Meningsmålingene: Ap og Sp fortjener å falle, men Høyre fortjener ikke å vokse

Høyre-leder Erna Solberg under feiring av valgseieren i 2017. Foto: Terje Pedersen / NTB

Problemsakene har stått i kø for Støre-regjeringen, og mange kan forstå hvorfor Ap og Sp har falt på målingene siden valget. Men hvor lett er det å skjønne at Høyre samtidig går kraftig frem?

Både Ap og Sp har gått markant tilbake på de fleste meningsmålingene i senere tid. Den nye regjeringen har hatt alt annet enn medvind. NRK-kommentator Lars Nehru Sand oppsummerte på tampen av året det han kalte en «dårlig start» for Støres mannskap.

Det handler ikke minst om strømpriskrisen, som har vært en enorm tapersak for både Ap og Sp, og det handler om koronasituasjonen.

Document har omtalt de svake målingsresultatene for regjeringene, og det er en oppsiktsvekkende rask nedtur.

I flere saker har Støre fått selv sine ellers lojale støttespillere i LO på nakken. Dette kommenterer Lars Nehru Sand slik:

En Ap-statsminister kan ikke legge seg ut med LO så ofte. Spesielt ikke når LO kan spille på både SV og Rødt i Stortinget.

Spesielt har strømsaken vært blytung. Sjelden ser man så kraftig kritikk fra både høyre- og venstresiden mot en regjering, i måned etter måned.

Støres olje- og energiminister Marte Mjøs Persen utsettes for noe tilnærmet slakt i mediene. Document omtalte den sterke kritikken mot ministeren, en kritikk som i stor grad også rammer Jonas Gahr Støres dømmekraft.

Heller ikke Senterpartiet kommer særlig godt ut av debatten omkring energisituasjonen. For hvor ble det av den handlekraften og evnen til å «ordne opp» som partiet ga så sterkt uttrykk for da de satt i opposisjon?

I regjering virker Sp nærmest som en sovende baksetepassasjerer i det som kan oppfattes som en ren Ap-regjering.

At regjeringen plutselig kom på ideen om å invitere Taliban til Oslo, ga heller ikke noe stort sympatiløft.

Alt i alt er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor mange frustrerte velgere vender Ap og Sp ryggen.

To store kriser og en rekke politiske trøbbelsaker har preget halvåret, skriver Lars Nehru Sand på NRKs sider.

Men samtidig som de nye regjeringspartier Ap og Sp har falt kraftig i popularitet, har det tidligere regjeringspartiet Høyre gått klart frem. I flere målinger er Høyre igjen landets største parti.

Riktignok har også mange velgere åpenbart gått fra Ap og Sp og til SV og Rødt, to partier som i likhet med Høyre har hatt gode målinger siden valget.

Men et hovedinntrykk er at borgerlig blokk styrkes, og det betyr velgerovergang fra rødgrønn blokk og primært til Høyre.

Men hva har så Høyre sagt og gjort i sitt halvår i opposisjon som skulle tilsi at velgerne flokker seg om partiet? Det er ikke så lett å begripe.

Stort sett har Høyre-leder Erna Solberg vært påfallende usynlig dette halvåret. Det kan virke som om hun har funnet tilbake til den strategien som ga henne valgseieren i 2013, nemlig å sitte musestille i båten mens de rødgrønne snubler i sine egne ben.

For hva er det som skiller Høyre fra Ap/Sp i de konkrete spørsmålene høsten har handlet om, og som skulle forklare at velgerne forlater Støre/Vedum til fordel for Solberg?

I strømsaken står Høyre i praksis for det samme som Ap/Sp. Alle tre partiene vil kort sagt alle føre en «grønn» politikk som skaper nettopp en slik energikrise landet nå opplever.

Document har omtalt Høyres «grønne» (og livsfjerne) energipolitikk her, spørsmålet er om det virkelig er dette velgerne ønsker seg i stedet for det man nå får fra Støre & co.

Heller ikke i korona-spørsmålet er strategiene så forskjellige at velgerne vil rømme fra den ene siden til den andre, det er nokså hipp som happ.

Partiene står også for omtrent samme politikk på områder som bistand, innvandring og utenrikspolitikk.

Lyseblå-grønn Høyre-politikk ville med andre ord neppe gjort nevneverdig forskjell på noen av de områdene der velgerne nå er misfornøyde med regjeringens håndtering.

Så selv om velgerflukten fra Støre-regjeringen kan synes forståelig, er det vanskelig å se at den økte oppslutningen om Høyre på noen som helst måte er resultat av andre og bedre løsninger i omstridte saker.

Høyres fremgang virker både uforståelig og ufortjent.

Les også: