Ikke rart kvinnebevegelsen og venstresiden raser. Etter at tingretten i sin dom fra juni 2020 (omtalt på Document her, her og her) la de kvinnelige fornærmedes forklaringer til grunn på alle punkter og idømte tiltalte en straff på 13 år og 6 md samt 1.335.000 kroner i samlet erstatning, var det jubel og anerkjennelse fra de meningssterke kretser. Typisk var kommentaren til Martine Aurdal i Dagbladet; hun skrev: 

«Det er frigjørende at Oslo tingrett slår så ettertrykkelig fast at man kan ta dop, leve grenseoverskridende med mye sex og mange partnere, og at man uansett skal få lov til å sove ut rusen i fred uten å bli voldtatt.»

Men nå har lagmannsretten kommet til et helt annet resultat i en dom i ankesaken fra 28. januar i år. Tiltalte ble frifunnet for 8 av 9 anklagepunkter, og samlet straff ble redusert til ett års fengsel. Likevel ble det ilagt samlede erstatninger på 690.000 kr. Rettsforhandlingene foregikk over 31 rettsdager, og dommen er på 77 sider.

Dette er en dom som har ført til demonstrasjoner i regi av en rekke kvinneorganisasjoner og tagging av lagmannsrettens lokaler.

I Klassekampen 29.01.22 får Rødts stortingsrepresentant Seher Aydar ordet på vegne av de demonstrerende, i et oppslag med tittelen «Ser rødt etter frifinnelser». Her får vi et bra innblikk i den rettstenkningen som motiverer de protesterende.

«Jeg synes det er en skandale, faktisk. Det virker som lagmannsretten henger langt etter på utviklingen i samfunnet, hvor kvinners egne forklaringer om overgrep har fått økt troverdighet.» 

En av frifinnelsene gjelder en kvinne som var 15 eller 16 år da handlingen skulle ha funnet sted, det eneste omstridte på det tiltalepunktet var nettopp om sexen skjedde like før eller like etter 16-årsdagen. Det var ikke bestridt at sexen var frivillig. På grunn av den seksuelle lavalder på 16 år ville det uansett vært et seksuelt overgrep (med strafferamme på 6 års fengsel) hvis jenta var under denne alderen. Bevistemaet begrenset seg til altså til et spørsmål om datoen. Hendelsen fant sted i 2011, mer enn 8 år før tiltalen ble tatt ut. Flertallet av dommerne i lagmannsretten – dvs. alle de fire meddommerne – mente man ikke utenfor rimelig tvil kunne se bort fra at fornærmede blandet hendelser, og de stemte følgelig for frifinnelse. Omtalen av bevisvurderingen på dette tiltalepunktet alene fyller 5 sider i dommen. 

Seher Aydar mener åpenbart at hun, etter muligens raskt å ha kikket på dommens premisser, er i posisjon til å svinge svøpen over lagmannsrettens bevisvurdering. 

«I dette [at retten ikke har kunnet se bort fra at jenta blandet hendelser] ligger det en underliggende mistenkeliggjøring av kvinner og at våre forklaringer ikke kan tas på alvor. Det gjør meg skikkelig opprørt og får meg til å tenke at det nesten er umulig å få noen dømt i dette landet for voldtekt.»

«Denne saken forteller oss at metoo-bevegelsen var helt nødvendig, men at kampen ikke er vunnet ennå. Vi har fortsatt en lang vei å gå før kvinners opplevelse av trakassering og overgrep blir tatt på alvor.»

Seher Aydar er altså stortingsrepresentant, og burde forventes å ha en viss grad av bevissthet om at vår statsform er basert på en tredeling av makten, og at det å gi lover og det å treffe rettsavgjørelser er vesentlig forskjellige former for myndighetsutøvelse. Men hun viser null forståelse for at hun, som medlem av nasjonalforsamlingen, ikke bør tilta seg oppgaven med å overprøve bevisvurderingen som foretas av en domstol i en sak. Desto mer når en ser på hva det er hun har å si om dette. 

For det første er å si at alle kvinnenes forklaringer i denne saken åpenbart er blitt tatt på stort alvor. Men retten skal i det norske systemet altså ikke domfelle hvis den mener det er rimelig tvil om skyldspørsmålet. Seher Aydar virker å være helt ukjent med dette prinsippet. Eller hun må mene at det bør kastes på skraphaugen.

Like ubevisst er hun om prinsippet om at bevisvurderingen skal være konkret. Å snakke om at denne dommen viser en «underliggende mistenkeliggjøring av kvinner» og at «våre forklaringer» ikke tas på alvor, kan ikke oppfattes på annen måte enn at hun mener at domstolene skal basere seg på at alle kvinner alltid snakker hundre prosent sant, og at de aldri kan huske feil om noe når det gjelder overgrepsanklager. Domstolene skal altså, ifølge Seher Aydars rettslære, bygge på en grunnholdning om at den enkelte kvinne som opptrer som fornærmet i en sak om overgrep, er representant for et kollektiv bestående av halvparten av befolkningen – kvinner – og at det disse forklarer i retten, kan det aldri stilles spørsmål ved. 

Et minimum av innsikt i hva en rettsstat er for noe, på et nivå som en vil forvente at enhver ungdomsskoleelev innehar, vil tilsi at dette er en tankegang som ikke har noe i et sivilisert samfunn å gjøre.

Kan det bli verre? 

Jo, om mulig er det hele enda verre når vi tar med at Seher Aydar har plass i Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget, den komitéen som har et særlig ansvar for å ivareta de grunnleggende forfatningsrettslige spilleregler.

Å si at hun er uskikket til å bekle et slikt verv, er en underdrivelse.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!