At mye i samtiden er uforståelig, er én ting, men at det uforståelige samtidig fremstår som selvmotsigende, endog paradoksalt, dét er definitivt mer enn man kan håndtere ved logikkens hjelp. Slikt er naturligvis fascinerende til tross for at man ikke får hode og hale på hva som skjer. Vi skal gå gjennom et viktig eksempel på tematikken på en måte jeg håper vil gjøre innholdet bak den vanskelige overskriften håndterlig.
Postmodernismen etterfulgte modernismen som den hovedsakelige intellektuelle forståelsesrammen innen den vestlige verden, og jeg har tidligere «moret» meg med å holde frem de viktigste sidene ved skiftet. Under modernismen hersket gjennomgående en erkjennelsesteoretisk optimisme; det moderne mennesket trodde på vitenskapen og fremskrittet, på at vi kunne skjønne hva som er sant og riktig, og at vi ved tankens hjelp kan finne frem til nødvendige tiltak for å nå disse målene. At objektiv sannhet og andre absolutter eksisterer, var fundamentet som ikke ble trukket i tvil selv om til dels svært ulike metoder ble brukt for å finne nettopp denne sannheten. Noen hadde Gud som gud, andre (trolig de fleste) mente naturvitenskapen ville gi oss frelse, mens en tredje og politisk meget viktig gruppering var av den oppfatning at historisk materialisme og andre marxisme-baserte tenkemåter var dét som måtte legges til grunn for å skape en bedre verden.
At sannhetene og absoluttene de tre nevnte grupperingene av troende kom frem til, viste betydelig variasjon seg imellom, tok det tenkende publikum nærmest som en del av naturens orden. De vitenskapelig orienterte sa og skrev sitt, de religiøse hadde andre absolutter av en åndelig natur, mens marxistene innen sine kretser/menigheter var overbevist om at det var de som satt med forståelsesnøkkelen til den menneskeskapte historien og fremtiden. Slik var det bare; folk var uenige, men levde likevel stort sett fredelige, aksepterende liv ved siden av hverandre.
Dersom vi snevrer inn konfliktspekteret ved å begrense oss til norsk innenrikspolitikk – meningsfullt gitt hva vi senere skal komme inn på –, fant man også der mye av den samme aksept for at uenigheter er en naturlig del av tilværelsen. La meg ta som eksempel gruveulykken i Ny-Ålesund på Spitsbergen (Kings Bay skandalen) for 60 år siden og den derav følgende (1963) regjeringskrisen: Leste man de tre avisene Aftenposten, Arbeiderbladet og Orienterings beretninger om det som hadde skjedd og hva dette betydde politisk, så fikk man helt ulike virkelighetsbeskrivelser. Aftenposten gav til beste et høyre-borgerlig syn, Arbeiderbladet så saken i Ap-perspektiv, mens Orienterings dekning av hendelsen svarte til den nyetablerte norske venstre-opposisjonens (sentrert rundt Sosialistisk Folkeparti, som hadde slått igjennom ved valget i 1961) oppfatning av både fakta og konsekvenser. Helt forskjellige virkeligheter ble presentert for de brede lag av folket, men igjen: Slik var det bare. Alle politiske og mediale aktører mente at akkurat de hadde rett, naturligvis, men av dette trakk tilhørerne for det meste på skuldrene; uenighet ble ansett som et uangripelig, endog nødvendig aspekt ved normal politisk diskusjon. Man hadde svært forskjellige oppfatninger, men ingen var spesielt overrasket over at samme sak kunne bli vurdert ulikt avhengig av ståsted.
Sammenlign dette med den veritable eksplosjon av anklager og motanklager under senere år om at politiske motstandere bevisst farer med fake news eller falske nyheter. Mange nettsteder samt alle norske hovedstrømsmedier påstår at Trump var personen som, i hvert fall innen nyere tid, førte ondskapen (les: beskyldningene om intellektuelt juks) inn i verden, men personlig er jeg ikke synderlig interessert i diskusjoner om hvem som var et kvarter eller en halvtime før andre hva dette angår. Situasjonen er blitt som den er blitt, og nå er det utvilsomt så at begge sider (om vi for stunden holder fast ved en utdatert, lineær politisk virkelighetsbeskrivelse som setter Trump og de konservative opp mot venstresiden; betegnelsene er vide og upresise, men likevel delvis brukbare) til stadighet beskylder motparten for å fare med løgn, også mot bedre vitende.
Hva mer er – og vi befinner oss fortsatt i den tradisjonelt demokratiske Vesten – fra venstrehold (liberale i US-sammenheng, globalister i norsk sammenheng) tar man stadig mer aktive skritt for å hindre, også ved juridiske og mediale forbud, meningsmotstandernes ytringer ved hjelp av påstått objektive, eller i det minste balanserte, institusjoners monitorering av debatten. Ambisjonen er at disse angivelig objektive iakttagerne av samtidspolitikken skal skjelne snørr fra barter og klint fra hvete i selv de mest politisk betente sammenhenger. I Norge har særlig Faktisk.no fått dommerrollen. De nye vokterne av «høg moral» gyver løs på sin oppgave med en seriøsitet og påtatt verdighet jeg ellers aldri ville forbundet med en institusjon stammende fra de gamle ettermiddagsavisene VG og Dagbladet, ikke engang med NRK som støttende hjelper.
Hver gang jeg blir vitne til at noen i samtiden later som om de er i besittelse at et opphøyet ørneperspektiv på virkeligheten, og følgelig forvalter en objektivitet de alene rår over, slås jeg av det paradoksale ved denne typen intellektuell megalomani eller hybris. Samtidig med at sannheten og objektiviteten har fått banesår (ifølge toneangivende kretser innen humaniora), så tiltar venstrepolitikerne og deres forbundsfeller innen media seg en ny og opphøyd rolle som sannhetsforvaltere! Det er ikke til å tro, men slik er det jo med nettopp paradokser og tryllekunster, en type spillfekteri som kanskje ikke er så langt unna den nye «politiske objektiviteten» som man kanskje skulle tro. Hvorfor gjør de dette, de gode menneskene med ståsted midt i venstresidens konsensus?
Fristelsen er stor til å gi et svar som enkelte kanskje vil oppfatte som et ikke-svar, men det er det beste jeg har: Fordi de kan. De får, eller tar seg lov til det, noe som er mulig takket være at samfunnsmakten er på deres side. De nye rettroende har nemlig ikke egentlig stort å vise for seg hva gjelder grunnleggende intellektuell innsikt om objektivitetens grunnleggende problem, eller relativismens ditto, men derimot har de makt. Ofte dreier det seg om den myke makten som brukte å prege det sivile, liberale samfunnet, men mer og mer støtter den seg mot en uforsonlig, hardere makt: Gjør som vi sier, lev etter våre regler, ellers går det deg ille! Du vil miste jobben så vel som din verdighet innen fellesskapet om du ikke aksepterer og holder deg til den meningskorridor som allment gjelder, uavhengig av om ditt avvik fra normen er strikt politisk, gjelder religiøse spørsmål eller annet. Jernneven merkes inne i silkehanskene på område etter område, og tendensen er økende.
På engelsk har man et strålende rim som uttrykker essensen i denne typen retthaversk maktutøvelse: «Might is right!» At det liberale samfunn, som i århundrer var ledende i å støtte grupperinger med avvikende oppfatninger mot en oppressiv samfunnselite, eller et flertallsdiktatur, nå har forvitret til selv å bli en del av maktmisbruket de tradisjonelt stod i opposisjon til, er like trist som tankevekkende. Sjelden så man et mer slående eksempel på ikke bare at makt korrumperer, men at absolutt makt korrumperer absolutt.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
