunne de ikke forstå. De hadde bare handlet i henhold til sine verdier – og ingen hadde informert dem om at det var annerledes i Sverige …

Jeg kjente så godt igjen denne konflikten mellom individers verdier og tro fra min tid i Afghanistan. Da jeg startet min tjeneste, gjorde jeg det med den overbevisning at jeg som svenske hadde noe positivt å bidra med for det afghanske folket og samfunnet. Etter en stund ble jeg imidlertid tvunget til å innse at flertallet av afghanere var like interessert i å omfavne mine vestlige verdier som jeg var i å omfavne deres islamske verdier – altså ikke i det hele tatt.

I bygdene ble vi ofte møtt med smil, når bygdas eldre forklarte at vi absolutt var velkommen til å male moskeen, rydde vanningskanalene eller reparere en bro, men at vi kunne spare dem for foredrag om kjønn og kvinners rettigheter. De hadde ingen planer om å endre livsstil, og de visste at de var mer utholdende enn oss. Jeg møtte stadig den samme harde uttalelsen: «Dere har klokkene, vi har tiden …»

Med fare for å høres ut som Stefan Löfven, innså jeg at jeg hadde vært naiv. Jeg forsto ikke hvor massiv motstanden mot endring var, eller at de fleste afghanere ikke hadde planer om å endre livsstil. Som svenske hadde jeg sett for meg at folk generelt ville foretrekke å leve i sammenhenger der de ikke løste konflikter med vold, slo barna sine eller begikk æresdrap på kvinner. Men jeg tok feil.

Kraft og styrke

I Afghanistan møtte jeg også nye definisjoner av makt og styrke. For meg, som ble opplært til at «når ordene tar slutt, tar nevene overhånd», var møtet smertefullt og svimlende.

Jeg ble oppdratt til å se aggresjon som et tegn på svakhet. I Sverige skal ikke konflikter løses med vold eller trusler, men gjennom samtaler og kompromisser – det anses som voksent og et bevis på personlig styrke å ikke kreve sine rettigheter, men å kunne «møtes på halvveien». I Afghanistan var det motsatt. Makt var basert på styrke. Den sterkeste bestemte. Kompromisser var det ikke rom for.

Jeg merket raskt at det var en klar sammenheng mellom makt og den patriarkalske kulturens verdier mht. kjønn. Det er velkjent at afghansk kultur er en av verdens mest kvinnefiendtlige. Men det var ikke bare kvinnene selv som ble ansett som mindreverdige – også alt som kunne forbindes med kvinner og femininitet ble ansett som mindreverdig: Fysisk styrke, konfliktsøking og vold ble ansett som maskulint og ønskelig, mens fysisk svakhet, omsorg og vilje til kompromisser var ansett som feminint og foraktelig.

I den fullstendig patriarkalsk dominerte kulturen var det dessuten bare én slags mann som sto under kvinnen – og det var den feminine og konflikt-sky mannen. Ingenting var så foraktelig som mannen som frivillig valgte å senke seg ned til kvinners nivå.

Litt spissformulert kan man si at selve den typen mann som i nordiske øyne anses som idealet – en mann som bekrefter sine feminine sider, som diskuterer og inngår kompromisser i stedet for å ty til vold –, er akkurat den typen mann som i en ekstremt patriarkalsk kulturs øyne regnes som de mest foraktelige. Logikken er som følger: En ekte mann trenger ikke å respektere den som var så uheldig å bli født som kvinne, så hvorfor skulle han da respektere en mann som frivillig valgte å bli kvinne ..?

Idealiseringen av hierarkiet

Forakt for det feminine, passive og svake finnes ikke bare på individnivå, men også på politisk nivå: Det hierarkiske samfunnet er idealisert, med sin klare rangering, der den sterkere råder over den svakere. Det flate, demokratiske og egalitære konsensussamfunnet blir vanligvis sett på med stor skepsis og til og med forakt.

Jeg har ved noen anledninger diskutert temaet konflikthåndtering med afghanere, og disse har alle vært enige om at en afghansk mann generelt tester grenser ved å vise aggresjon.

– Hvis jeg henvender meg til en mann fra personalet og klager over at jeg ikke liker maten på overnattingsstedet, så er det to alternativer, forklarte en ung afghansk mann i Sverige.

– Enten tar personalet tallerkenen, kaster den i bakken og roper at jeg kan klare meg uten mat – og da er det ikke noe problem, da spiser jeg uten å protestere. Men hvis han begynner å be om unnskyldning og forklare at de burde se hva de kan gjøre for at jeg skal bli fornøyd, så vet jeg at jeg har vunnet. Da er han svak. En dårlig vert. Da begynner vi snart alle å klage og nekte å spise før vi har fått det vi vil ha.

Den patriarkalske kulturen er altså basert på idealisering av mannlige egenskaper som vold og dominans. Hvis et forsøk på å klatre i rang møtes av en sterkere kraft, avsluttes konflikten så snart hierarkiet er etablert. Men en styrkedemonstrasjon, møtt med overbærenhet og tilgivelse, vil fortsette til den møter motstand. Møter den ingen motstand, tar den utfordrende parten fullstendig over.

Der den ene parten nøler eller trekker seg, rykker den andre frem. Det er ikke noe vakuum på verdienes slagmark.

Svakhet fører til konflikt

Hva en slik styrkeduell kan ende med i praksis, har vi erfart de siste ukene. Det svenske samfunnet har ønsket et stort antall mennesker velkommen til landet og ønsket å oppmuntre dem til deltakelse gjennom høflighet og vennlighet – men uten å forstå at vennlighet kan tolkes som svakhet, og at svakhet kan fremkalle forakt.

Sverige har ikke krevd assimilering, ikke engang integrering, av dem som kom til landet. Alt har vært basert på frivillighet, og det er blitt bygd parallelle samfunn i samfunnet, hvor innvandrere har fått beholde sine språk, sin kultur og sine verdier.

Det tok ikke lang tid å avsløre svenskenes konflikt-skyhet og «aim to please», noe som førte til at islamske organisasjoner som FiFS stilte mange krav som samfunnet har imøtekommet: Ansatte i kommunale førskoler har tvunget småjenter til å bruke hijab. Skoler, sykehus og fengsler serverer religiøs mat. Barneekteskap og polygami er godkjent. Antidemokratiske organisasjoner har blitt tildelt millioner i tilskudd, og gjengkriminelle har fått idolstatus av media. Bønneutrop er godkjent. Imamer som er blitt bedømt til å være en trussel mot nasjonal sikkerhet og dømt til utvisning, har fått bli fordi «sikkerheten deres ikke kan garanteres» i deres hjemland. De samme imamene bruker nå tiden sin til å fyre opp hat mot Sverige og svenske myndigheter.

I deres øyne har Sverige i flere tiår vist seg å være svakt. De har latt tiden jobbe for seg, og nå er de sterke og velorganiserte, klare til å utfordre det svenske samfunnet i en åpen kamp. Signalet er åpenbart: De sterke og maskuline vinner nok en gang over de svake og feminine.

Dersom sosialministeren beklager og sosialtjenesten gjør justeringer for å oppfylle kravene som stilles, eller om barna blir returnert, betyr det da at styrkeduellen avsluttes? Ikke i det hele tatt. Å ofre muslimske barns rett til en trygg og stabil oppvekst for å møte islamistene vil ikke løse noen problemer, men det vil helt sikkert skape nye.

Det vi ser, er kjønnenes kamp på nasjonalt nivå. Der den ene parten trekker seg, rykker den andre frem.

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!